Kroppens reaksjoner under og etter seksuelle overgrep.

Innhold i dette innlegget:

• Hva skjer i kroppen under seksuelle overgrep?

• Kroppslig uhelse og toksisk stress.

• Fysiske symptomer etter en barndom med seksuelle overgrep.

• Smerteerfaringer etter seksuelle overgrep.

• Når barnekropper blir invadert og biologisk involvert. Triggervarsel!

Det er ingen tvil om at kroppen blir påvirket av stresset disse overveldende erfaringene bringer med seg. Når kroppens forsvarssystem blir igangsatt skjer det en rekke biologiske og fysiologiske prosesser på både kort og lang sikt. Utskillelse av stresshormoner vil kunne bli til gift for kroppen om det skjer for ofte og over mange år. Kroppens naturlige prosesser blir utmattet og kan føre til et dårligere forsvar mot en rekke negative helsetilstander. En annen kroppslig ettervirkning er somatiske symptomer og smerter som ikke tilsynelatende har noen forklaring og ikke vises på blodprøver og andre tester, men som i verste fall kan bli invalidiserende for enkeltindivider.

I boka «Fra skam til verdighet», under overskriften Kroppen som krigssone og kunnskapskilde skriver Trine Anstorp at det er kroppen som tydeligst viser at den har blitt igjen i overgrepene.

«Den er som en tidligere krigssone, helt forlatt og samtidig tydelig preget av kampene som herjet der» (Anstorp, 2003, s.203).

Et uuttalt faktum er at overgripere gjorde våre kropper til åsteder for kriminelle handlinger. Mange fikk også sine kroppslige responser manipulert av overgriper og følte seg dermed som medskyldige og skamfulle. Slike erfaringer setter seg i hele vårt vesen og er vanskelig for både utsatte, terapeuter og andre å fullt ut forstå konsekvensene av.

Triggervarsel! 

For mange av oss overgrepsutsatte er kroppen noe vi forbinder med overgrep, vold, smerte og svik. Kroppsfornemmelser er noe vi ofte ikke har tilgang til eller orker å forholde oss til, og som vi sjelden snakker om. Mange av oss føler så mye skam i forhold til kroppen vår at vi behandler den som om den var en fiende vi vil straffe og pine. Dessuten har de fleste av oss fortrengt mye av kroppens sensasjoner som du kan bli minet på gjennom dette kapittelet. Spesielt om kroppen din ble involvert biologisk under overgrepene slik jeg skriver om under siste overskrift, vil dette innlegget være utfordrende å lese.

Les litt av gangen og kjenn etter i hele deg om du fortsatt puster og er rolig, eller om du blir trigget, holder pusten, stivner i kroppen, blir kvalm eller svimmel. Da må du ta pause til du er roligere igjen, eller ringe noen (Hjelp og støtte).

Du kan også lese 101 Grounding Techniques og 13 Steps for Managing Flashbacks før du leser videre. For deg som leser som støttende relasjon kan du lese 21 Ways to Help Someone with PTSD Handle a Triggering Appointment.

Hva skjer i kroppen under seksuelle overgrep? 

For å forstå hva som skjer i kroppen under overgrep kan vi bruke toleransevinduet som modell. I den optimale trygghetssonen vil vi fysisk kjenne at vi slapper av, og våre indre organer jobber normalt (som fordøyelsen og nyrer/blære). Når vi blir utsatt for et seksuelt overgrep vil forsvarssystemet vårt bli igangsatt og vi går i overaktivering eller i underaktivering, eller begge deler på en gang. I overaktivering øker stressnivået og vi får høy puls, hjertebank, økt muskeltonus, økt cortisol-, adrenalin- og noradrenalinnivå for å nevne noe. I underaktivering vil vi få lav puls, lav eller ingen muskeltonus, bli slapp, passiv, nummen, oppleve bevissthetstap og til og med oppleve lammelser i hele eller deler av kroppen.

Forsvaret vårt kan også gå i både over- og underaktivering på samme tid, eller rett etter hverandre. Traumeterapeuten Peter Levine (utviklet på slutten av nittitallet terapiformen Somatic Experiencing) forklarer hva som skjer i kroppen under seksuelle overgrep, og hvordan over- og underaktivering opptrer samtidig. Når vi som barn ble utsatt for et seksuelt overgrep gikk kroppen i overaktivering og gjorde seg klar til kamp eller flukt. Men vi kunne ikke kjempe eller flykte så vi ble nødt til å underkaste oss, og kroppens forsvarssystem gikk dermed over i underaktivering. Det foregikk altså to prosesser samtidig, som begge opprinnelig er laget for å beskytte oss. Det sympatiske nervesystemet er det som setter kroppen i alarmberedskap – overaktivering, mens det parasympatiske er det som bremser kroppen ned – underaktivering. Kroppen vår ble stående i en tilstand der den ikke fikk fullført kamp/flukt responsen og energien ble dermed heller ikke forløst men ble stengt inne i kroppen vår. Levine forklarer denne dobbeltheten med metaforene gass og brems på en bil. Overaktiveringen fungerer som å tråkke gassen i bunn, samtidig som underaktiveringen står på bremsen. Denne uforløste energien setter seg fast i kroppen og blir til symptomer og smerter (Levine, 1997). Gå til hjemmesiden for Somatic Experiencing Foreningen i Norge om du ønsker å ta kontakt med en SE terapeut.

Også hormonbalansen vår blir forstyrret når forsvarssystemet vårt blir aktivert. Stresshormonene pumpes ut i kroppen for å sette oss i stand til å kjempe eller flykte og vi får økte cortisol-, adrenalin- og noradrenalinnivåer. Stresshormonene som utløses ved fare er ment å skilles ut en sjelden gang i blant, men ved å leve i en familie eller i et miljø med konstant trussel om overgrep og vold vil det bli en overproduksjon av disse hormonene og kroppens hormonbalanse forstyrres eller ødelegges.

Både i overaktivering og i underaktivering blir kroppens normale funksjoner satt under stress og press, og lever man år etter år i en familie eller i et miljø med stadige traumatiserende opplevelser vil det føre til en kronisk overlast på kroppens konstruksjon og funksjoner. Det er derfor ingen tvil om at traumene setter seg i kroppen og kan endre de biologiske og fysiologiske prosessene.

Kroppslig uhelse og toksisk stress.

I artikkelen «Tøff barndom slår tilbake» på forskning.no, har journalist Siw Ellen Jakobsen intervjuet Dag Øystein Nordanger om negative opplevelser i barndommen og uhelse i voksenlivet.

«En tøff barndom setter hjernen i overlevelsesmodus og du får et svakt apparat til å beskytte deg mot senere belastninger og sykdommer, sier psykolog Dag Øystein Nordanger» (Jakobsen, 2015).

I intervjuet forteller Nordanger at nervesystemet blir formet og organisert av erfaringene vi får tidlig i livet. Negative barndomserfaringer setter hjernen i overlevelsesmodus og svekker kroppens nevrale apparat og evnen til å beskytte seg mot belastninger og sykdom senere i livet. Dette kalles toksisk stress og fører blant annet til svakere beskyttelse mot livsstilssykdommer. De negative barndomsopplevelsene som skaper psykisk stress over lang tid fører til forstyrrelser i utskillelsen av stresshormoner. Stresshormonene kan påvirke hjernens evne til å regulere følelser og atferd (Jakobsen, 2015). Og et av hovedelementene i selve traumatiseringen at vi ikke fikk muligheten til å få våre følelser regulert. Nordanger setter de toksiske ettervirkningene i sammenheng med mangel på trygghet:

«Trygghet er nøkkelordet, mener psykologen. Hvis du slipper å bruke hjernekapasitet på å beskytte deg selv i barndommen, har du de beste tenkelige betingelsene for god helse i Norge» (Jakobsen, 2015).

Å bo i samme hjem som overgriper er ekstremt stressende for et barn fordi stresset er der konstant og hver dag (også selv om det kunne gå måneder mellom hvert overgrep). Det er også svært stressende om overgriper er en du var nødt til å treffe flere ganger i uka (selv om det ikke skjedde hver gang), eller om overgriper var en som stadig kom på uventede besøk (du visste aldri når neste overgrep kunne skje). Å leve med usikkerheten om når neste overgrep vil skje fører til et konstant indre stress og kroppslig uro. Et overgrep, er et for mye. Barnet vil aldri mer kunne se verden som et trygt sted. I tillegg levde mange av oss i dysfunksjonelle familier, der vi stadig ble utsatt for høyt stressnivå i vår generelle hverdag. De seksuelle overgrepene kom for mange av oss i tillegg til fysisk eller psykisk vold, fysisk og emosjonell omsorgssvikt og mishandling. Mange av oss levde i konstant alarmberedskap, og mange av oss opplevde stadig situasjoner som utløste vårt overlevelsesapparat. Nervesystemet vårt lider overlast når slik type stress blir langvarig og kronisk. Slike konstante opplevelser av fare og stress fører til slitasje på kroppen og er helseskadelig. Dette kalles allostatisk overbelastning.

«Kroppslige systemer påvirkes av hendelser i livet, og påvirker hverandre på en intrikat måte. Dette gjør at vedvarende negativt stress, for eksempel omsorgssvikt og traumer tidlig i livet, får omfattende konsekvenser for menneskets psykiske og fysiske helse. Dette tenker man skjer gjennom kaskadevirkninger mellom de ulike kroppssystemene som er knyttet til stresshåndtering (Heim et al., 2000)» (Jespersen, 2015).

Når kroppen blir utsatt for «sterke og/eller vedvarende trusler mot individets eksistens og integritet» vil kroppen til slutt bli utmattet, noe som blant annet fører til dysfunksjonalitet som endringer i immunforsvaret, kroniske og langvarige betennelser, hormonelle forstyrrelser og raskere celledeling. Allostatisk overbelastning bidrar trolig til utvikling av overvekt, diabetes, hjerte- og karsykdommer, KOLS, osteoporose, depresjon, angst, atferdsforstyrrelser, psykiatriske og kognitive lidelser, rusavhengighet, smertesyndromer og kronisk utmattelse. Kvinner med traumer kan få premature barn og barn med lav fødselsvekt (Getz, Kirkengen & Ulvestad, 2011).

I artikkelen «Menneskets biologi – mettet med erfaring», skriver artikkelforfatterne om hvordan både strukturelle påvirkninger av hjernen og forstyrrelser i fysiologiske systemer kan endres ved traumer (Getz, m.fl. 2011). 

«Kroppslige systemer påvirkes av hendelser i livet, og påvirker hverandre på en intrikat måte. Dette gjør at vedvarende negativt stress, for eksempel omsorgssvikt og traumer tidlig i livet, får omfattende konsekvenser for menneskets psykiske og fysiske helse» (Jespersen, 2015).

I boka «Hjemme i egen kropp», skriver psykomotoriker, Runa Helmersen om hvordan immunsystemet, hormonsystemet og nervesystemet arbeider tett sammen.

«En stressreaksjon i nervesystemet forplanter seg altså videre til hormonsystemet, som begynner å produsere stresshormoner, noe som igjen gjør immunsystemet svakere» (Helmersen, 2012, s.65).

De ulike systemene påvirker hverandre, og er det problemer på et område kan det lett forplante seg til problemer på andre områder. Stresshormoner som cortisol, adrenalin og noradrenalin er ment å skilles ut i små mengder, og ikke så ofte. Ved stadig aktivering av stress-systemet vil disse hormonene i stedet for å beskytte oss, bli til gift for kroppen.

Fysiske symptomer etter en barndom med seksuelle overgrep.

Tidligere forskning på mennesker med angst, depresjon og bipolar lidelse har vist at disse ofte har kroniske betennelser i kroppen. Forskning på depresjon og betennelsestilstander har vist at behandling av depresjon kan dempe betennelser, men når det kommer til mennesker med PTSD har norske forskere oppdaget det motsatte. Studien ble gjort på 39 PTSD-pasienter som gikk 12 uker i psykoterapi på Modum Bad. Etter endte 12 uker hadde de det bedre psykisk, men blodprøvene viste at betennelsesstoffer i kroppen deres hadde økt. Forskerne vet ikke hvorfor det skjer, og vet heller ikke om, eller når betennelsene går tilbake (Spilde, 2018).

I en litteraturanalyse fra 2012, så forskerne på 108 studier om somatiske symptomer og uforklarlige somatiske symptomer i voksenalder etter en barndom med seksuelle overgrep. Studiene var fra tidsrommet 1990 – 2009. De fant det de kalte uforståelige trusler mot helsen til overgrepsutsatte. Disse truslene var fysiske symptomer som hverken hadde en medisinsk forklaring eller en årsak som kunne forklares organisk. Likevel, voksne som hadde opplevd seksuelle overgrep som barn hadde:

«(…) uforholdsmessig høy risiko for tilstander som irritabelt tarmsyndrom, ikke-epileptiske anfall, kronisk utmattelsessyndrom, kronisk bekkensmerter, respirasjonsdysfunksjoner og fibromyalgi» (Nelson, Baldwin & Taylor, 2012, s211).

De skriver også om hvordan ulike former for sosialt stress og emosjonell smerte kommer til uttrykk som fysiske symptomer (Nelson et al. 2012, s.216). Johan Siqveland har forsket på smerter og traumer, og i en artikkel på forskning.no blir noe av forskningen hans presentert. Siqveland fant blant annet ut at det er større sjanse for å utvikle kroniske smerter etter for eksempel seksuelt misbruk, enn etter en bilulykke. En av grunnene til det er mangelen på støtte etter seksuelle overgrep (som i eksempelet til Førsvoll om jenta på sykkel som ble påkjørt i innlegget «Psykologiske og komplekse traumer»). En bilulykke eller andre ulykker som ikke er forårsaket med vilje av andre mennesker gir større mulighet for støtte, også fra familiemedlemmer. Han fant også at de med PTSD har mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for å få kroniske smerter enn andre pasienter (Jakobsen, 2018). Å gå med kroniske smerter er svært belastende for kroppen og kan føre til utmattelse, og det man kaller traume utmattelse. I artikkelen «Kan vi snakke om livsenergi?» skriver Arild Hafstad om energiforstyrrelser.

«Vi har mye bundet energi, som når tilgjengelig energi begrenses av kontrollbehov og forsvarsreaksjoner i kroppen og psyken og slik kan motvirke fri energiomsetning ned på cellenivå. Det samme gjelder emosjonell smerte og stress. Binding og frigjøring av energi pågår også i det sosiale feltet. I et rom med andre kan vi merke både spenning og stagnasjon som «setter seg» i egen kropp. Vi bærer således med oss vår mellommenneskelige historie i kroppen i form av energiøkonomiske forhold» (Hafstad, 2020).

For mange av oss overgrepsutsatte er vår energi bundet opp av kontrollbehov og forsvarsreaksjoner. I tillegg er energien bundet opp av emosjonelle ettervirkninger som skyld- og skamfølelser, negativt selvbilde, selvhat og ofte store relasjonelle utfordringer, ensomhet og isolasjon. Våre mellommenneskelige historier inneholder ofte store svik, mistillit og utrygghet. Dessuten har vi ofte blitt møtt med avvisning, bagatellisering og sekundær smertepåføring når vi har søkt hjelp og støtte, både privat og i helsevesenet, og det er svært energikrevende å oppleve. Andre energityver er smerter, betennelsestilstander og kroniske sykdommer som nevnt over.

Smerteerfaringer etter seksuelle overgrep. 

Det er ulikheter i hvor invaderte og involverte våre kropper ble, men det handler uansett om vårt fysisk legeme. Noen opplevde ikke seksuelle handlinger mot egen kropp, men måtte kanskje utføre seksuelle handlinger på overgriper, eller var vitne til overgripers seksuelle handlinger på seg selv eller mot andre. Krenkelsen og sviket i seksuelle overgrep er smertepåførende i seg selv.

«Forskning tyder på at kroppen, som helhet, spiller en viktig rolle i hvordan vi erfarer og fortolker verden. Aktiviteten i hjernen påvirkes av hormonelle, viscerale, somatiske og immunbaserte systemer (Critchley & Harrison, 2013; Damasio & Carvalho, 2013), og er på denne måten i stor grad kroppslig» (Jespersen, 2015).

Om overgrepene startet tidlig i livet, eller om vi dissosierte under overgrep slik at vi ikke har kognitive minner, vil likevel kroppen bære disse minnene fordi nervesystemet, muskler og bindevev husker smerten, redselen og stresset vi ble påført.

For de som ble utsatt for seksuelle overgrep der egen kropp ble involvert, vil fysiske smerter og sterkt fysisk ubehag ha vært en uunngåelig opplevelse, og vil også for mange ha gitt store smerter også i timer og dager etter overgrep. Likevel blir vår fysiske smerte ofte neglisjert og sjeldent anerkjent i helsevesenet.

Våre smerter og fysiologiske tilstander synes ikke alltid på blodprøver og røntgen, og symptomene har ingen åpenbar fysisk årsak som kan bevises.

«Somatiske symptomtilstander, også kalt funksjonelle tilstander, er kroppslige plager der medisinsk utredning ikke avdekker noen kjent fysisk forklaring (Wessely et al., 1999). Eksempler er tilstander med langvarige smerter, kramper, lammelser og utmattelse» (Helgeland & Gjems, 2020).

Faktum er at mange overgrepsutsatte sliter med funksjonelle kroniske smerter som kan være fra lette til invalidiserende. Eller smerter som oppstår plutselig som direkte trigget av hendelser og minner om traumer. Mange av oss forlot kroppen under overgrepene gjennom dissosiasjon og «slapp» å føle smerten og redselen, men kroppen slapp ikke unna selv om vi forlot den. Smerten ble likevel påført vår «forlatte» kropp, og vi kunne føle den etterpå når vi var tilbake i kroppen igjen, selv om vi også da gjorde alt vi kunne for ikke å kjenne den. Noen overgrepsutsatte forlater kroppen i lange perioder eller for bestandig, og merker hverken smerte, kulde eller varme. Likevel vil kroppen på et tidspunkt selv si ifra om overlasten den bærer gjennom smerter, betennelser, sykdom og utmattelse.

Når barnekropper blir invadert og biologisk involvert. Triggervarsel!

Seksuelle overgrep mot barn er kriminelt, og gjorde dermed våre kropper til åsted for kriminelle handlinger. Klarer vi å ta det inn? Klarer vi å ta inn at barnerommet, senga, badet og dusjen ofte var åsteder? Jeg tror både vi som utsatte, terapeuter og folk flest fortrenger slike åpenbare sannheter – det er for konfronterende. Det blir nesten for tydelig hvilke ekstreme og kriminelle handlinger seksuelle overgrep er.

I tillegg ble mange ikke bare kroppslig invadert, men også kroppslig involvert i de seksuelle handlingene. Mange opplevde å få sitt kjønnsorgan stimulert til orgasme og utløsning. Dette er ekstrem og grov manipulasjon av barn. Ved å involvere kroppens naturlige biologiske mekanismer sørget disse overgriperne for at barnekroppen reagerte. Det ligger i biologien vår, og det er vitenskapelig belegg for å hevde at mennesket er i stand til å få orgasme fra vi er nyfødte (Vildalen, 2014). I en avisartikkel fra 2017 under overskriften «Slik manipulerer mange sex-overgripere barn», forklarer lærer og autorisert seksualunderviser, Stine Kühle-Hansen om fenomenet. Hun var også en av manusforfatterne bak serien «Kroppen min eier jeg» på NRK Super. Hun forklarer:

«Når barn blir utsatt for overgrep kan de oppleve både ereksjon og orgasme, det forekommer i alle aldre og for alle kjønn. Mange barn kan også si nei inni hodet sitt, men kroppen gir allikevel en respons, sier Kühle-Hansen. Hun forklarer at dette er en refleks på lik linje med kne-refleksen og at denne seksualrefleksen kan bli brukt mot barnet i ettertid, av overgriper og andre. - Men barnet har aldri skyld uansett hvordan kroppen reagerte under overgrepet» (Nilsen, 2017).

Ved å involvere barnets kropp sørget disse overgriperne for at barnet opplevde seg selv som medskyldig. Dette medførte også en enorm skamfølelse i barnet, som sammen med opplevd skyld sørget for at barnet ikke kom til å fortelle det til noen. Forvirringen dette medførte for barnet er umulig for oss som voksne å forstå dybden av. Noen kan ha følt lyst eller nysgjerrighet over kroppens reksjoner, samtidig som det var rart eller ekkelt. Andre var kun fylt av redsel, forlot kroppen eller dissosierte under overgrepene, og noen opplevde en sammenblanding av ulike reaksjoner. I artikkelen «Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep?» oppgav 63 % av de 508 respondentene at de følte det var deres egen skyld. 25,4 % sa de følte seksuell opphisselse under overgrepet og 20,7 % sa de følte seg pervers. 7,3 % svarte at de selv hadde vært aktiv under overgrepet (Steine m.fl., 2017). Uansett hvordan vi tenkte, følte og opplevde overgrepene – vi var uskyldige barn! Det var aldri vår skyld! Det var aldri vår skam vi følte, men skam som ble påført av overgriper!

Det skjer ikke overgrep uten en overgriper!

Om dette var vanskelig å lese så minn deg selv på at du er voksne nå og overgrepene er over. Du er trygg og du er ikke alene og hjelpeløs lenger som da du var barn. Nå kan du ringe og snakke med noen som kan gi deg trøst, støtte og forhåpentligvis reguleringsstøtte. Det er viktig at du ringer noen du stoler på, eller noen på lista under Hjelp og støtte. Du kan også lese 101 Grounding Techniques og 13 Steps for Managing Flashbacks for å støtte og hjelpe deg selv.

Kilder:

Anstorp, T. (2003). Fare utenfra og smerte innenfra – hvor skal «jeg» være? Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Anstorp, Hovland & Torp (red.), (2003). Universitetsforlaget.

Getz, Kirkengen & Ulvestad (2011). Menneskets biologi – mettet med erfaring. Tidsskriftet Den Norske Legeforening 7 (131), s.683–687.

Hafstad, A. (2020). Kan vi snakke om livsenergi? Tidsskrift for Norsk psykologforening, 57(2): 116-119

Helgeland, H. & Gjems, S. (2020). Somatiske symptomtilstander hos barn og unge. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 57(9): 657-665.

Helmersen (2012). Hjemme i din egen kropp. Kroppsbevissthet i selvutvikling og terapi. Licentia Forlag. Bodø.

Jakobsen. S. E. (2015). Tøff barndom slår tilbake. https://www.forskning.no/alkohol-og-narkotika-barn-og-ungdom-stress/toff-barndom-slar-tilbake/512496

Jakobsen, S. E. (2018). Andre mennesker påfører oss de mest kompliserte traumene. https://www.forskning.no/psykiske-lidelser/andre-mennesker-paforer-oss-de-mest-kompliserte-traumene/1231769

Jespersen, K. (2015). Tillit til kroppen. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 52(12): 1066-1071 https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2015/12/tillit-til-kroppen

Levine, P. A. (1997). Waking the Tiger – Healing Trauma. California: North Atlantic Books.

Nelson, Baldwin & Taylor (2012). Mental health problems and medically unexplained physical symptoms in adult survivors of childhood sexual abuse: an integrative literature review. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing 19, 211–220.

Nilsen, H. (2017). Slik manipulerer mange sex-overgripere barn. https://www.nettavisen.no/livsstil/slik-manipulerer-mange-sex-overgripere-barn/s/12-95-3423389394

SE-foreningen (udatert). SE-foreningen informerer. https://se-foreningen.no/

Somatic Experiencing Instituttet Norge DA. https://se-instituttet.com/om-metoden/

Spilde, I. (2018). PTSD-pasienter fikk tegn til mer betennelse i kroppen etter samtaleterapi. https://forskning.no/psykiske-lidelser-immunforsvaret/ptsd-pasienter-fikk-tegn-til-mer-betennelse-i-kroppen-etter-samtaleterapi/1246605

Steine, Winje, Nordhus, Milde, Bjorvatn, Grønli & Pallesen (2017). Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 55, nummer 2, 2017, s. 204-208. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2017as01ae-Hvorfor-tar-det-sa-lang-tid-a-fortelle-om-seksuelle-overgrep-

Vildalen, S. (2014). Seksualitetens betydning for utvikling og relasjoner. Gyldendal akademisk.