Barndomstraumer.

Innhold i dette innlegget:

• Utviklingstraumer.

• Tilknytningstraumer.

• Relasjonstraumer.

• Tilknytningssår.

Barndommen skal være en tid preget av trygghet, kjærlighet og utvikling. Men for mange barn er virkeligheten en helt annen. Når barn blir utsatt for seksuelle overgrep, omsorgssvikt eller andre former for alvorlige belastninger fra sine nærmeste omsorgspersoner, kan det sette dype og varige spor. Disse opplevelsene påvirker ikke bare barnets følelsesliv og trygghet – de former også barnets hjerne, selvbilde og evne til å navigere i livet som voksen.

Utviklingstraumer.

Når seksuelle overgrep eller andre typer negative barndomsopplevelser starter tidlig i livet og barnet blir overlatt til seg selv, vil det påvirke både barnets utviklingsprosess og selve tilknytningssystemet. Utviklingstraumer er en spesielt alvorlig traumatisering fordi barnets nervesystem er i en enorm utvikling, og denne utviklingen blir forstyrret.

«Hjernens stressreaksjonssystem synes hos disse unge menneskene å bli mer permanent endret da de må fokusere oppmerksomheten sin på å skape mest mulig trygghet i stedet for å fokusere på vekstfremmende interesser og aktiviteter som trygge barn opplever som tiltrekkende og stimulerende» (Bath, 2008).

I tillegg blir utviklingstraumer påført av en nær omsorgsperson. Denne omsorgspersonen skulle i utgangspunktet verne barnet mot farer og overgrep, men gjør det motsatte. Dette skaper i tillegg et tilknytningstraume. Begge deler skaper store utfordringer for barnet gjennom hele oppveksten og inn i voksenlivet. Utviklingstraumer er den mest alvorlige formen for komplekse traumer (Nordanger og Braarud, 2014).

Tilknytningstraumer.

Når en av våre nærmeste omsorgspersoner er den som påfører oss traumene kaller vi det et tilknytningstraume. Det er frykten for nærhet til omsorgspersonen som traumatiserer tilknytningssystemet (Benum, 2012). Det kritiske for barnet er at den som fortsatt skal gi trygghet og omsorg også er kilden til frykt, angst og nød. Barnet er låst i relasjonen og situasjonen og må trosse sin egen frykt for å kunne forholde seg til denne personen som omsorgsperson (Van der Kolk 2013).

Når et barn opplever et tilknytningstraume vil det ikke bare ramme denne relasjonen, men også alle andre relasjoner, gjennom hele livet, om man ikke endrer dette gjennom terapi. Tilknytningstraumer kan utvikle seg til fobi for relasjoner. Relasjoner blir forbundet med overgrep og neglisjering. Fobi for relasjoner gjør det vanskelig å knytte seg til andre mennesker, og også til en terapeut (Steele, van der Hart & Nijenhuis, 2012).

Det traumatiserte tilknytningssystemet ødelegger ikke bare for tilknytning og relasjoner, men den svekker også muligheten for regulering av stress og affekter (Benum, 2012).

Relasjonstraumer.

Utviklingstraumer og tilknytningstraumer blir ofte referert til som relasjonstraumer. Traumene både oppstår og utvikler seg i hovedsak på grunn av mangel på trygge relasjoner.

Trygge barn med et sunt tilknytningssystem og omsorgspersoner som gir oppmerksomhet og trøst, og som lærer barnet å tolerere ulike følelser, vil etter hvert lære å regulere seg selv og stole på at verden er god. Barn som har vært utsatt for overgrep har lært at uansett hva de gjør er det ingen som hjelper dem, hører dem eller trøster dem. De erfarer at verden er et farlig sted. De lærer at det er ingenting de kan gjøre, at de er hjelpeløse. Denne kunnskapen tar de med seg videre i livet, og ved møtt fare gir de opp fordi de aldri har lært noe annet (Van Der Kolk, 2014).

Traumer som er påført barnet av nære omsorgspersoner vil være med på å endre barnets selvfølelse og opplevelse av seg selv og sin plass i verden (Benum, 2012). Som barn er vi ikke bare avhengige av å få dekket våre primære behov, vi er også avhengige av at våre omsorgsgivere lærer oss om hvordan det sosiale samspillet, og verden i sin helhet fungerer. Hvordan vi forholder oss til menneskene rundt oss og hvordan vi mestrer sosiale koder. De skal også lære oss å unngå farer, beskytte oss selv og lære å sette sunne grenser. Men når den som skal passe på barnet er den som utfører de overveldende og skremmende handlingene, blir lærdommen at man aldri vet hvem som kan skade oss. Vi lærer at våre grenser ikke teller. Når et barn ikke blir møtt på sine behov fra omsorgsgiveren vil barnet heller ikke lære hvordan disse behovene kan dekkes. Barnet lærer i stedet «mine behov ikke betyr noe». Selvfølelsen vil være preget av den forakten og nedverdigelsen som overgrepene representerte. Samtidig forandrer verdensbilde seg. Verden blir et utrygt sted å være, og farer lurer overalt. Hvem skal barnet stole på når det ikke kan stole på de som skulle beskytte? Også kroppen blir usikker på hva som er signaler på trygg og utrygg. Denne signalforstyrelsen kan bidra til at barnet, og senere ungdommen og den voksne, ikke klarer å verne seg mot nye farer. Dette er en av grunnene til at det er høy forekomst av retraumatisering av overgrepsutsatte (Van der Kolk, 2014).

Tilknytningssår. 

Som barn er vi helt avhengige av voksne omsorgspersoner for å komme oss gjennom vanskelige opplevelser og som hjelper oss å regulere følelsene våre.

«Ikke alt skadelig er traumer. Når følelsesmessige behov ikke blir møtt tilstrekkelig i oppveksten, kan det skape følelsesmessige sår, såkalte tilknytningssår. Det som skiller traumer fra tilknytningssår er at ved traumer er kroppens overlevelsesforsvar blitt løst ut» (RVTS Sør, udatert).

Om det ikke gir deg problemer senere er det ikke traumer, da er det en smertefull opplevelse, og smerte er ikke det samme, sier Gabor Maté i et intervju i Tidsskrift for Norsk psykologforening (Holt, 2019).

Avslutning:

Barndomstraumer kan gi alvorlige ettervirkninger og det er viktig at vi anerkjenner den dype smerten slike traumer fører med seg, og hvordan det har påvirket oss og livet vårt. Heldigvis er hjernen vår plastisk, og med riktig hjelp av kompetente terapeuter og med mye tålmodighet fra vår side, er det mulig å bearbeide traumene og bygge en ny forståelse av oss selv og verden. Det er aldri for sent å begynne helingsprosessen.

Smerten du bærer på, forteller ikke hvem du er – men om hva du har overlevd. Det å søke støtte og sette ord på det vanskelige er et modig første steg mot å ta tilbake makta i livet ditt.

Kilder:

Bath, H. (2008). Traumebevisst omsorgs tre grunnpilarer. Hentet 10.mai 2016 fra http://handle-kraft.no/pdf/tre_grunnpilarer.pdf

Benum, K. (2012). Når tilknytningen blir traumatisert. En psykologisk forståelse av relasjonstraumer og dissosiasjon (s.22-42). Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen, M. (red.), Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Holt, I. (2019). Et evig indre arbeid. Intervju av Gabor Maté i Tidsskrift for Norsk psykologforening, 56(2), 82-87. https://psykologtidsskriftet.no/intervju/2019/01/et-evig-indre-arbeid

Nordanger & Braarud, (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleranse-vinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 51(7), 2014, side 530-536. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2014as07ae-Regulering-som-nokkelbegrep-og-toleransevinduet-som-modell-i-en-ny-traumepsykologi

RVTS sør (udatert). FAsett. Traumer og dissosiasjon. http://www.fa-sett.no/filer/traumer_og_dissosiasjon.pdf

Steele, K., van der Hart, O. & Nijenhuis, R. S., (2012). Faseorientert behandling av kompleks traumatisering. Arbeid med dissosiasjon og traumerelaterte fobier. Anstorp, T., Benum, K. og Jakobsen, M. (red.). Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. (s.105 121). Oslo: Universitetsforlaget.

Van der Kolk, B. (2014). The Body Keeps the Score. Brain, Mind and Body in the Healing of Trauma. New York: Viking.