Påført og internalisert skyld og skam.

Innhold i dette innlegget:

• Triggervarsel!

• Skyld og skam.

• Utviklingsskam.

• Mangel på tilhørighet skaper skam.

• Internalisert skam.

• Skamidentitet.

• Skyld som mestringsstrategi for barnet.

• Ubevisste skam- og skyldfølelser.  

• Skammen forgifter oss.

Innledning. 

Negative barndomsopplevelser av alle slag er skyld- og skampåførende. Helt fra vi opplever oss selv som et «jeg» i verden vil vi være utsatt for skampåføring. Skam er en affekt som inneholder mye smerte, og med skammen kommer ofte også opplevelsen av skyld. Barn tror det er deres egen skyld når de ikke får sine behov møtt, eller når de blir utsatt for seksuelle overgrep.

Både skam og skyld kan internaliseres og bli en del av identiteten. Skammen er ofte skjult for oss men i stillhet og hemmelighold forgifter den ikke bare identiteten vår, men også kroppene våre og relasjonene våre.

Triggervarsel!

Skyld og skam er grunnelementer i traumatiseringen ved seksuelle overgrep. Det kan derfor være skikkelig utfordrende å lese dette innlegget og bli minnet på dette ekstreme ubehaget.

Om du blir veldig aktivert og det blir mye vanskelige følelser, minner eller tanker, så skriv dem ned eller ring noen du er trygg på eller en hjelpetelefon (Hjelp og støtte). Slutt å les for en stund. Det tar tid å fordøye ny kunnskap, innsikt og forståelse. Du er uansett i gang med helingsprosessen, og det skal du være stolt av.

Du kan også lese 101 Grounding Techniques og 13 Steps for Managing Flashbacks før du leser videre. For deg som leser som støttende relasjon kan du lese 21 Ways to Help Someone with PTSD Handle a Triggering Appointment.

Skyld og skam.

Skyld og skam er to forskjellige fenomener som både kan opptre hver for seg og sammen.

«Skyld refererer til noe du har gjort, mens skam refererer til den du er» (Farstad, 2011, s.34).

Skammen er en medfødt affekt som både utvikles og trigges, gjennom erfaringer og opplevelser. Affekter er automatiske og ubevisste reaksjoner, mens følelser er bevisste (Okkenhaug, 2009). Dessuten er affekter korte og intense reaksjoner, mens følelser ikke oppleves så intense, men varer over tid (Farstad, 2011). Når skammen oppstår oppleves den derfor ikke som en bestemt følelse vi gjenkjenner. Den gir i stedet et ekstremt ubehag som kan oppleves som mange ulike følelser på en gang. Skam gir blant annet en følelse av å være mindreverdig, utstøtt, forgiftet, skitten og uelskbar (Farstad, 2011).

Skam som fenomen strekker seg fra den sunne skammen til den destruktive og patologiske skammen (som gjør deg fysisk syk). Den sunne skammen er en medfødt evne til å skille mellom etisk og uetisk oppførsel. Den umiddelbare følelsen av hva som er akseptabelt eller ikke. Den sunne skammen regulerer vårt sosiale liv og relasjoner ved å beskytte oss selv og andre mot blant annet uetisk oppførsel. Den sunne skammen handler også om å respektere egne og andres grenser. Skammens oppgave er å beskytte oss (Farstad, 2011). Fysisk og psykisk vold, overgrep, omsorgssvikt og mobbing er uetisk oppførsel og skulle derfor i utgangspunktet blitt hindret av skamfølelse hos utøver. Når skammen likevel ikke fungerer som den er ment, overføres den i stedet til offeret for de uetiske handlingene.

Skammen gjør så vondt og er så uutholdelig å bære at barnets eneste ønske er å få slippe å føle den. For å holde den på avstand vil barnet skjule for omverdenen hva som har skjedd. Skammen som skulle beskyttet barnet fra å oppleve uetiske handlinger, beskytter nå i stedet gjerningspersonen fra å bli avslørt og holdt ansvarlig.

I skyggen av skamfølelsen ligger skyldfølelsen. Den blir også overført fra gjerningsperson til offeret ved at gjerningspersonen ikke tar ansvar for sin uetiske oppførsel. Offeret, og spesielt barn, føler den uutholdelige skammen og tror og tenker derfor «Det må være meg det er noe galt med når noen kan gjøre dette mot meg». Barnet tar på seg ansvaret og dermed også skyld.

«Etter traumatiske hendelser kommer følelsene skyld og skam som en følge av å bli utsatt for overveldende og ukontrollerbare hendelser. (…) Du er sårbar og kan utvikle omfattende skyld og skamfølelse hvis en tillitsperson tråkker over grensene dine på en alvorlig måte. Du er også sårbar når ingen legger merke til at du utsettes for noe fælt, og hverken trøster eller stopper det smertefulle fra å skje igjen» (Modum Bad, 2014, s.158).

Utviklingsskam. 

Helt fra vi er små barn og utvikler vår følelse av å være et «jeg» i verden, starter også utviklingen av skamfølelsen. Om «jeg» blir møtt og får mine behov dekket, eller om «jeg» ikke blir møtt og ikke får mine behov tilstrekkelig dekket vil avgjøre om «jeg» utvikler skam eller ikke.

Emosjonelt umodne omsorgspersoner vil derfor allerede fra start av kunne påføre barnet skam ved å ikke svare på barnets grunnleggende behov for emosjonell tilknytning, omsorg og beskyttelse. Les mer om dette i innlegget «Den skjøre starten på livet». Om barnet i tillegg blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep av nære omsorgspersoner i hjemmet fra tidlig alder vil skammen påføres nærmest som en del av sosialiseringen. Barn som blir påført skam fra umodne omsorgspersoner uten å bli utsatt for vold eller overgrep, vil likevel bære med seg skammen over å ikke ha blitt gitt tilstrekkelig med kjærlighet, omsorg og beskyttelse, og kan påvirkes av det i relasjoner livet ut. I dette landskapet av skampåføring finnes utallige kombinasjoner, og hver og en av oss må finne ut av skammens opphav og videreutvikling gjennom egen barndommen.

I tillegg vil utviklingsskammen inneholde våre omsorgspersoners underkjente skam, deres traumeskam. Traumeskam arves gjennom generasjoner når den får herje fritt i taushet og hemmelighold (Farstad, 2018). Barna blir dermed bærere av foreldrenes ubearbeidede skam som de ubevisst påfører sine barn. Og av skammen barnet føler over å ikke bli møtte og få sine behov dekket.

Mangel på tilhørighet skaper skam.

Som mennesker har vi et medfødt behov for tilhørighet. Ved å identifisere oss med andre skaper vi en form for tilhørighet. Tilhørighet til noe som er større enn oss selv, noe som gjør at vi føler oss beskyttet innenfor gruppa vi identifiserer oss med. Som barn er tilhørighet en av hovedmotorene i oss, fordi vi for å overleve er helt avhengige av å tilhøre noen for beskyttelse, og for å få våre grunnleggende behov dekket. Vi vil derfor identifisere oss med våre nærmeste omsorgspersoner. Det er de som er gruppa vår og uten dem er vi fortapt. Barns ekstreme lojalitet overfor omsorgspersoner, også om disse er en stadig trussel for barnet, kommer fra dette behovet for tilhørighet i gruppa for ikke å gå til grunne.

Senere i livet forsøker vi å identifisere oss med klassekamerater, venner, kulturen, landet eller verden (Bradshaw, 2005). Ved å oppleve stigmaet rundt seksuelle overgrep blir vi stadig minnet på at vi ikke tilhører gruppa. Vi ønsker desperat å høre til, men stigmaet og tausheten kan oppleves som en mur mellom oss og de andre.

Internalisert skam. 

Når omsorgspersonene ikke klarer å møte barnets behov for kontakt, omsorg og følelsesregulering, vil barnet som sagt føle skam over å bli avvist, og det er her den internaliserte skammen starter (Bradshaw, 2005).

Den internaliserte skammen er den som gradvis blir integrert i individet gjennom relasjonelle opplevelser, der individet må utvikle forsvar mot skammen (Farstad, 2011). De traumatiserende hendelsene ble ikke integrert fordi vi som barn ble etterlatt til å ordne opp selv (Anstorp, 2003). Men som barn hadde vi ingen forutsetning for å orden opp i kaoset av overveldende følelser, smerte og svik, og tok derfor i stedet på oss skylda for det som skjedde, og skammen over at det ble gjort mot oss. I stedet for å integrere hendelsene og følelsene ved overgrep, vold og neglisjering, integrerte vi skammen og skylda over at det hendte oss.

Skamidentitet. 

Når uetiske og skampåførende hendelser blir utført av omsorgspersoner, gjentatte ganger og over tid, blir skammen ikke lenger bare en følelse blant andre følelser, den blir grunnfølelsen av hvem vi er (Engel, 2015). Alle andre følelser om oss selv blir følt ut i fra skammen og dermed er skamidentiteten befestet (Engel, 2015) og setter sitt negative preg på personlighetsutviklingen. Den er integrert i selvet vårt (den jeg er), og en grunnmur av skam ligger under alle evner og kvaliteter, uansett hvor god du er (Farstad, 2018).

«Å være bundet av skam betyr at hver gang du har en følelse, et behov eller en drift, blir du øyeblikkelig skamfull. Selve livskraften din stammer fra følelsene, behovene og driftene dine. Når disse er bundet av skam, har du skamfølelsen helt inn i ditt innerste» (Bradshaw, 2005).

For de av oss som lever med en skamidentitet er livet fylt av skamfølelser uansett hva vi gjør, for det er ikke det vi gjør som skaper skam – vi er skammen.

«Hva liker du?» det er det vanskelig å svare på for en person som skammer seg. All kraft går med til å overleve skammen, og man har ikke mulighet til å kjenne etter hva man liker. Skammen overskygger alt som kan være fint» (Farstad, 2018).

I følge Berg kan skammen komme til uttrykk gjennom manglende glede og en følelse av tomhet. Eller den kan også vise seg gjennom angst, depresjon og grubling, eller som sinne (Berg, 2012). Skammen kan trigge emosjonelle flashbacks som fører til forlatthets depresjonen (Walker 2013). Den som skammer seg vil helst være usynlig, forsvinne eller i verste fall dø (Pettersen, 2013). Dessuten skammer man seg for at man skammer seg (Bradshaw, 2005), uten at man nødvendigvis vet at det handler om skam. Sterk skam kan føles som å være fastlåst i uutholdelige følelser uten rømningsveier.

Skyld som mestringsstrategi for barnet.

Når nære omsorgspersoner utsetter oss for seksuelle overgrep, psykisk eller fysisk vold og/eller omsorgssvikt, mister vi muligheten til å stole på egne følelser. Følelser forteller oss hva vi har behov for og trenger, og når disse følelsene og behovene ikke blir møtt, men tvert imot avvist vil vi lære at vi ikke betyr noe eller er verdt noe. Dette skaper enorm redsel og sorg hos barnet og kan kun tåles ved at barnet tar på seg skylden selv. «Det må være meg det er noe galt med, det må være jeg som er så stygg, så dum, så feil at mine omsorgspersoner ikke orker eller tåler meg, mine følelser eller mine behov».

«All mennesker forsøker å finne forklaringer på hvorfor slike hendelser skjer og hva vi kan gjøre for å unngå dem i fremtiden. Å ta ansvaret og skylden for noe som går galt, er en ubevisst måte å forsøke å få kontroll over en vanskelig situasjon på. Dersom vi er maktesløse når det gjelder å forandre andre mennesker eller beskytte oss fra overveldende hendelser, oppleves det som mer nyttig å fokusere på å forandre oss selv. Barn tenker og føler slik. For dem blir det tryggere å tenke at det er dem selv det er noe galt med, enn at det handler om den voksne som barnet er helt avhengig av i hverdagen» (Modum Bad, 2014, s.158).

Barnet kan ikke forandre foreldre eller andre omsorgspersoner til å bli gode, men ved selv å ta på seg skylden for det onde, kan barnet bli flinkere, snillere og bedre (Matsakis, 1998). Når et barn tar på seg skylden blir skylden internalisert (Farstad, 2011).

«Et barn vil for alltid foretrekke å være ond i en god verden, fremfor å være god i en ond verden» (Sitat av Wulf i Farstad, 2011, s.71).

Når følelser blir aktivert, blir samtidig skammen aktivert og den tar over for den opprinnelige følelsen. Alt barnet da føler er skammen over å være til (Walker, 2013).

«Skam er den intense smertelige følelsen eller opplevelsen av å tro at vi er mangelfulle og derfor uverdige til kjærlighet og tilhørighet» (Brown, 2016, s.74). 

Barn er avhengige av sine omsorgspersoner, og avhengige av å tro på at de vil gi kjærlighet og trygghet.

«Et krenket barn slutter ikke å elske sine foreldre. Det slutter å elske seg selv» Jesper Juul.

Skylden kan også bli påført verbalt av overgriperen ved å beskylde barnet for at overgrepene skjer (Stålsett, 2003).

Ubevisste skam- og skyldfølelser. 

Skammen kan også være ubevisst, og gjøre oss syke. Follesø (i Farstad, 2011) forklarer den ubevisste skammens følelse som alt fra et forbigående kroppslig ubehag til somatisk sykdom. Den ubevisste skammen kan oppleves så kraftig at personen tror at noe er galt med kroppen. For noen vil aldri reaksjonene på skammen få noe navn eller oppmerksomhet, mens andre kan bli deprimerte. Dersom man er deprimert vil det vanligvis innebære følelser av motløshet, tristhet, en følelse av verdiløshet, ubesluttsomhet og tomhetsfølelse. Skam rommer flere av disse følelsene, og ifølge Farstad finner man i deprimerte menneskers livshistorie både skam og skyldfølelse. Selvbebreidelse som manifester seg i en depresjon viser ofte tilbake til mangelfull kjærlighet og speiling i barndommen. En depresjon kan gjøre en person likegyldig og følelsestom, og på den måten gjøre det lettere å tåle sterke følelser deriblant skam (Farstad, 2011). Slik som depresjonen kan hemme sterke følelser, kan også skammen hemme og undertrykke følelser som for eksempel frustrasjon og sinne (Okkenhaug, 2009). Les mer om både skam og depresjon som ettervirkninger av barndomstraumer i innlegget «Ettervirkninger av påførte traumer blir forstått og misforstått gjennom symptomer og diagnoser».

Skammen forgifter oss.

Skam er altså ikke en konkret følelse, men en affekt som oppleves mer som en tilstand. Uoppdaget og usynlig sniker den seg inn som en giftig gass gjennom oppveksten, og fortsetter å forgifte oss så lenge vi ikke oppdager den. I boken «Går du nå er du ikke lenger min datter» beskriver forfatteren skam som kreftceller.

«De synes ikke utenpå, men de spiser deg opp innvendig. Og du dør litt for hver dag du er taus og ikke får trøst» (Bitsch, s.158, 2017).

Mange voksne med overgrepserfaringer sier de ikke skammer seg fordi de teoretisk vet at det ikke var deres skyld og dermed heller ikke deres skam. De vet ikke at skammen er en av de sterkeste pådriverne for selvhat, selvskading og destruktive mestringsstrategier. Eller at det er skammen som skaper frykt for intimitet og holder relasjoner på avstand.

«Giftig skam gir deg en følelse av verdiløshet, en følelse av å svikte og komme til kort som menneske» (Bradshaw, 2005, s.29).

P.S Motgift mot skam er kjærlighet. Mer om det kommer i et senere innlegg.

Kilder:

Anstorp, T., Hovland, B. I. & Torp, E. (2003). Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Universitetsforlaget.

Berg, G. (2012). Skammens kompass: Fire retninger i en skamproduserende tid. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 49(4): 360-364.

Bitch, A. (2017). Går du nå, er du ikke lenger min datter. Spartacus

Bradshaw, J. (2005). Healing the Shame that Binds You. Health Communications.

Brown, B. (2016). Uperfekt. Våg å vise hvem du er. Cappelen Damm.

Engel, B. (2015). It Wasn’t Your Fault. Freeing Yourself from the Shame of Childhood Abuse with the Power of Self-Compassion. New Harbinger Publications, Canada.

Farstad, M. (2011). Skammens spor. Avtrykk i identitet og relasjon. Conflux forlag, Oslo.

Farstad, M. (2018). Skam, sorg og håp. Temakveld om skam. 28.11.2018. Arrangør: SMISO Oslo

Matsakis, A. (1998). Trust After Trauma: A Guide to Relationships for Survivors and Those Who Love Them. New Harbinger Publications, Inc. Oakland.

Modum Bad, Traumeklinikken (2014). Tilbake til Nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner. Traumeklinikken Modum Bad Oslo.

Okkenhaug, B. (2009). Når jeg skjuler mitt ansikt. Perspektiver på skam. Verbum forlag.

Pettersen, K.T. (2013). A Study of Shame from Sexual Abuse Within the Context of a Norwegian Incest Center. Journal of Child Sexual Abuse, 22: 677–694.

Stålsett, G. F. (2003). Skam og skyld. Anstorp, T., Hovland, B. I. & Torp, E. Fra SKAM til VERDIGHET: Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep (s.100-132). Oslo: Universitetsforlaget.

Walker, P. (2013). Compllex PTSD: From Surviving to Thriving. An Azure Coyote Book. USA.