Retraumatisering og sekundær smertepåføring.

Innhold i dette innlegget:

• Retraumatisering.

• Sekundær smertepåføring.

• Å bli utsatt for sekundær smertepåføring.

• Traumebevissthet.

• Avslutning.

Alle psykologiske traumer gjør oss sårbare for retraumatisering og reviktimisering senere i livet. Vi blir også ofte utsatt for smertepåføringer som kan oppleves som retraumatiserende, men som per definisjon ikke er det. Dette blir kalt sekundær smertepåføring, fordi smerten bygger på allerede eksisterende psykisk smerte fra barndommen. Det kan for eksempel være å bli møtt med bagatellisering eller ignorering når vi søker hjelp og støtte.

Innen traumefeltet snakker man om viktigheten av traumebevissthet, både hos den traumatiserte og i miljøet rundt den traumatiserte, inkludert helsevesen og terapeuter. Traumebevissthet handler om å ha kunnskap og kompetanse til å forstå hvilke utfordringer ettervirkningene av barndommens traumer kan ha på den overgrepsutsattes oppfatninger, tolkninger og væremåter i nåtid.

Retraumatisering. 

Om man som barn ble utsatt for seksuelle overgrep og andre traumatiserende hendelser, vil man senere stå i fare for å bli retraumatisert. Barn kan retraumatiseres av å bli minnet på hendelsene som skapte traumene, eller ved at omsorgspersoner straffer eller kontrollerer barnets reaksjoner på smerte (RVTS sør, udatert).

Som ungdom og voksne kan vi retraumatiseres ved å oppleve lignende hendelser som i barndommen, som overgrep, neglisjering av våre behov, og avvisning av hjelp og støtte etter nye smertefulle opplevelser. Mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av familiemedlemmer i barndommen, har en høyere risiko for å bli utsatt for mishandling, voldtekt, prostitusjon, suicidalitet og rusmisbruk, enn de som ikke ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Det er mer sannsynlig at et barn som blir seksuelt misbrukt, vil bli voldtatt som ungdom og voksen (Finkelhor & Brown, 1985). I tillegg til ikke å ha lært å beskytte seg selv mot fare, gjør også den lave selvfølelsen og den tidligere demoraliseringen av jeget, utsatte til lette bytter for utnyttende og manipulerende mennesker (Matsakis, 1998).

Retraumatisering kan også oppstå i terapi om terapeuten spør for konkret, for tidlig, og uten at det er opparbeidet noen form for tillit mellom klient og terapeut. Når man forteller om gamle minner av overgrep og andre traumatiserende hendelser fra fortiden, vil disse minnene også aktivere de sterke og overveldende følelsene som oppsto den gangen det skjedde. Man opplever traumet på nytt, og kan i verste fall bli retraumatisert (Levine, 1997). For å kunne fortelle om tidligere traumatiserende hendelser er vi først og fremst avhengige av å ha et trygt og tillitsfullt forhold til terapeuten. Terapeuten må lære oss følelsesregulering og selv være regulert og til stede for at vi skal kunne fortelle og samtidig gjenoppleve de overveldende følelsene fra den gangen. Uten hjelp til følelsesregulering underveis og etterpå, vil man fort bli overveldet av de sterke og uhåndterbare følelsene og stå i fare for å bli retraumatisert.

«Det er farlig for folks helse å be dem om å gjenoppleve de mest forferdelige hendelsene i livet uten å lære dem hvordan de skal føle seg trygge og rolige; det er så galt» (Van der Kolk, 2013).

Ved skam og spesielt ved uidentifisert skam, kan det oppstå retraumatisering ved at terapeuten ikke reagerer adekvat til det som blir fortalt. For eksempel ved å ikke si noe, eller ved å skifte tema vil den overgrepsutsatte føle skammen som bekreftet, og på den måten «en gjenspilling av negative erfaringer» (Stålsett, 2003). Retraumatisering befester tidligere opplevelser av håpløshet.

Retraumatisering blir også omtalt som reviktimisering, og uttrykker det samme fenomenet ved at man blir utsatt for episoder senere i livet som ligner på de man opplevde i barndommen, som vold og seksuelle overgrep (NKVTS, udatert). Reviktimisering blir også brukt til å uttrykke den enorme smerten det er å stadig havne i relasjoner og situasjoner der man blir gjort maktesløs, utnyttet eller påført psykisk eller fysisk smerte. Reviktimisering kan skje ved ulike typer smertepåføring for eksempel når familie, venner eller helsearbeidere bagatelliserer våre følelser, opplevelser eller ettervirkninger.

Sekundær smertepåføring. 

Sekundær smertepåføring er et begrep som forklarer den smerten mange av oss overgrepsutsatte føler oss utsatt for i relasjoner, i helsevesenet og i samfunnet generelt. Dette er ikke det samme som retraumatisering, men følelsene som oppstår kan være like kraftige og utløse både ekstreme følelser, stress og alarmberedskap. Vår lave selvfølelse, selvhat, selvkritikk og lave tillit til relasjoner og verden, gjør oss svært sårbare overfor kommentarer og kritikk. I tillegg kommer skam- og skyldfølelsene vi hele tiden blir tynget av (Matsakis, 1998). «Den som skammer seg, er sårbar og krenkbar» skriver Gry Stålsett (2003).

Det er gjennom kommentarer vi får fra omverdenen at smertepåføring oppstår. Smertepåføring kan oppstå når vi søker støtte eller hjelp, enten det dreier seg om følelsesmessig støtte, medisinsk hjelp, rettslig hjelp eller på annen måte er sårbare ovenfor andre. Det handler om hvordan vi blir møtt når vi viser vår sårbarhet. Sekundær smertepåføring kan være: fornektelse og vantro, diskreditering og bagatellisering, ignorering, generalisering, å skylde på den utsatte, og i verste fall ondskap (Matsakis, 1998).

Flere av disse har bakgrunn i menneskets ønske om å føle seg trygg, og så lenge man ikke har opplevd verdens ondskap (som vold og overgrep) har man muligheten til å se verden som et rettferdig sted. Et sted der man får det man fortjener og fortjener det man får. Denne holdningen legger ansvaret på hvert enkelt menneske og har en grunnholdning om at man alltid har et valg og selv må ta konsekvensene av dem. Holdningen om å skylde på offeret – blaming the victim, er blant annet kjent fra rettssaker om voldtekt der kvinner har blitt gitt skyld på bakgrunn av «utfordrende klesstil og flørtende oppførsel». For de som ennå ikke har opplevd verdens ondskap kan de tenke «Det ville ikke skjedd meg, for jeg hadde kledd meg anstendig og oppført meg annerledes». Med den holdningen slipper man å være redd for selv å bli voldtatt, dessuten slipper man å føle et kollektivt eller politisk ansvar for voldtekter. For om man ikke beskytter seg mot vonde historier og holder sårbare mennesker på avstand blir man selv nødt til å ta inn over seg både menneskelig ondskap og menneskelig smerte. Gjør man det, risikerer man å miste sin uskyld og sin trygghet. Da kan man selv bli rammet av ondskap, en blir selv sårbar og verden blir hard og vanskelig. Dette er en menneskelig forsvarsmekanisme som de fleste bruker uten å selv være bevisst at de gjør det. Det vonde kan være så vondt at man ubevisst holder det unna, og dermed vet man ikke engang at ondskapen finnes.

Denne beskyttelsesmekanismen ligger også til grunn for de andre fem kildene til smertepåføring, deriblant fornektelse og vantro. Det kan for eksempel være når du som overgrepsutsatt blir møtt med tilbakemeldinger som fornekter det du nettopp har fortalt. Slik som «Nå overdriver du vel?», «Så ille var det vel ikke?»  Eller rett og slett «Det tror jeg ikke noe på. Jeg tror ikke han/hun er i stand til å utføre overgrep. Han/hun er jo så hyggelig». Eller «Kvinner begår ikke overgrep». Det er svært uheldig å bli møtt med slike kommentarer av fornektelse og vantro. Det kan forsinke helingsprosessen i mange år fremover og i verste fall stoppe den helt. Uansett hvem som opplever dette, er det smertefullt og skampåførende. Aller mest skadelig er det når dette blir sagt til et barn eller ungdom som fortsatt lever med overgrep og som prøver å stoppe dem ved å fortelle det til en voksen.

Like skadelig som fornektelse og vantro er diskreditering og bagatellisering. De du forteller til fornekter ikke overgrepene, men minimerer hendelsene og effektene av dem. Det kan de gjøre blant annet ved å si «Det er jo så lenge siden, nå må du slutte å tenke på det hele tiden». Det handler overhode ikke om å «å tenke på det». Hadde vi «tenkt på det hele tiden» hadde vi vært i konstant flashback, eller psykotiske. Det er ettervirkningene av det vi ble utsatt for og som vi daglig sliter med som er utfordringen vår. Det gjør fryktelig vondt når venner og familie reagerer med diskreditering. Like vondt og skadelig er det når vi møter diskreditering hos fastlegen, terapeuten eller i helsevesenet generelt. Å få våre ettervirkninger bagatellisert av de som har som profesjon å hjelpe er med på å forsterke håpløshetsfølelsen vi som utsatte allerede sliter med. Ignorering likeså.

Matsakis skriver om hvordan ignoranse er en av de aller mest utbredte smertepåføringene fordi den inneholder elementer av de andre typene. Ved ignoranse blir våre overgrepserfaringer og ettervirkningene av dem stadig ignorert av omverdenen. Offentlig ignoranse vises for eksempel gjennom manglende tilpasset helsetilbud for oss overgrepsutsatte. Privat vises ignorering blant annet når familie ikke forstår hvorfor du ikke kan feire en bursdag eller et bryllup, «bare fordi» overgriper skal være til stede. Det er ikke bare ignorant og bagatelliserende, men rett og slett ondskapsfullt overfor den utsatte. Matsakis skriver at all smertepåføring virker ondskapsfull for den som opplever den, og at det derfor er vanskelig å skille mellom hvem som gjør det av ondskap, og hvem som gjør det av ren uvitenhet og manglende forståelse eller manglende empati.

Den siste av smertepåføringene Matsakis beskriver er generalisering. For eksempel kan du som overgrepsutsatt oppleve at dine følelser, meninger og handlinger blir tolket ut ifra din diagnose eller ut ifra deg som offer, ikke som et ellers kompetent menneske. Dette kan skje i både private relasjoner og i møte med helsevesenet. Å bli møtt med generaliserende holdninger er med på å holde oss nede i offerrollen, i håpløsheten og den stigmatiserer oss ytterligere (Matsakis, 1998).

De ulike smertepåføringene oppstår som nevnt på grunn av manglende kunnskap, eller som et forsvar mot alt det vonde i verden man ikke orker å ta innover seg. Mennesker som selv har opplevd mye vondt og bærer mye uforløst og ubearbeidet smerte vil kunne bruke smertepåførende metoder mot andre for å beskytte seg selv. I beskyttelsen av egen smerte stenger man for empati og medfølelse for seg selv og dermed også for andre. Dette er hverken bevisst eller valgt, det er en overlevelsesstrategi. En strategi som utsatte også bruker både overfor oss selv gjennom negativt selvsnakk og ignorering av egen smerte, og overfor andre som speiler vår undertrykte smerte.

Å bli utsatt for sekundær smertepåføring.

Det gjør så innmari vondt å hele tiden bli bagatellisert av uvitende mennesker som ikke forstår og dermed uttrykker en eller flere former av sekundær smertepåføring. Vi møter dem overalt. Blant slekt og venner, i helsevesenet, hos terapeuter, politi, rettsvesen og hos NAV. Det er ikke særlig motiverende å bli møtt av en vegg av bagatellisering og ignorering. Det vi har behov for er å bli møtt med forståelse og medfølelse for den ekstreme smerten og redselen vi ble påført som små barn. For sviket vi ble utsatt for av de som absolutt ikke skulle ha sviktet. Og den tapte tilliten til alt og alle, og til og med oss selv. Vi fikk ikke muligheten til å tenke «det skjer ikke meg» for det skjedde. Og for de fleste av oss skjedde det mange ganger over mange år. Tilliten kommer i hvert fall ikke tilbake ved å bli møtt med ignoranse. Det påfører kun mer smerte, mer skam, mer skyldfølelse og sender oss enda lenger ned i håpløsheten. I tillegg forsterkes den lærte hjelpeløsheten ved at vi ikke kommer noen vei med å si noe eller prøve å endre vår situasjon.

Dessverre fører dette til at vi begynner å bagatellisere våre egne og andre utsattes opplevelser, men behovet for forståelse og medfølelse forsvinner ikke av den grunn. I stedet vokser smerten og ønske om å bli trodd, sett og hørt.

Traumebevissthet.

Enkelt forklart betyr traumebevissthet å forstå sammenhengene mellom traumene fra barndommen, triggere i dag og hvordan den utsatte reagerer på disse. For å heles har vi behov for å bli møtt med traumebevissthet, spesielt av terapeuter og i helsevesenet.

Begrepet og begrepets innhold ble utformet av Maxime Harris og Roger Fallot i 2001. De lanserte begrepet som en måte å se traumatiserte barn på gjennom en linse – en traumelinse. De ønsket å se bak symptomene og hva symptomene var uttrykk for, og det er her paradigmeskiftet innen traumefeltet starter (Steinkopf, 2021). RVTS Sør ønsker dette paradigmeskifte velkomment og skriver:

«Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd?» (…) «Vi trenger et større vidsyn i møte med hjelpetrengende mennesker enn det vi får fra diagnoser, manualer og behandlingsveiledere. Vi trenger å kunne møte hvert mennesker med nysgjerrighet og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så stor bredde de ønsker» (RVTS Sør, 2016).

Avslutning.

Om du er utsatt og stadig møter smertepåførende kommentarer så husk at det ikke handler om deg og at det du opplevde ikke er gyldig eller jævlig nok til å motta støtte fra andre. Menneskene rundt deg er ikke traumebevisste og prøver i stedet å beskytte seg selv, oftest ubevisst, mot å ta inn verdens ondskap. Men vær oppmerksom på hvem du søker hjelp og støtte fra, så du kan minimere sjansen for sekundær smertepåføring. Og de gangene du likevel møter det så stopp opp med en gang. Ikke fortell mer eller forklar mer i et forsøk på å bli forstått og anerkjent, det fører kun til mer avvisning. Søk heller støtte et sted du vet du får det så snart du får muligheten. Om du har lært og utviklet selvmedfølelse er dette et godt tidspunkt for å gi deg selv det du ønsket men ikke fikk av den andre.

Om du som leser ikke selv ble seksuelt misbrukt eller grovt sviktet av dine omsorgspersoner som barn, vil jeg si dette: Det er ok at du ikke forstår, men innrøm det og still spørsmål og lytt med ønske om å forstå, og med medfølelse sånn at vi kan føle at vi får den støtten vi ikke fikk da overgrepene skjedde. Om du ikke har emosjonell kapasitet til å høre noe om traumer eller ettervirkninger så si det i stedet for å avfei det med bagatellisering eller ignorering. Det er viktig at du er ærlig og setter tydelige grenser, og det er også noe vi trenger at du gjør. Grenser skaper trygghet for beggee parter.

Kilder:

Finkelhor, D. & Brown, A. (1985). The traumatic impact of child sexual abuse: A conceptualization. American Journal of Orthopsychiatry, 55(4), 530-541.

Levine, P. A. (1997). Waking the Tiger – Healing Trauma. California: North Atlantic Books.

Matsakis, A. (1998). Trust After Trauma: A Guide to Relationships for Survivors and Those Who Love Them. New Harbinger Publications, Inc. Oakland.

NKVTS. (udatert). Vold, helse og reviktimisering – En longitudinell studie. Hentet fra https://www.nkvts.no/prosjekt/vold-helse-og-reviktimisering-en-longitudinell-studie/

RVTS sør (udatert). Traumebevisst ordliste. Retraumatisering. https://www.traumebevisst.no/program/ups-telemark/ordliste.php#retraumatisering

RVTS Sør (2016). Paradigmeskifte. https://rvtssor.no/aktuelt/44/paradigmeskifte/

Steinkopf, H. (2021). Traumebevissthet - treffsikre tiltak eller famling i blinde? RVTS Sør. https://rvtssor.no/aktuelt/373/traumebevissthet-treffsikre-tiltak-eller-famling-i-blinde/

Stålsett, G. F. (2003). Skam og skyld. Anstorp, T., Hovland, B. I. & Torp, E. Fra SKAM til VERDIGHET: Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep (s.100-132). Oslo: Universitetsforlaget.

Van der Kolk, B. (2013). What is PTSD Really? Journal of Clinical Psychology: In Session, 69(5), 516-522.