Hva vi trenger av terapeuter.

Innhold i dette innlegget:

• Vi trenger terapeuter som forstår viktigheten av trygghet og tillit i relasjonen.

• Vi trenger trygge og regulerte terapeuter.

• Vi trenger terapeuter som kan være både profesjonelle og medmennesker.

• Vi trenger terapeuter med traumekunnskap og traumekompetanse.

• Avslutning.

Selv om vi alle er forskjellige og har våre helt egne unike oppveksthistorier, er vi alle traumatisert i relasjon. Og som relasjonstraumatiserte heles vi i traumebevisste relasjoner der vi føler trygghet og tillit. Vi trenger derfor trygge og regulerte terapeuter, og for å oppnå fremgang og heling i terapi er terapeutens personlige egenskaper det aller viktigste. Dette inkluderer egenskaper som evnen til å skape en trygg relasjon og evne til å være både profesjonell og medmenneske. Forskning på mellommenneskelig nevrobiologi viser at metoder i behandling «utgjør mindre enn en femtedel av de antatte faktorene» i behandling av relasjonstraumatiserte, og at relasjonen mellom terapeuten og den traumatiserte har større betydning enn metoden (Dønnestad, 2015). Det er helt avgjørende at både terapeuten og vi er innforstått med at et terapiforløp er en relasjonell prosess der samarbeid er en avgjørende faktor.

For at vi skal kunne forbedre vår helse og øke vår livskvalitet, er vi avhengige av at terapeuten har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om seksuelle overgrep og barndomstraumer. Psykologiske traumer er et spesialfelt der kunnskap og kompetanse er helt nødvendig for at terapeuten skal kunne forstå kompleksiteten i ettervirkningene vi sitter igjen med. Og ikke minst at terapeuten har tro på at det er mulig for oss å endre våre ettervirkninger og få et meiningsfylt liv med førhøyet livskvalitet.

Ikke alle terapeuter kan hjelpe og ikke all terapi hjelper. Vi må finne vår match.

Vi trenger terapeuter som forstår viktigheten av trygghet og tillit i relasjonen. 

Som overgrepsutsatte barn lærte vi å ikke stole på de vi i utgangspunktet skulle hatt tillit til. Når vi så skal stole på en terapeut kommer vi i konflikt med vår egen lærdom. Vi forstår logisk at dette sannsynligvis er en person vi kan ha tillit til, men med våre negative, skremmende og skamfulle erfaringer er det ikke gitt at vi tar sjansen. Eller vi bruker veldig lang tid før vi tar sjansen. Dette trenger ikke å være en bevisst holdning, men en ubevisst og implisitt ettervirkning. Våre forsvarsmekanismer og mestringsstrategier er godt etablert i oss og lar seg ikke lett forbigås uansett hvor logisk vi kognitivt kan forstå at det er. Det er derfor viktig at terapeuten forstår disse mekanismene og gir oss tid til å bli trygge og hjelper oss frem mot gjensidig tillit. Tillit i relasjoner er overgrepsutsattes akilleshæl, og det trenger vi forståelse og respekt for etter at vi har blitt traumatisert i relasjoner som skulle vært trygge.

«For mange blir selve terapirelasjonen deres første erfaring med hva en forutsigbar og trygg relasjon kan innebære» (Anstorp, Hovland & Torp, 2003, s.190).

Etter at tilliten er etablert vil det innimellom fortsatt være store utfordringer i relasjonen – vi er tross alt relasjonstraumatiserte, men det blir likevel enklere for oss å holde ut det ubehagelige. Har vi først opplevd tillit over tid er det som om vi tøyer tillitsmuskelen. Vi blir støle innimellom, men vi tør likevel komme tilbake og fortsette terapien. Vi utvider toleransevinduet vårt og blir mer robuste.

Tilliten og tryggheten vi opplever i denne relasjonen vil kunne omsettes i nye relasjoner og til å utvikle og opprettholde tidligere meningsfulle relasjoner (Chouliara, et al., 2011). 

Gjensidig tillit må være etablert i terapirommet før minner kan avdekkes og snakkes om. Når vi forteller om minner fra overgrep og andre traumatiserende hendelser fra fortiden, vil disse minnene også aktivere kroppslige fornemmelser og de overveldende følelsene som oppsto i oss den gangen. Vi opplever traumet på nytt, og kan i verste fall bli retraumatisert (Levine, 1997). Mange av oss mangler reguleringsevne og blir derfor raskt overveldet (Benum, 2012).

Vi trenger trygge og regulerte terapeuter.

Manglende reguleringsstøtte i barndommen har gitt oss et dysfunksjonelt nervesystem som stadig er i over- eller underaktivering, og variasjonene er store. Noen lever mesteparten av tiden utenfor toleransevinduet, andre går i over- eller underaktivering kun i møte med spesielle triggere. Når vi møter opp i terapi har vi alle behov for å bli møtt av en terapeut som kan regulere både seg selv og oss når overveldende minner og følelser dukker opp i terapitimen.

Vi trenger terapeuter som har bearbeidet egne sår og traumer, som er selvregulerte og har et bredt toleransevindu for våre minner, reaksjoner og følelser. Vi er helt avhengige av dette når vi skal gå tilbake til minner og følelser vi har prøvd å fortrenge og undertrykke i årevis. Om disse ikke blir tålt av terapeuten vil vi føle enda mer skyld og skam for våre følelser, og det blir vanskelig å vise følelser overfor denne terapeuten igjen.

«Å være i et miljø som føles trygt nok til å kunne uttrykke sinne, forvirring, frykt og tristhet, er en av de mest kritiske aspektene ved endring av traumene» (Bussey & Bula Wise, 2007, s.7).

Å starte helingsprosessen etter barndomstraumer og seksuelle overgrep er en sårbar fase og kan oppleves emosjonelt overveldende. Det er derfor viktig at vi finner en terapeut som kan lære oss metoder for følelsesregulering allerede fra start, og før vi begynner å fortelle for mye om de vonde barndomsopplevelsene våre. Det er også absolutt nødvendig å lære å roe ned nervesystemet og komme tilbake inn i toleransevinduet før vi begynner å utfordre oss selv både i samtaleterapi og i direkte kroppsterapi. I tillegg til å lære oss følelsesregulering trenger vi terapeuter som kan hjelpe oss å utvikle mestrings- og selvhevdelsesferdigheter (Van der Kolk & Courtis, 2005).

Å få hjelp til å regulere følelser, utvikle mestrings- og selvhevdelsesferdigheter, er ikke bare viktig i terapitimen, men også når timen er over og vi skal ut å mestre livet vårt på egenhånd. Vi må jo lære hvordan vi skal klare å holde ut de vanskelige, vonde, skremmende og overveldende følelsene i vårt daglige liv. Når vi opplever at terapeuten faktisk klarer å igangsette et slikt arbeid og vi begynner å kjenne at vi selv blir i stand til å regulere følelser, ta vare på oss selv og be om støtte også utenfor terapien, da kan vi starte selve traumearbeidet.

Vi trenger terapeuter som kan være både profesjonelle og medmennesker.

Det er så viktig å finne en terapeut som er trygg i seg selv og i terapeutrollen, som lager trygge rammer og setter gode grenser for seg selv og for oss, og som tar ansvar for sine egne reaksjoner og sin egen psykiske helse. Mange terapeuter er redde for å bli for personlige og for involverte, og er usikre på forskjellen mellom profesjonell og privat. Men for at vi skal kunne heles er vi nødt til å oppleve relasjonen som ekte og trygg, og da må terapeuten bidra emosjonelt og kognitivt både som medmenneske og som profesjonell. Trøst er et eksempel på hvordan terapeuten må kunne involvere seg som både personlig og profesjonell. Medfølelsen som ligger i ekte trøst er helt og absolutt nødvendig for å minske sorgen, ensomheten, håpløsheten og skyld- og skamfølelsene. Terapeuten må selv tørre å kjenne på egne følelser i møte med tunge følelser som tristhet og håpløshet. Det personlige og det profesjonelle i trøst handler egentlig ikke om å vise eller ikke vise klienten egne følelser og ekte medfølelse, men om hvordan terapeuten håndterer seg selv og sine egne følelser.

«Hvis ikke du kjenner på egen sårbarhet, kan du ikke være en reguleringsstøtte eller en god hjelper» (Dønnestad, 2016). 

Når vi i terapien kommer i kontakt med våre barnedeler som er triste, redde, sinte eller helt oppløste i håpløshet, trenger vi terapeuten til å være den trygge voksne som møter oss med omsorg og medfølelse, og som uttrykker det i hele sin væremåte. Om vi er 30, 40 eller 70 år, er barnedelene i oss fremdeles små barn og vi har tankene og følelsene til et barn. Det er helt essensielt at terapeuten klarer å se forbi den voksne kroppen av en 30 eller 50 år gammel mann, og ser den syv år gamle gutten som er ensom, trist og redd. Han var alene under overgrepene, alene etter overgrepene, og han har følt seg alene hele livet. Den syv år gamle gutten trenger bekreftelse på at terapeuten tror på han og det han har opplevd. Syvåringen trenger at terapeuten kan forklare at det ikke var den lille gutten sin skyld at overgrepene skjedde. At han ikke er alene lenger for nå er terapeuten der sammen med han og overgrepene er over.

Terapeuten kan som medmenneske korrigere våre feilaktige antagelser om at det er oss det er noe galt med ved å bli både forbanna og lei seg på våre vegne. Terapeuten vil dermed validere de vonde følelsene våre og gi oss lov til å føle det vi føler, uten å lenger måtte fortrenge og stenge dem ute.

Vi trenger terapeuter med traumekunnskap og traumekompetanse.

Traumekunnskap favner teori fra flere fagområder som sammen forklarer de kompliserte årsak – virkning prosessene under og etter seksuelle overgrep. Disse fagfeltene er utviklingspsykologi, nevrovitenskap, immunologi (immunsystemet), endokrinologi (hormonsystemet) og mikrobiologi (Getz, Kirkengen & Ulvestad, 2011). For å heles er det helt avgjørende for oss at terapeuten har dybdekunnskap om alle de vanligste ettervirkningene og er åpen for å utvide sin kunnskap til anvendt kompetanse.

Traumekompetansen utvikles i terapeuten gjennom å anerkjenne at klienten er like mye terapeutens læremester som omvendt. Gjennom å lytte til og samarbeide med klienten øves og utvikles kompetansen fra ren kunnskapsbasert teori til anvendt teori. I empowerment tenkning er det en forutsetning at terapeuten evner å se på den utsatte som spesialist på seg selv, og kompetent nok til å være aktiv deltaker i egen prosess (Askheim, 2012). Som overgrepsutsatte er vi eksperter på vår egen tilstand. Vi lever i det 24/7. Terapien må derfor være et samarbeid der vår erfaringskunnskap og terapeutens fagkunnskap likestilles (Askheim & Starrin, 2007).

Med denne holdningen vil terapeuten kunne se våre symptomer som ettervirkninger av svikene vi ble utsatt for, og våre mestringsstrategier som bevis på vår utholdenhet og styrke. Terapeuten ser ikke bare våre sår, men også våre ressurser og utviklingspotensialet, og vil være løsningsorientert fremfor problemfokusert i tilnærmingen til arbeid med triggerresponser og forsvarsmønstre. Terapeuter med denne holdningen vil ha en reell forståelse av og viten om, at vi kan få trygge og meningsfulle liv etter en barndom med seksuelle overgrep.

Terapeuter er også nødt til å ha kunnskap om hvordan kropp og psyke henger sammen og påvirker hverandre. Og hvordan traumer kan påvirke kroppen og kroppens rolle i terapi. I tradisjonell samtaleterapi har det ikke vært vanlig å lytte til kroppen, men kroppen kan informere oss om dypere minner og følelser enn det vi mentalt er i stand til å hente frem. Kroppen informerer også om hvor vi er i toleransevinduet og om det har noen hensikt å fortsette å fortelle eller om hjernen bare spinner av gårde i gamle traumemønstre som forsterker både minner og følelser uten å hele noe som helst. Mange har dessverre den oppfatningen av at når noe er sagt høyt er minnet allerede bearbeidet og man er ferdig med det. Men uten å føle gjennom følelsene som var tilstede den gangen dette minne oppsto, er ingenting endret.

I tillegg er det avgjørende at terapeuten har interesse av og forståelse for ettervirkninger og sammenhenger som i første omgang ikke er så tydelige, som for eksempel skam. Skam er en ettervirkning som opptrer på svært ulike måter hos ulike mennesker, og det er viktig at terapeuten har forståelse for og interesse av å finne ut av skammens herjinger. Ikke bare i utrykk, men også hvordan den skjuler seg under andre følelser og forsvarsmekanismer. Og også hvordan den kan legge seg som en usynlig mur mellom terapeut og klient. Skammen er relasjonell, og dukker derfor også opp i møte med en terapeut. Skammen herjer fritt når den er usynlig og ordløs. Den må derfor å bli sett, satt ord på og validert som overgrepenes mest destruktive ettervirkning for å kunne bekjempes. Det er avskammende å bli møtt av en terapeut som ser og forstår smerten og urettferdigheten i skammen vår.

Avslutning.

En kompetent, tillitsfull og trygg terapeut er helt nødvendig, uansett type terapi. Like nødvendig er det at vi selv våger å være i relasjon med terapeuten og våger å dele våre følelser, vår smerte og påførte skam. Det krever mot av begge parter å inngå i et terapeutisk samarbeid der begge må gi av seg selv for å få det til. Det er ikke terapeutene som gjør oss friske, men samarbeidet som gir oss helingsmuligheter. 

Vi er ulike og unike, og det er terapeutene også. Det er lett å sitte fast i dårlige relasjoner, også med terapeuter. Å finne vår egen match er helt essensielt for et godt terapiforløp.

Noen ganger trenger vi flere ulike terapeuter samtidig, eller ulike terapeuter til ulike tider. Forskning på overgrepsutsatte i terapi har funnet bevis for at det gjennom helingsprosessen kan være nyttig med forskjellige bidrag med ulike tilnærminger (Chouliara et al., 2011). Vi er alle forskjellige og vi trenger forskjellige måter å jobbe oss gjennom følelser og opplevelser. Det er en dynamisk prosess der vi hele tiden er i endring, og også våre behov endrer seg underveis.

Kilder:

Anstorp, T., Hovland, B. I. & Torp, E. (2003). Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Universitetsforlaget.

Askheim, O. P. (2012). Empowerment I helse- og sosialfaglig arbeid: Floskel, styringsverktøy eller frigjøringsstrategi? Oslo: Gyldendal Akademisk.

Askheim, O. P. & Starrin, B. (red.) (2007). Empowerment i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Benum, K. (2012). Når tilknytningen blir traumatisert. En psykologisk forståelse av relasjonstraumer og dissosiasjon (s.22-42). Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen, M. (red.), Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Bussey & Bula Wise (2007). Trauma Transformed. An Empowerment Response. Colombia University Press. New York Chichester, West Sussex, USA.

Chouliara, Karatzias, Scott-Brien, Macdonald, MacArthur & Frazer (2011). Talking Therapy Services for Adult Survivors of Childhood Sexual Abuse (CSA) in Scotland: Perspectives of Service Users and Professionals. Journal of Child Sexual Abuse, 20:128–156.

Dønnestad, E (2015). Hjernen formes av bruken. RVTS Sør. RVTS Sør. Hentet 14.6.2020 fra https://rvtssor.no/aktuelt/29/hjernen-formes-av-bruken/

Dønnestad, E. (2016). Selvbeskyttelse og nærhet. RVTS Sør. https://rvtssor.no/aktuelt/15/selvbeskyttelse-og-naerhet/

Getz, Kirkengen & Ulvestad (2011). Menneskets biologi – mettet med erfaring. Tidsskriftet Den Norske Legeforening 7 (131), s.683–687.

Levine, P. A. (1997). Waking the Tiger – Healing Trauma. California: North Atlantic Books.

Van der Kolk, B. A. & Courtis, C. A. (2005). Editorial Comments: Complex Developmental Trauma. Journal of Traumatic Stress, Vol. 18(5) October, 385–388.