Toleransevinduet. Helt deg selv, eller helt utafor?

Innhold i dette innlegget:

• Toleransevinduet, en modell for å forstå våre triggerresponser.

• Hvor bredt eller smalt toleransevindu har du?

• Hvordan de ulike sonene av toleransevinduet kan oppleves.

• Hva skjer når vi trigges ut av toleransevinduet?

• Vi kan utvide den optimale aktiveringssonen.

Når vi opplever hendelser som overvelder oss og setter i gang forsvarssystemet

vårt har vi behov for reguleringsstøtte. Vi trenger å regulere ned alarmen både i hjernen (amygdala) og i nervesystemet vårt sånn at kroppen kommer tilbake til sin opprinnelige tilstand der alle funksjoner fungerer sammen og som de skal – homeostase. Men, da vi opplevde overveldende hendelser som barn ble vi etterlatt alene og fikk aldri muligheten til å regulere hjerne og kropp tilbake til ro og trygghet.

Når vi nå som voksne opplever, sanser, føler eller tenker på noe som ligner eller kan minne om de overveldende opplevelsene og følelsene som førte til traumatiseringen, blir forsvarssystem vårt igjen igangsatt. Igangsetterne kaller vi triggere. Les mer om triggere og forsvarssystemet i innlegget «Fra seksuelle overgrep i barndommen til reaktivitet i dag».

For å forklare hvordan manglende reguleringsstøtte i barndommen kommer til uttrykk i møte med triggere kan vi bruke toleransevinduet som modell.

Toleransevinduet, en modell for å forstå våre triggerresponser.

Dette er modellen som viser toleransevinduet. Den er hentet fra Nordanger & Braarud (2014) som har tilpasset den fra Ogden, Minton & Pain (2006).

Kort forklart er vi i den optimale aktiveringssonen når vi er inne i toleransevinduet, grønt felt. Da kan vi føle, tenke, resonere og planlegge. Vi er helt oss selv og helt tilstede.

Når forsvarssystem vårt blir trigget til kamp eller flukt forlater vi den optimale sonen og går til overaktivering – hyperaktivering, den røde sonen. Da er vi ikke lenger hverken oss selv eller tilstede, for nå er forsvarssystemet igangsatt, vi er i alarmberedskap og gjør oss klar til å kjempe eller flykte fra situasjonen.

Når forsvarssystemet vårt blir trigget til frys eller underkastelse går vi i underaktivering – hypoaktivering, den blå sonen. Da fjerner oss mentalt og emosjonelt bort fra både oss selv, menneskene rundt og situasjonen vi befinner oss i.

Hvor bredt eller smalt toleransevindu har du?

En trygg barndom med tilstrekkelig reguleringsstøtte gir et bredt toleransevindu med god plass til å reagere på stimuli av ulik grad. En utrygg barndom med for lite eller fraværende reguleringsstøtte gir et smalt toleransevindu, og personen reagerer raskere, oftere og kraftigere på stimuli. Hvor stort vindu vi har til å reagere kommer derfor an på hvor lite eller hvor mye reguleringsstøtte vi fikk som barn, og styrken på for eksempel en uforutsett hendelse.

Også trygge og ikke-traumatiserte mennesker kan gå ut av toleransevinduet, for eksempel i situasjoner der de blir stresset, er sultne, slitne, har dårlig tid, blir overrumplet av vanskelige følelser eller minner, kommer i krangel eller føler seg avvist. Overveldende livshendelser som å bli rammet av sorg etter et samlivsbrudd eller at en nærstående dør vil også kunne føre til over- eller underaktivering. Noen vil gå i underaktivering som reaksjon på sorg og tap, og personen orker ingenting, vil bare sove og være i fred. Andre reagerer motsatt og blir overaktive, begynner å trene overdrevent og jobbe masse overtid. I en sorgperiode kan toleransevinduet deres bli trangere og personen blir lettere irritert, sliten osv. Men med tiden vil toleransevinduet gå tilbake til opprinnelig form igjen.

En konsekvens av en barndom med gjentatte overveldende hendelser uten reguleringsstøtte, er at vi har et smalt toleransevindu. Vi trigges oftere og raskere, og det tar lenger tid for oss å komme tilbake i optimal aktiveringssone etter at vi har blitt trigget. Fordi våre hjerner har lært fra tidlig av at farer truer når som helst, er mange av oss hele tiden på vakt (årvåkenhet) og vi trigges derfor raskt og ofte. Selv om vi ikke lenger er i fare tolker vi fortsatt mye som tegn på fare. Opplevelser og følelser er koblet sammen på bakgrunn av de overveldende og smertefulle opplevelsene og følelsene vi gjennomgikk som barn. For eksempel kan et annet menneskets blikk på kroppen vår tolkes som et tegn på at overgrep snart vil skje. Eller en hånd som berører kroppen vår tolkes som starten på et nytt overgrep. Disse koblingene vi ble lært som barn og som jeg beskrev i et tidligere innlegg som betinget læring, vil fortsette «å fyre sammen». I barndommen kunne vi oppleve at lek og spenning plutselig ble til overgrep. Gøy ble farlig, og hyggelig ble skummelt. Et eldre barn eller en voksen gikk fra å være lekekamerat til å bli overgriper, eller fra å være omsorgsgiver til å bli overgriper, bokstavelig talt fra det ene minuttet til det andre. Vi opplever igjen og igjen situasjoner som ligner på tidligere negative hendelser, eller som minner oss om vanskelige følelser, skam, fysisk smerte, avvisning eller adskillelse. Vi kan ha mange slike koblinger uten at vi som voksne er klar over det.

Hvordan de ulike sonene av toleransevinduet kan oppleves.

Listen under viser ulike eksempler på fysiske, psykiske og sosiale konsekvenser som kan oppstå i de ulike sonene av toleransevinduet.

Overaktivering. Stressnivået øker og vi går til kamp eller flukt.

Fysisk: Høy puls, hjertebank, økt muskeltonus, søvnvansker, uro, stress. Økt utskillelse av cortisol, adrenalin, og noradrenalin. Spenninger i diafragma, vondt i magen, kaster opp, skjelver/rister, nervøs, m.m.

Psykisk/kognitivt: Uro, stress, flashback, tankekjør, sterke følelser. Vil, skal og må mye. Svekkete hukommelse og mangler tilgang til minner, erfaringer og kunnskap. Svekket konsentrasjonsevne og vanskeligere å lære noe nytt. Vaskemani, fastlåste tanker og følelser, m.m.

Sosialt: Stresser, er hypersosial, underholder, snakker høyt og mye, redsel for pauser, separasjonsangst. Sier ja til alt og alle, dårlig impulskontroll, manisk, hyperaktiv, vil stikke av/flykte/rømme. Vil forsvare seg verbalt eller fysisk gjennom utskjelling og vold, kan lett komme i krangel og slåsskamp, m.m.

Den optimale aktiveringssonen. Vi er her og nå og vi er regulerte – trygghetssonen.

Fysisk: Følelse av ro i kroppen og kroppen slapper av. Indre organer jobber normalt, som hjertet, fordøyelse og nyrer/blære m.m.

Psykisk/kognitivt: Tenker klart, kan ta beslutninger, sette sammen informasjon til ny kunnskap, lærer, resonnerer og mentalisere. Kan håndterer følelser og følelsesregulere. Har empati og medfølelse for andre, m.m.

Sosialt: Det føles trygt å være sammen med andre. Man kan føre og følge en samtale med flere personer. Oppleve samhold og fellesskap, m.m.

Underaktivering. Vi «gir opp» og går i frys, underkastelse, eller total kollaps.

Fysisk: Lav puls, lav eller ingen muskeltonus, slapp, kald/fryser, passiv, nummen, død i kroppen, fomlete, uten ansiktsmimikk, trøtt, kvalm og bevissthetstap. Kommer seg ingen steder, ubesluttsom, får ikke gjort noe, orker ikke noe, bly i beina, følelse av å ikke kontrollere egen kropp, umulig å løfte en arm, ser armen men føler den ikke – som om det ikke er egen arm eller egen kropp. Opplever lav funksjonsevne som kan føre til lammelser i deler av ansiktet, deler av kroppen eller hele kroppen, m.m.

Psykisk/kognitivt: Mister språk, ingen følelser, helt tom, trist, håpløs, ingen fremtid, suicidal m.m.

Sosialt: Likegyldig, fjern, usosial, interagerer ikke med andre. Som å være i en egen boble, det er en vegg mellom en selv og de andre, uvirkelighetsfølelse, som om alt bare er på film. Ensomhet, isolasjon, m.m.

Hva skjer når vi trigges ut av toleransevinduet?

Når vi blir trigget ut av toleransevinduet vil vi ofte endre atferd. Kroppsspråket, blikket og stemmen vil endre seg ut ifra om vi går i over- eller underaktivering. Ved overaktivering vil vi mest sannsynlig bli urolige i kroppen, flakkende eller veldig søkende med blikket for «å skanne» omgivelsene etter farer. Stemmen vil kunne bli mer skingrende, høyere og raskere. Noen kan gå til verbalt angrep eller forsvar mot dem eller det som trigget. I overaktivering kan vi oppføre oss både irrasjonelt, anklagende, kranglete og også truende ovenfor de rundt. Noen vil også kunne utøve fysisk vold mot seg selv (selvskading), eller mot andre som et forsøk på kontroll eller selvforsvar i situasjoner den traumatiserte oppfatter som truende og farlig. Verbale og fysiske angrep/forsvar kan virke helt uprovosert for de rundt som ikke vet at vi er blitt trigget, eller historien bak triggeren.

Ved underaktivering kan kroppen bli stiv og stakkato i bevegelsene, eller vi blir gele i ben og armer, eller helt uten muskeltonus som om vi er lammet. Ansiktet blir mimikkløst, og blikket blir dødt eller får en hinne over seg som om blikket går innover eller langt vekk. Stemmen vil kunne bli uten særlig melodi og setningene vil være korte. Noen har ikke lenger muligheten til å prate eller bevege kroppen. Om vi ikke kan svare på spørsmål eller gjøre kroppslige tegn på at vi er tilstede er vi i full frys- og underkastelsestilstand, som den gangen da dette var den eneste mulige responsen (ikke selvvalgt hverken den gangen eller nå, men igangsatt av kroppens forsvarssystem). Å være i underaktiv tilstand kan føles som å være levede død.

Utenfor den optimale sonen kan vi oppleve flashbacks og minnebilder fra tidligere opplevelser, eller være tilbake som i en slags film fra barndommen. I denne tilstanden er det som om hjernen vår er kapret av forsvarssystemet vårt og vi mister kontakten med nåtiden. Den delen av hjernen som vanligvis hjelper oss å tenke klart og forstå sammenhenger – kobler seg delvis ut. I stedet tar kroppens alarmsystem over, og vi oppfatter det som skjer her og nå som farlig, uten å forstå at dette er et gammelt minne som har blitt aktivert.

«Denne "kapringen" av hjernen er en hyppig kilde til hverdagsproblemer og selvbebreidelse for traumeoverlevende: De er ikke i stand til å reflektere over hendelser fra en kritisk avstand, noe som skaper en følelse av ustabilitet, tap av kontroll, psykologisk inkompetanse, og mangel på selvtillit til å mestre dagliglivet. "Jeg burde være over dette" eller "jeg må være gal" er to vanlige klager fra traumatiserte klienter, som stammer fra overbevisningen om at de er psykologisk utilstrekkelige» (Ogden, Minton & Pain, 2006, s.21).

Dette handler ikke om psykisk utilstrekkelighet – det handler om at nervesystemet ditt fortsatt er på vakt.

Noen ganger er vi både tilbake i fortiden og her i nåtid samtidig, men vi kan likevel være uten kontroll over den voksne delen av oss som er i den virkelige verden. De vi er sammen med er nærmest utenfor rekkevidde. Vi har ikke lenger tilgang på tenkehjernen, men reagerer på instinkt. Andres forsøk på å roe ned situasjonen med forklaringer og logiske slutninger fungerer ikke, men kan i stedet skape enda mer forvirring og øke de allerede ekstreme følelsene av frykt, hjelpeløshet, skyld og skam. Det nytter ikke at andre prøver å realitetsorientere, irettesette, kritisere eller be om å få en forklaring eller en unnskyldning. Vi må først reguleres inn i toleransevinduet igjen, og det skjer enklest om vi blir samregulert gjennom et annet menneske som beholder roen og er trygg.

Vi kan utvide den optimale aktiveringssonen.

Som traumatiserte har vi et forsvarssystem som reagerer veldig raskt og på veldig mange triggere, noe som fører til at vi stadig trigges ut av toleransevinduet. Dette er forsvarssystemet vårt som fortsetter å reagere på triggere som minner om tidligere farer som faktisk var reelle da vi var barn. Det er viktig å forstå og anerkjenne at dette er en del av hvordan hjernen og kroppen vår fortsatt prøver å beskytte oss. Å lære om våre triggere og triggerresponser er kjempeviktig for at vi over tid skal kunne koble dem fra hverandre, og utvide toleransevinduet vårt. Vi vil da få muligheten til å oppleve hverdagen og relasjoner som roligere og tryggere.

Den manglende reguleringsstøtten i barndommen gjorde at vi aldri lærte å regulere oss selv og dette må vi isteden lære nå som voksne. Det er ikke noe vi kan lære av å lese om det, men gjennom gjentatte episoder av samregulering gjennom et annet menneskes regulerte nervesystem. Les mer om det i innlegget «Hva vi trenger av terapeuter». Å lære følelsesregulering er det viktigste vi kan gjøre for å utvide toleransevinduet vårt.

Med bevissthet overfor triggere og økt følelsesregulering kan du etter hvert lære å hente deg tilbake inn i toleransevinduet igjen raskere og du vil oppleve deg selv som mer stabil, regulert og til stede i nåtiden. For som jeg skrev om i innlegget «Du kan omstrukturere hjernen hele livet!», er hjernen er plastisk og har et stort endringspotensial gjennom hele livet!

Endrer du reaksjonene dine, endrer du livet ditt!

Kilder:

Nordanger & Braarud, (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleranse-vinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 51(7), 2014, side 530-536.

Ogden, Minton & Pain (2006). Trauma and the Body. A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. W. W. Norton & Company, New York & London.