Heling, selvutvikling og empowerment.

Innhold i dette innlegget:

• Den individuelle helingsprosessen.

• En aktiv helingsprosess.

• Når helingen blir blokkert av forsvarsmekanismer.

• En selvutviklingsprosess.

• En individuell empowermentprosess.

• Selv-empowerment.

Jeg har valgt å kalle det en helingsprosess, men det er også en selvutviklingsprosess, og en empowermentprosess. Prosesser der vi stadig forstår mer av hvordan traumene vi ble påført har forstyrret vår naturlige utvikling, og hvordan ettervirkningene har satt dype spor i oss på alle måter.

All endring starter med å ta bevisste valg, anerkjenne utfordringene og tilegne seg kunnskap for å finne nye muligheter og nye løsninger. Om vi ikke makter å anerkjenne hva vi ble utsatt for og hva det har påført oss, vil ikke heling være mulig. Om vi derimot tar sjansen på å åpne opp for minner, følelser og vanskeligheter vi har i dag muligheten til å radikalt endre livet vårt. Som jeg skriver under fanen «Fra barndomstraumer til selv-empowerment»:

Endrer du reaksjonene dine, endrer du livet ditt!

Den individuelle helingsprosessen.

Helingsprosessen starter den dagen vi bestemmer oss for å aktivt endre vår situasjon. Den er ulik for alle – på alle måter, og vi har ulike grunner til å starte helingsprosessen. Noen holder ikke ut tilværelsen på grunn av ettervirkningene og begynner letingen etter informasjon og hjelp. Noen blir forelder og innser at de må rydde i egen barndom for å takle rollen som forelder og omsorgsperson, og alle utfordringene det innebærer. Noen har fortrengt hele oppveksten og innser plutselig en dag hva som ligger gjemt i den fortrengte barndommen. Uansett har vi alle vår egen grunn for å ønske å starte helingsprosessen, og det første skrittet er å fortelle det til noen. Det kan være til en god venn, en kjæreste, et familiemedlem, fastlegen, en terapeut, en sosialarbeider eller oppsøke et støttesenter. For noen er det lettere å fortelle til en i helsevesenet som har lovpålagt taushetsplikt, for andre er det viktig å ha en følelsesmessig nærhet til den personen de forteller det til. Les mer om å fortelle i innlegget «Om å fortelle, konfrontere og anmelde» og «Hvorfor er det så vanskelig å fortelle om overgrep?».

En aktiv helingsprosess.

En aktiv helingsprosess kjennetegnes av at vi gjør konkrete valg for å endre vår situasjon, vår helse og vårt liv. Det kan innebære å begynne i terapi, oppsøke et støttesenter, eller ved å skaffe oss kunnskap. Populærkulturen har hatt en tendens til å romantisere enkeltindividers heling ved å forenkle dem til suksesshistorier hvor en enkelthendelse førte til transformasjon og evig frihet. Slike enkelthendelser kan ha vært at noen turte å stå frem og fortelle, eller at noen valgte å anmelde og overgriper ble dømt, og så var liksom jobben gjort. Dette er tull, det er skadelig, og det er med på å bagatellisere de utsattes traumatiserende opplevelser og ettervirkningene av dem. Og det er å undergrave de emosjonelle, mentale, kroppslige og sosiale prosessene, som av naturlige årsaker må gå sin gang og tar sin tid. Det finnes ingen kvikk fiks. Slike suksesshistorier er dessverre umulige og svært umoralsk av populærkulturen å fronte. Helingsprosessen tar tid, og den går opp og ned, frem og tilbake. Bass og Davis beskriver den slik:

«Helbredelsesprosessen er mer som en spiral enn en rett linje. Du går gjennom de samme stadiene igjen og igjen, men du vil hele tiden oppleve dem på et annet nivå, ha flere indre ressurser og et bredere utvalg av alternativer for hvordan du reagerer» (Bass & Davis, 2008, s.55).

Gjennom stadiene endrer vi stadig syn på overgrepene og hvordan ettervirkningene har påvirket oss. Fra å ikke helt klare å innrømme hverken hvem eller hva, til å emosjonelt forstå og forholde oss til hva det faktisk har gjort med oss og livet vårt tar tid. Det er stadig ett skritt tilbake, men like ofte to skritt fram. Du vil oppleve tilbakeslag og perioder der alt rakner og føles håpløst, men det er også da du vokser aller mest. Bass og Davis minner om at enhver prosess er individuell og at helingsprosessen ikke nødvendigvis er en kontinuerlig prosess. De forklarer dette med at man til tider kan være nødt til å fokusere på andre områder i livet, for så å komme tilbake til prosessen et år, eller flere år senere. Dette kan være frivillige pauser for eksempel for å ta utdanning eller få barn. Det kan også være ufrivillige pauser på grunn av sykdom eller retraumatisering (Bass & Davis, 2008). Helingen kan også blokkeres.

Når helingen blir blokkert av forsvarsmekanismer.

«Den kreative helbredelsesprosessen kan blokkeres på flere måter - ved å bruke medisiner for å undertrykke symptomer, ved å legge vekt på justering eller kontroll, eller ved å fornekte eller ugyldiggjøre følelser og opplevelser» (Levine, 1997, s.37).

Om vi ikke klarer å innse eller innrømme hva som skjedde og hvordan det har gått innpå oss og ødelagt for oss, lever vi fremdeles i fornektelse og heling blir ikke mulig. Da må vi fortsette å fortrenge store deler av livet vårt, følelsene våre og vårt autentiske jeg. Det er vanskelig å hevde selvrespekt og selvbestemmelse om man fornekter viktige deler av seg selv.

Forsøker å fortrenge, «slutte å tenke på det» og «legge fortiden bak oss», vil det få en rekke konsekvenser for både oss selv og de rundt oss. Våre hjerner og vårt forsvarsverk er konstruert for å tåle enorme belastninger, og gjør det også mulig for oss mennesker å fortrenge opplevelser, minner og følelser. Men ingenting forsvinner selv om det er borte fra vår bevissthet. Alt ligger i det underbevisste og presser seg frem på andre måter som over tid blir mer og mer destruktive for både oss selv og de rundt oss. Undertrykte følelser kommer ut i form av følelsesutbrudd, gråteanfall, sort/hvitt tankegang og perfeksjonisme, nedlatenhet, negativt selvsnakk, selvkritikk, dårlig selvfølelse, mangel på medfølelse og empati for både en selv og andre, selvhat, skam og forsvar mot skam, skyldfølelser og overføring av skyldfølelser, projisering, passiv aggressivitet, sinneutbrudd, umodne (overdrevne) emosjonelle reaksjoner, tilbaketrekking og isolasjon.

I tillegg vil det undertrykte og fortrengte tære på kroppens organer og immunforsvar, og vil kunne forårsake autoimmune sykdommer, skjelett og muskelplager og mye mer. Dette vil jeg skrive om i et senere innlegg.

En selvutviklingsprosess.

Helingsprosessen er en selvutviklingsprosess, og for å komme videre og utvikle oss må vi gjøre endringer på flere områder av livet vårt. Dette er endringer som krever tid og oppmerksomhet, og at vi stiller opp for oss selv. Vi må lære om hvordan våre egne mønstre av tanker, oppfatninger og automatiske responser styrer livet vårt. Vi må bli klar over dem og bestemme oss for å endre dem. Alle automatiske responser har blitt til for å beskytte oss mot fare og holde oss så trygge som mulig gjennom en utrygg barndom. Det er derfor nyttig og finne ut hvilken misjon de ulike responsene har hatt for vår overlevelse, og hvordan de nå i stedet ødelegger for oss og relasjonene våre. Alt er programmering av hjernen, og nå må vi omprogrammere den.

Vi må bestemme oss for å ville endre våre reaksjoner for å endre utfall, og veien dit går gjennom terapi og gjennom å øve. Du må øve på å være tilstede og øve på å observere deg selv og dine automatiske reaksjoner for så å kunne endre reaksjonsmønster. Å øve på grensesetting er et godt eksempel på hvordan vi kan lære å endre automatiske reaksjoner. Vi går fra å vite at «man bør» sette grenser til en dag å gjøre det, for så å kjenne i kroppen hvor bra det faktisk føles. For en ting er å forstå i teorien og tankene at det er riktig og forsvarlig for både deg selv og den andre å sette en grense – noe annet er å legemliggjøre opplevelsen. Først da kan man virkelig integrere ny læring, kognitivt og kroppslig. En internalisering av en følelse, tanke, ide eller teori, slik at den nå oppleves som ekte i hele deg, som en følelse, en opplevelse av, og en væremåte. Å sette grenser går fra å være noe «man burde», til noe man gjør fordi det føles bra fordi det gjør både hverdagen og relasjoner enklere og tryggere.

En individuell empowermentprosess.

Helingsprosessen er også en empowermentprosess som handler om å ta tilbake makten i eget liv, der grunnelementene er styrke, kraft og makt. En individuell empowermentprosess handler om «å øke vår selvtillit, kunnskaper og ferdigheter». Ved å øke vår selvtillit, vil det være lettere å oppdage og bruke ressursene hver enkelt av oss innehar (Askheim, 2012). Kartlegging av ressurser er derfor en viktig del av dette styrkingsarbeidet (Askheim & Starrin, 2007). Opplæring og kunnskap om egen situasjon gir muligheter for økt empowerment, og kunnskap er helt nødvendig fordi endring krever ny kunnskap (Tengeland, 2007). Opplæring og kunnskap blir viktig innenfor fem områder:

1. Kunnskap om situasjonen – det å bli klar over sin egen situasjon, ved både å identifisere problemet og indentifisere røttene til problemet.

2. Selvinnsikt – særlig om egne styrker og svakheter.

3. Å bli klar over muligheter til å kunne forandre – ferdigheter og problemløsningskapasitet.

4. Autonomi – muligheten til å se at man har valg, at det finnes muligheter til å påvirke eget liv og sette sin egen agenda.

5. Selvfølelse, selvevaluering, og egen mestringsevne (Tengeland, 2007, s.202).

   
   

Les di fem punktene en gang til. Dette er endringene som kan forandre livet ditt!

Disse områdene er hovedmål for helingsprosessen og for at vi skal kunne ta tilbake makta over livet vårt. Og nettopp makt er et sentralt begrep i empowerment. I alle sosiale og samfunnsmessige kontekster kommer man ikke unna makt som en del av interaksjonen oss mennesker imellom. For overgrepsutsatte er makt et hovedtema. De fleste av oss vil først og fremst assosiere ordet makt med dominans og herredømme. Og om maktinstitusjoner som regjering, politi og rettsvesen. Med andre ord, noen har makt over et individ eller en gruppe.

Våre overgripere hedde makt over oss på grunn av alder, posisjon eller styrke, og utnyttet dette for å forgripe seg. Deres makt gjorde oss maktesløse. Vi vil kunne ta tilbake makten i eget liv, men dette forutsetter også at vi blir gitt muligheten gjennom riktig hjelp og støtte. Både innen psykisk og fysisk helse, men også gjennom sosiale og økonomiske tiltak. De som skal hjelpe og støtte oss må forstå og være klar over hvilken makt de har og hvordan de utøver den. Vi kan ikke oppnå makt over eget liv om de som skal hjelpe og støtte forteller oss hva og hvordan ting skal gjøres, da ender vi igjen opp som maktesløse. Det vi har behov for er hjelpere som gjennom dialog og felles undring hjelper oss å se muligheter og endringspotensiale i vår subjektive situasjon. Dette er et svært viktig aspekt, og hjelpere må være seg bevisst sin egen rolle i relasjonen.

For oss overgrepsutsatte vil det være nødvendig å bli klar over hvilken posisjon makt har og har hatt i livet vårt og hvordan vi kan endre avmaktsposisjonen (hjelpeløsheten) mange av oss lever i som en fatal ettervirkning av traumene vi ble påført. Innen alle former for seksuelle overgrep er makt det overordnede middelet. I juni 2008 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon hvor voldtekt blir listet som våpen i konflikt og krig, det viser hvor stor makt en overgriper har. For overgrepsutsatte har makt blitt brukt for å dominere, undertrykke og skremme. Overgriper har dessuten fra første overgrep fratatt oss makten over egen kropp og eget liv.

Denne avmaktsfølelsen vil senere kunne komme til uttrykk på mange måter og i mange sammenhenger, som i møte med venner og familie, valg av partner, i møte med autoriteter, i utdanning og arbeid. Og også i helsevesenet og hos terapeuter. Terapeutens makt og definisjonsmakt overfor oss som klienter er viktig for begge parter å være klar over. Omgivelsenes maktbruk, om den er velment eller ei, kan være vanskelig for oss utsatte å oppdage og gjenkjenne. Det er derfor viktig at spesielt terapeuter er klar over både egen makt og hvor stor rolle makt har hatt og fortsatt kan ha i våre daglige liv. Terapeutens rolle i det, vil være å hjelpe oss å avdekke maktroller og maktsituasjoner i livene våre. Da vil vi få muligheten til å komme oss ut av situasjoner og roller der avmaktsposisjonen fremdeles er befestet. Dette kan være en av hovednøklene i arbeidet med å styrke vårt selvbilde og vår selvråderett.

Selv-empowerment.

Gjennom å oppdage forskjellen på maktesløsheten da, og muligheter for egenmakt i dag, vil vi kunne føle en ny type mestring, og mestring gir økt selvfølelse. Dette er en makt som kommer innenfra, fra oss selv og egenverdet vårt. Den er det motsatte av å bli påført andres makt over oss. Askheim (2012) kaller dette selv-empowerment. Gjennom slike opplevelser får vi tillitt til vårt eget potensiale og våre egne ressurser, som igjen fører til økt makt over eget liv. Gjennom en bevissthet over at det er mulig å gjøre nye valg ut ifra ny kunnskap og innsikt i eget liv og egen prosess, vil vi kunne oppleve selv-empowerment. 

En forutsetning for selv-empowerment er at den enkelte må være motivert for endring og starter arbeidet med en grunnleggende endringsvilje, basert på motivasjon og tro på framtiden (Askheim, 2012). En annen forutsetning er at den som skal hjelpe har nok innsikt og kunnskap om senvirkninger til å kunne opplyse, veilede og støtte den overgrepsutsatte gjennom dialog, medvirkning og ressursmobilisering.

Kilder:

Askheim, O. P. (2012). Empowerment I helse- og sosialfaglig arbeid: Floskel, styringsverktøy eller frigjøringsstrategi? Oslo: Gyldendal Akademisk.

Askheim, O. P. & Starrin, B. (red.) (2007). Empowerment i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bass, E. & Davis, L. (2008). The Currage to Heal. A guide for Women Survivors of Child Sexual Abuse (4. utg.). USA: Harper.

Levine, P. A. (1997). Waking the Tiger – Healing Trauma. California: North Atlantic Books.

Tengeland, P-A. (2007). Empowerment: A goal or means for health promotion? Medicine, Health Care and Philosophy, 10, 197-207.