Du kan omstrukturere hjernen hele livet!

Innhold i dette innlegget:

• Hjernens grunnstemning og endringspotensiale.

• Vi kan endre hjernens alarmberedskap og oppleve trygghet igjen.

• Vi kan endre våre hjernestrukturer gjennom nye opplevelser i trygge omgivelser.

• Nevrobiologi og omstrukturering av hjernen.

• Helingsmuligheter gjennom traumebevisst omsorg.

Gjennom de senere årene har det i teori og forskning innen traumefeltet blitt vanlig å snakke om ulike årsakssammenhenger mellom psykisk helse og negative barndomsopplevelser, belastende livshendelser, arv og miljø. Dette feltet omfatter det vi nå kaller mellommenneskelig nevrobiologi, og her ligger mulighetene for heling. I dag vet vi at hjernen er plastisk og har et stort endringspotensial gjennom hele livet. Hjernens plastisitet gjør det mulig for oss å endre hjernens grunnstemning. I tillegg gjør hjernens plastisitet det mulig for oss å endre hjernens nevrale nettverk og hjernens responssystem. Dette betyr at vi kan lære hjernen nye måter å reagere på slik at vi ikke lenger reagerer automatisk med farevarsel i møte med triggere som ikke lenger signaliserer reell fare. Vi klarer i stedet å holde oss innenfor toleransevinduet fordi vi ved å endre hjernestrukturer utvider vår optimale aktiveringssone. Vi kan lære å roe ned forsvarssystemet vårt og det utgjør en enorm forskjell i hverdagen vår. Disse endringene krever at vi hele tiden arbeider med dem og legger til rette for dem sammen med en traumeinformert terapeut. Men endringer kan også skje i traumesensitive miljøer gjennom de tre grunnpilarene i traumebevisst omsorg: trygghet, relasjon og følelsesregulering.

Hjernens grunnstemning og endringspotensiale.

Forskning har de siste tiårene gitt oss stadig ny forståelse av tidlig traumatisering og ettervirkninger av traumatisering i nære relasjoner. Psykologspesialistene Mogens Albæk og Heine Steinkopf ved RVTS Sør, refererer i et intervju med Eva Dønnestad fra ny kunnskap og et nytt fagområde som kalles mellommenneskelig nevrobiologi. Dette fagområdet «forener utviklingspsykologien, nevroforskningen, stressforskningen og traumeforskningen» (Dønnestad, 2015). I den mellommenneskelige nevrobiologien ligger blant annet kunnskapen om hjernens endringspotensiale.

I praksis betyr det at når et barn for eksempel blir utsatt for et overgrep vil barnets hjerne fra da av alltid være på vakt for nye overgrep. Barnet blir utrygt og føler redsel i relasjoner og i verden generelt. Hjernen vår formes av bruken, og redsel og utrygghet former dermed det overgrepsutsatte barnets hjerne og setter seg som hjernens grunnstemning. Denne grunnstemningen sitter biologisk i hjernen til den blir endret, og det er det den mellommenneskelige nevrobiologien i hovedsak handler om. Hjernens grunnstemning kan endres ved å overøses den med alt den ikke har fått. «La dem få erfare det de aldri har erfart, det som virker helende» sier Albæk og Steinkopf (Dønnestad, 2015). Hjernens grunnstemning kan endres hele livet, hjernen kan bygges om, og det er i relasjoner med trygghet og tillit at dette kan skje. I terapi krever det at terapeuten er en god relasjonsbygger, har masse empati, er i stand til å regulere egne følelser, og i stand til å regulere sine klienters følelser (Dønnestad, 2015). Også andre relasjoner, som nære venner, partnere og trygge familiemedlemmer kan være med på å endre hjernens grunnstemning.

«Det sosiale nervenettverket antas å eksistere i oss alle; det ligger klart til bruk, og ved å stimulere det gjennom gode, tryggende samspill begynner det også å fungere. Å gå en tur i parken, spille fotball, se på videoklipp eller spise sammen er aktiviteter som i beste fall har blitt sett på som et utgangspunkt for terapi. Ifølge den polyvagale teorien kan slike aktiviteter også utgjøre selve terapien» (Eide-Midtsand, 2017).

Her skriver jeg spesifikt om hjernens grunnstemning og endringspotensiale etter seksuelle overgrep i barndommen, men dette gjelder også ved andre barndomstraumer som psykisk og fysisk vold, fysisk og emosjonell omsorgssvikt, og ved alvorlig og langvarig mobbing.

Vi kan endre hjernens alarmberedskap og oppleve trygghet igjen.

I innlegget «Fra seksuelle overgrep i barndommen til reaktivitet i dag» skrev jeg om det brilliante forsvarssystemet vi blir født med. Et nevrobiologisk forsvar som gjør at vi kan tåle ekstreme påkjenninger, som å bli utsatt for seksuelle overgrep, vold og grov omsorgssvikt. Men selv om vi tåler det (vi dør ikke av det), kan det få massive konsekvenser. Gjentatte negative opplevelser skaper store problemer for oss gjennom livet blant annet på grunn av Hebbs lov «what fires together – wires together». I praksis betyr det at det vi føler når vi opplever noe, blir det vi føler neste gang vi opplever det samme. Og jo flere ganger vi har den samme opplevelse, jo sterkere blir opplevelsen og følelsen knyttet sammen. Dette kalles også betinget læring (forklart i innlegget nevnt over). Dette gjelder både vanskelige følelser som frykt og tristhet, og gode følelser som trygghet og glede.

For å endre betingelsene i hjernens responssystem må vi koble de nevrale nettverkene fra hverandre og skape nye nettverk som ikke fortsetter å advare om fare og forsvar. For å endre hjernens alarmberedskap må vi øve på å roe ned nervesystemet og utvide toleransevinduet vårt. Det kan vi gjøre gradvis over tid, ved gjentatte øvelser, og ved å oppleve trygghet og tillit til en terapeut, og gjerne også i private relasjoner, om vi har.

Gjennom opplevd trygghet og tillit til et annet menneske kan vi gjennom reguleringsstøtte lære kroppen vår å roe ned uten å føle fare, og tørre å kjenne på vonde følelser uten at vi blir overveldet. Når vi ikke lenger blir så lett overveldet av frykt kan vi lære å endre koblinger, lære å oppfatte både visuelle og emosjonelle triggere, oppdage når vi dissosierer og når dissosierte deler tar over. Vi kan lære måter å komme tilbake inn i toleransevinduet igjen.

De innlærte koblingene, som for eksempel at vi kan tolke et blikk eller hender som kommende overgrep, må frakobles gjennom å oppleve det motsatte. Vi trenger mange nye og positive opplevelser som kan overskrive de gamle opplevelsene. Vi trenger å lære at et blikk kan være hyggelig og uten skumle intensjoner, og hender kan gi omsorg uten å gjøre overgrep. Når nærhet forbindes med overgrep, hjelper det ikke om overgrep ikke skjer, for nærhet er forbundet med denne redselen og må avlæres. Steven Porges, som utviklet den polyvagale teorien nevnt over, forklarer det med at følelsen av å være trygg ikke er det samme som å fjerne en trussel (Porges, 2017). Og dette er viktig kunnskap! Vi opplever ikke trygghet selv om vi ikke er i reell fare. Tryggheten mistet vi da vi ble traumatisert. Den må derfor gjenskapes.

For at både nervesystemer og hjernen skal forstå at trusselen ikke lenger er tilstede trenger vi å oppleve tillit og trygghet med både kroppen, sansene og følelsene, i tillegg til å forstå det kognitivt. En kognitiv forståelse kan innebære tanker som «Jeg er trygg sammen med denne personen», «Jeg vet jeg kan stole på terapeuten min». Med følelsene og sansene er det i stedet for en tanke, en fornemmelse og opplevelse i kroppen som forteller nervesystemet at relasjonen oppleves som trygg. For å «lære» oss tillit trenger vi å oppleve at våre grenser blir respektert og at våre behov blir tatt hensyn til – gjentatte ganger. Mye oppleves svært annerledes når man er trygg, som for eksempel kroppslig og emosjonell nærhet på likeverdige premisser.

Vi kan endre våre hjernestrukturer gjennom nye opplevelser i trygge omgivelser.

Det tar tid å endre hjernestrukturer, men det er mulig. Vi må hele tiden øve på å kutte hjernebaner som forbinder en trigger med en fare. Vi må lage nye koblinger der opplevelser, sanser, følelser og tanker blir koblet med trygghet og viten om at vi bestemmer over egen kropp og eget liv.

«Veier til helhet nåes gjennom samhørighet, inntoning og anerkjennelse. Gjennom repetisjoner vil det etableres vedvarende, karakteristiske fyringsmønstre, noe som Hebb allerede i 1949 fastslo gjennom Hebbs lov: «Neurones that fires together wires together». Selv om hjernen er mest plastisk i de første leveårene, er det aldri for sent å trene opp følelsesmessige ferdigheter. Prinsippet «øvelse gjør mester» gjelder gjennom hele livet» (Andersen, 2017).

Ved å trene på oppmerksomhet og tilstedeværelse i trygge omgivelser, kan vi lære å gjenkjenne triggere, og med øvelse endre våre reaksjoner overfor dem. Gjennom arbeidet med å oppdage triggere må vi øve opp evnen til å observere kroppssensasjoner. Kroppssensasjoner kan informere oss selv når hjernen er «slått av», som når triggeren allerede har satt i gang forsvarssystemet eller startet dissosiasjonen. Det er utfordrende å lære å kjenne kroppen når vi har brukt årevis på å undertrykke den, men kroppen gir masse signaler og informasjon om vi lærer å kjenne etter. Det kan være kroppssensasjoner som gir informasjon om ubehag som for eksempel: kvalm, svimmel, stiv, slapp, smerter, hjertebank etc. Eller informasjon om behag, som: letthet, vitalitet, brusing i huden, sommerfugler i magen, varme i brystet etc.

«Å gjenkjenne øyeblikket vi blir trigget er enda viktigere enn å gjenkjenne triggeren i seg selv. Dette er fordi flashbacks kan starte subtilt for så å progressivt øke intensiteten. Tidlig gjenkjennelse kan dermed hjelpe oss å redusere intensiteten og varigheten av et flashback» (Walker, 2013, s.153).

Det skal mye øvelse til for å lære og gjenkjenne triggere, og spesielt de som trigger emosjonelle flashbacks. Det tar enda lenger tid å endre disse til tolererbare følelser og kroppssensasjoner. Som en motvekt til emosjonelle flashbacks kan vi øve oss opp gjennom gode opplevelser og skaffe nye gode emosjonelle minner ved å for eksempel:

• Være sammen med mennesker vi er trygge på, som respekterer og støtter oss

• Øve mye på å sette grenser

• Treffe terapeuten jevnlig for å utvikle relasjonen og det emosjonelle båndet

• Passe på å få nok søvn og hvile, aktivitet, mat og drikke

• Meditere og øve på tilstedeværelse

• Gjøre traumesensitiv eller medisinsk yoga

• Gjøre ting du liker å gjøre

• Oppleve å mestre noe nytt eller øve på noe du ønsker å mestre

• Være ute i naturen

Nevrobiologi og omstrukturering av hjernen.

Forslagene over er med på å utvide toleransevinduet vårt slik at vi kan holde oss mest mulig i den optimale aktiveringssonen. Dette er nevrobiologi og endringer må oppleves gjennom kroppen ved å øve i trygge omgivelser og i trygge relasjoner. Gjennom å lære følelsesregulering og teknikker for å komme tilbake til her og nå, kan vi etter hvert regulere oss inn i toleransevinduet igjen på egenhånd og raskere ta kontrollen over oss selv igjen. Vi lærer også å utvide toleransevinduet vårt ved å oppdage og endre våre holdninger og følelser rundt triggere. Dette gjelder like mye de gode følelsene som de vanskelige og vonde følelsene. Vi trenger å øke den optimale aktiveringssonen/trygghetssonen, ved oppdagelse av nye ferdigheter eller inkludering i en ny sosial gruppe. For eksempel blir det viktig å lære kroppen at økt hjertebank ikke alltid er tegn på fare og flukt, men tvert imot kan være et tegn på frydefull fysisk utfoldelse, eller en sterk interesse for noe eller noen. Det gjelder å trene på å bevisst avlære kroppens automatiske stressreaksjon med påfølgende overaktivering ved høy puls. Også motsatt, at lav puls som ved avslapping og meditasjon ikke lenger behøver å bety underaktivering, frys og overgivelse med påfølgende håpløshetsfølelse. Dette er endringer der vi bevisst må begynne å koble kropp og hjerne sammen på nye måter for å få nye og positive utfall.

Heldigvis kan hjernen omstruktureres hele livet slik at vi kan lære å regulere følelsene våre, men det krever systematisk arbeid over tid (Hart, 2012). Forskning har vist at man kan bygge hjernen fra bunnen av ved å bruke ulike innfallsvinkler og teknikker, og at disse er de samme om det er et lite barn, ungdom eller en voksen som har en traumatisert hjerne. Hjernene trenger det samme uavhengig av alder. Ord, forklaringer og logikk fungerer ikke som endringsmekanisme i seg selv. Endringene skjer i samspill med en trygg og tillitsfull terapeut, og i traumesensitive miljøer. Hjernen samreguleres i samspillet mellom to hjerner, med blikk, kroppsspråk og trygt nærvær. En traumatisert hjerne trenger:

• Trygghet

• Forutsigbarhet

• Stabilitet, særlig i relasjoner

• Gjentatte positive opplevelser

• Forståelse

• Oppgaver og informasjon tilpasset ulike deler av hjernen (Bækkelund, 2011).

Helingsmuligheter gjennom traumebevisst omsorg.

Heling handler både om det som gjøres i terapirommet, og det som foregår i hverdagen og i det psykososiale miljøet rundt den overgrepsutsatte. Den Australske psykologen Howard Bath skriver i sin artikkel om traumebevisst omsorg:

«Det formidles lite i den forskningsbaserte og kliniske litteraturen at mye av helbredelsesprosessene kan skje i situasjoner som ikke direkte er kliniske» (Bath, 2008).

Artikkelen tar for seg den traumebevisste omsorgens tre grunnpilarer. Disse er: trygghet, relasjon og følelsesregulering. Dette kan øves og utøves i andre miljøer utenfor terapirommet, men da må dette miljøet være «traumebevisste miljøer som gir rom for heling og vekst» (Bath, 2008).

RVTS Sør, skriver på sin nettside om det de kaller et paradigmeskifte. «Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig for deg?». Her nevner de blant annet sårbarhet, styrker, tillit, trygghet, følelsesregulering og relasjonsbygging som viktig for «å forstå mennesker i lys av hva de har opplevd». De skriver også at dette er viktig for å kunne være en «medvandrer på reisen fra livssmerte til livsvekst» (RVTS Sør, 2016). Alle kan være en medvandrer, man må ikke være terapeut for å kunne bidra til livsvekst og tilrettelegge for heling. Heling skjer når vi får muligheten til å inngå i relasjoner som rommer trygghet, tillit, medfølelse og kjærlighet. En kan være nok og den ene kan være en terapeut. Ved å få muligheten til å inngå i slike relasjoner får vi erfare relasjoner på nye måter og dermed kunne bygge opp tilliten til mennesker, verden og oss selv. Det som blir ødelagt i relasjon må også heles i relasjon. Gjennom trygghet, tillit, medfølelse og kjærlighet vil vi kunne lære følelsesregulering, samspill og dialog, og dermed få muligheten til å bli trygge, regulerte og autentiske mennesker.

Kilder:

Andersen, A. (2017). Relasjon - et verktøy for følelsesmessing utvikling. RVTS Sør. Hentet 14.6.2020 fra https://rvtssor.no/aktuelt/7/relasjon-et-verktoy-for-folelsesmessing-utvikling/

Bath, H. (2008). Traumebevisst omsorgs tre grunnpilarer. Hentet 10.mai 2016 fra http://handle-kraft.no/pdf/tre_grunnpilarer.pdf

Bækkelund, H. (2011). Oslo Universitetssykehus, Helse Sør-øst foredrag på Stortinget 7.6.2011.

Dønnestad, E (2015). Hjernen formes av bruken. RVTS Sør. RVTS Sør. Hentet 14.6.2020 fra https://rvtssor.no/aktuelt/29/hjernen-formes-av-bruken/

Eide-Midtsand, N. (2017). Betydningen av å være trygg. 2. Et polyvagalt perspektiv på psykoterapi med utviklingstraumatiserte barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2017as10ae-Betydningen-av-a-vaere-trygg

Hart, S. (2012). Den følsomme hjernen. Gyldendal Akademisk, Oslo.

Porges, S. W. (2017). The Pocket Guide to The Polyvagal Theory. The Transformative Power of Feeling Safe. W. W. Norton & Company, New York.

RVTS Sør (2016). Paradigmeskifte. https://rvtssor.no/aktuelt/44/paradigmeskifte/

Walker, P. (2013). Walker, P. (2013). Compllex PTSD: From Surviving to Thriving. An Azure Coyote Book. USA.