Psykologiske og komplekse traumer.

Innhold i dette innlegget:

• Psykologiske og komplekse traumer.

• Traumatiseringen.

• Hjelpeløsheten som fører til traumatiseringen.

• Den overveldende forlatthetsfølelsen.

• De fire traumatiserende dynamikkene etter overgrep i barndommen.

Når vi blir utsatt for negative barndomsopplevelser gjentatte ganger og over lengre tid kalles disse psykologiske og komplekse traumer. Selve kjernen i traumatiseringen er at vi ble gjort hjelpeløse, ute av stand til å påvirke situasjonen vi ble satt i, og vi var alene med følelsene, tankene og de psykiske og fysiske smertene vi ble påført. Alle typer negative barndomstraumer vil gi alvorlige ettervirkninger blant annet på bakgrunn av de tre traumatiserende dynamikkene: sviket, maktesløsheten og stigmatiseringen. For overgrepsutsatte vil det i tillegg være en fjerde traumatiserende dynamikk: den seksualiserte dynamikken. Og det er seksuelle overgrep jeg vil skrive om i dette innlegget.

Psykologiske og komplekse traumer.

Psykologiske traumer deles inn i type 1 og type 2, der begge typer er utløst av intense og skremmende opplevelser. Forskjellen er at det ved type 1 traumer skjer opplevelsen kun en gang, og den har en tydelig start og en tydelig slutt, som for eksempel ved en bilulykke. Ved type 2 traumer skjer hendelsene gang på gang over lengre tid, og den som opplever disse hendelsene vet aldri når de vil opphøre. Dette er vedvarende hendelser som ved alvorlig mobbing, alvorlig omsorgssvikt, fysisk og psykisk vold og seksuelle overgrep. Disse blir også betegnet som komplekse traumer nettopp fordi barnet aldri vet når neste voldsepisode eller overgrep vil skje, eller om disse hendelsene noen gang kommer til å stoppe. Og fordi barnet gjentatte ganger blir overlatt til seg selv med overveldende følelser uten å få hjelp til å regulere disse. Det betyr at barnet gjentatte ganger opplever stressreaksjoner uten mulighet til å roe ned og bli trygg igjen. Å leve med disse konstante truslene kan få store konsekvenser for barnet og for fremtiden til barnet. Når vi vokser opp med komplekse traumer vil det kunne føre til en rekke utfordringer i oss selv, i relasjonene våre, i kroppen og i hverdagen vår.

Traumatiseringen.

Mange tror at det er selve opplevelsen som skaper traumatiseringen, men det er hjelpeløsheten, mangelen på forståelse av hva som skjer, manglende evne og mulighet til å regulere følelsene som oppstår, og manglende mulighet for trøst og omsorg etter overgrep som skaper traumet (Benum, 2012). De fleste barn som opplever seksuelle overgrep forteller det ikke til noen og får dermed ingen trøst, og blir heller ikke forklart at dette er en ulovlig handling barnet selv ikke er skyld i. Og det er her traumatiseringen skjer. Barna må holde de vonde følelsene og hendelsen for seg selv. De blir redde for at noen skal oppdage det de har blitt utsatt for, og de føler og tror at de selv har skyld i det. Og at det er barnet det er noe galt med som opplever dette, heller enn at det er overgriper som har gjort noe galt. Barnet blir fylt av skyld- og skamfølelser og blir nødt til å overgi seg til selvbeskyttelsesstrategier for å klare å opprettholde «et normalt» liv.

Barnet vil fra nå av alltid være på vakt for nye overgrep, og må også sette inn masse ressurser for å leve i en farlig verden. Selv om det aldri skjer igjen, er det likevel en konstant frykt i barnet for at det når som helst kan skje igjen. Om det skjer flere overgrep vil barnet få bekreftet sin hjelpeløshet, utrygghet og ensomhet.

«Tidlige traumer har konsekvenser for hvordan mennesker reagerer på stress. Traumer hos barn, som seksuelle, fysiske eller emosjonelle overgrep eller å bli forlatt, endrer barnets fysiske stressmekanismer, og som et resultat er barnet mer reaktivt mot stress gjennom hele det voksne livet» (Maté, 2012, s.56).

Hjelpeløsheten som fører til traumatiseringen.

Som jeg skrev over er det ikke selve opplevelsen som skaper traumet, men hjelpeløsheten, mangelen på forståelse av hva som skjer, manglende evne og mulighet til å regulere følelsene som oppstår, og manglende mulighet for trøst og omsorg etter overgrep som skaper traumet (Benum, 2012). Dette illustrerer Reimunn Førsvoll enkelt og treffende i sin bok «Fra synd, fra sorg, fra fare». Illustrasjonene hans viser hva som normalt skjer når et barn blir utsatt for en ulykke, og som derimot ikke skjer når barn blir utsatt for seksuelle overgrep.

I figur 1, «Kollisjonen» viser Førsvoll hva som skjedde i etterkant av at lille Eva ble påkjørt av en bil da hun var ute og syklet. Hun ligger på bakken og blør, og alle rundt stormer til for å hjelpe. Noen trøster, noen ringer mor som kommer raskt, noen ringer sykebilen som tar med mor og Eva på sykehuset. Sjåføren som kjørte på Eva føler skyld, enda det var hun som kom rett ut i veien. Sjåføren er redd for å ha skadet henne og bebreider seg selv. På sykehuset blir Eva undersøkt, får pleie og de snakker om ulykken. I dagene som følger har Eva mareritt og sover urolig. Hun føler redsel når hun er ved stedet hun opplevde ulykken, men de snakker om det hjemme og hun får litt hjelp fra PP tjenesten. Det går over og Eva blir seg selv igjen. «Livet går videre».

I figur 2 viser Førsvoll oss hva som skjer om lille Eva i stedet blir utsatt for et seksuelt overgrep. Og hva som skjer i tiden etter overgrepet?

Illustrasjonen viser at det ikke skjer noe som helst etter overgrepet. Derimot skjer nye overgrep gang på gang. At det er skremmende, vondt, vanskelig og helt uforståelig for et barn å oppleve et seksuelt overgrep er forståelig for de fleste voksne, men det er ikke bare det som skjer som setter så dype spor. Det er det som ikke skjer i ettertid som setter de dypeste sporene og fører til traumatiseringen. «Eva var altså totalt overlatt til seg selv – både da overgrepet skjedde og etterpå». Når overgrepet er over blir Eva liggende igjen alene. Ingen kommer til for å hjelpe. Ingen trøster. Ingen ringer mor eller far, eller en annen trygg voksen. Det kommer ingen sykebil, selv om Eva har både psykiske og fysiske smerter, og en redsel som langt overgår det å bli påkjørt og få sår på knærne. Evas sår er ikke synlige, og det var ingen som så hva som skjedde. Overgriper føler ingen skyld, bryr seg ikke om Evas tilstand, men forlater åstedet, og lar Eva bli igjen alene med alt. Det er ingen hun føler hun kan fortelle om dette til. Det er ingen å snakke med. I dagene etterpå gjør Eva alt hun kan for at ingen skal merke hva som har skjedd. Hun sover urolig og har mareritt, men kan ikke fortelle noen om hvorfor. Det går ikke over, men livet må gå videre. «Eva måtte plutselig leve to liv samtidig. Det ene livet hvor hun forsøker å leve som før for ikke å røpe noe, det andre livet et hemmelig liv som ingen måtte se» (Førsvoll, 2011, s.18). Vi kan tenke oss det samme senarioet ved mobbing, vold og alvorlig omsorgssvikt også.

Den overveldende forlatthetsfølelsen.

I denne forlattheten, uten trøst og støtte, og ingen å fortelle det til, oppstår den altoppslukende og evigvarende følelsen av forlatthet som Pete Walker forklarer som forlatthets depresjonen (Walker, 2013). Psykologen Tormod Huseby kaller det en overveldende forlatthetsfølelse.

«(…) en iboende tristhet preget av ensomhet, tomhet og ikke sjelden selvforakt og skam» (Huseby, 2019).

Denne forlatthetsfølelsen kan føre med seg en indre desperasjon som Janina Fisher beskriver som en følelse av å «eksplodere i en million biter», etterfulgt av redselen for å dø (Fisher, 2017). Dette innebærer at barnet føler en dødelig følelse av hjelpeløshet og håpløshet. Barnet føler seg totalt verdiløst og fullstendig forlatt. I tillegg til denne følelsen som oppleves som nærmest en tilstand nær døden, kommer altså redselen og skammen i tillegg.

De fire traumatiserende dynamikkene etter seksuelle overgrep i barndommen.

Finkelhor og Brown utviklet i 1985 en analysemodell som bygger på 4 traumatiserende dynamikker ved seksuelle overgrep i barndommen. Tre av dynamikkene: sviket, maktesløsheten og stigmatiseringen gjelder alle typer negative barndomshendelser, mens den fjerde – den seksualiserte traumatiseringen er spesifikk etter seksuelle overgrep. Alle de fire dynamikkene forklarer hvordan barnets selvbilde og verdensbilde endrer seg, både kognitivt og emosjonelt, ved at barnet blir fratatt sin verdi og verdighet, og gjennom maktesløsheten mister kontrollen over eget liv. Finkelhor og Brown mener at de fire traumatiserende dynamikkene kan være kjernen til problemene overgrepsutsatte utvikler.

Sviket som følger etter seksuelle overgrep er vondt for barn å bære. Barna forstår at personen de er glad i og kanskje liker godt, faktisk har manipulert dem og skadet dem ved å gjøre de seksuelle handlingene. Et annet vondt svik, som kan komme i tillegg, er sviket fra andre i nær relasjon som ikke griper inn eller beskytter barnet, ikke vil tro barnet, eller av andre grunner ikke hjelper barnet. Barnet kan i tillegg bli beskyldt for å ha oppfordret til overgrep.

Maktesløsheten. Det er flere aspekter ved seksuelle overgrep som gjør det overgrepsutsatte barnet maktesløst. Den grunnleggende avmakten ligger i den gjentatte invaderingen av barnets kropp. En annen grunnleggende forsterkning av maktesløsheten er når barnet forstår at uansett hva det gjør for å stoppe misbruket har det ingen innvirkning. Eller når barnet forstår at det er fanget i relasjonen til overgriper. Frykten barnet føler under overgrepene øker også maktesløsheten. Noen overgripere truer med eller utøver annen vold for med vilje å gjøre barnet maktesløs, og på den måten bedre sikre seg at barnet ikke forteller det til noen. I likhet med svik, vil maktesløsheten forsterkes for de barna som prøver å få hjelp, men ikke blir trodd eller hørt.

Stigmatiseringen rundt seksuelle overgrep skaper skam og skyld og er en stor belastning for barnet. Skyld og skam kan i tillegg bli påført direkte av overgriper ved en bevisst påføring som et middel for å få barnet til å holde overgrepene hemmelige. Stigmatiseringen forsterkes av holdninger og tabuet rundt seksuelle overgrep som kommer til uttrykk fra familiemedlemmer eller samfunnet generelt. Hemmelighetsholdelsen forsterker følelsen av å være annerledes. Noen barn sliter i tillegg med skyld og skam knyttet til tabuet og fornektelsen av fenomenet innenfor sin religion og kultur.

Den seksualiserte traumatiseringen forstyrrer og manipulerer den naturlige utviklingen av seksualitet og seksuelle følelser og kan få store negative konsekvenser. Barnet blir påført og lært overgripers holdninger og preferanser til seksualitet. Seksuelle handlinger kan bli tillagt andre følelsesmessige sider, fordi overgriper kanskje også gir nærhet og oppmerksomhet, og er kanskje også giver av mange andre omsorgsoppgaver. I tillegg vil nærhet og seksualitet kunne bli forbundet med noe fryktelig skremmende. Å få sin seksualitet traumatisert er ikke bare skadelig for utviklingen av egen seksualitet, men også for opplevelsen av egen kropp, intimitet og relasjoner (Finkelhor & Brown, 1985).

Avslutning.

Ingen barn skal måtte bære på overveldende følelser alene og måtte leve to liv samtidig, likevel var dette virkeligheten for altfor mange av oss. Tenk for en styrke vi hadde og fortsatt har. Og for et mot vi har hatt og fortsatt har – som hver dag prøver å balansere disse to livene. Denne styrken og dette motet kan ingen ta fra oss! Nå kan vi bruke dem til å endre livet vårt. Gjennom terapi og støtte kan vi finne måter å leve et helhetlig liv der vi bit for bit tar tilbake det vi ble fratatt i barndommen. Å søke hjelp, bli trodd og å kjenne at vi ikke lenger er alene er helende opplevelser i seg selv, og starten på en ny vei i livet.

Et sted du kan være trygg på å bli trodd er på et av Nok. Sentrene. Der trenger du ikke lenger skjule den traumatiserte delen av deg, men isteden få muligheten til å åpne for støtte og utvikling mot et helhetlig liv. Der vil du bli møtt med åpenhet og anerkjennelse, og sammen med andre overgrepsutsatte trenger du ikke lenger føle deg alene.

Kilder:

Benum, K. (2012). Når tilknytningen blir traumatisert. En psykologisk forståelse av relasjonstraumer og dissosiasjon (s.22-42). Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen, M. (red.), Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Finkelhor, D. & Brown, A. (1985). The traumatic impact of child sexual abuse: A conceptualization. American Journal of Orthopsychiatry, 55(4), 530-541.

Fisher, J. (2017). Healing the Fragmented Selves of Trauma Survivors. Overcoming Internal Self- Alienation. Routledge. New York.

Førsvoll, 2011. Fra synd, fra sorg, fra fare. Verbum.

Huseby, T. (2019). Å leve med en overveldende forlatthetsfølelse. Psykologisk.no https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/

Maté, G. (2012). Addiction: Childhood Trauma, Stress and the Biology of Addiction. Journal of Restorative Medicine, s.56-63.

Walker, P. (2013). Walker, P. (2013). Compllex PTSD: From Surviving to Thriving. An Azure Coyote Book. USA.