Selv-empowerment i terapi.

Innhold i dette innlegget:

• Gode følelser må også læres.

• De vanskelige kroppssensasjonene.

• Mestring og økt selvfølelse.

• Hjelp til å skaffe et stabilt nettverk.

• Avslutning.

I all terapi er hovedfokuset på problemene og symptomene, det er jo det som i hovedsak er poenget. Men vi trenger ikke bare hjelp til å bearbeide de vonde minnene og føle de vonde følelsene. Det er også et poeng å få tak i og begynne å føle de gode følelsene. Mange overgrepsutsatte har vanskeligheter med å føle gode følelser som glede og stolthet. Og enda større vanskeligheter med å kjenne positive kroppssensasjoner som i forventningsfull og opprømt.

I tillegg, og som ofte blir neglisjert i terapi er det menneskelige behovet for selvtillit, mestring og meningsfulle aktiviteter. Vi trenger opplevelser som gir mestringsfølelse, håp og mestringstro. Og mange av oss trenger hjelp til å rydde i relasjonene våre og skaffe oss sosiale nettverk der vi kan øve på nye følelser og nye opplevelser uten å automatisk føle frykt og skam.

Innen empowermenttenkningen er det helt nødvendig å inkludere glede, stolthet, selvtillit og mestring som temaer i terapien for å oppnå selv-empowerment. Med økt selv-empowerment kommer økt selvfølelse og økt livskvalitet, som igjen gir mer energi og mestringstro til terapien rundt de vanskelige temaene.

Gode følelser må også læres.

Da vi som barn og ble utsatt for traumatiserende hendelser forsto vi på et dypt plan at vi aldri mer var trygge. Dette var ikke en tenkt tanke, men en registrering i hjernen og nervesystemet som viktig informasjon for vår videre overlevelse. Vi mistet tilliten til menneskene rundt oss og til oss selv, og verden ble et utrygt sted å være. Også vår usikre tilknytningsstil gjorde oss utrygge sammen med andre mennesker, og spesielt de nærmeste.

I stedet for å være nysgjerrige og utforske verden, ble mange av oss usikre og skeptiske, og skannet hele tiden omgivelsene for mulige farer. Vi ble mer opptatt av å unngå frykt og smerte enn å oppdage ting som kunne gi glede. Som voksne har mange av oss fremdeles ikke tilstrekkelig utforsket verden rundt oss for gode eller morsomme opplevelser som gir glede og velvære. Vi vet fremdeles ikke hva vi synes er gøy eller fint (Ogden, Minton & Pain, 2006).

I innlegget «Den skjøre starten på livet», skriver jeg om emosjonelt umodne omsorgspersoner og hvordan deres manglende evne til å føle og regulere egne følelser ofte fører til at de heller ikke orker å forholde seg til barnas følelser. Og dette gjelder ikke bare de vonde og vanskelige følelsene, men også de gode følelsene.

«Barn som får beskjed om at følelser som sorg, sinne, interesse og stolthet ikke skal vises eller erfares, eller som blir straffet, ignorert eller latterliggjort når de gir uttrykk for slike følelser, mister kontakten med disse følelsene og kjenner i stedet på skyld og skam» (Modum Bad, 2014, s.158).

Som barn ble mange av oss forsiktige med å vise våre følelser, og ubevisst og automatisk har denne redselen satt seg som en forventning i systemet vårt. En forventning om skam, om å bli straffet og latterliggjort av de rundt. Da frister det ikke å oppleve glede og stolthet, og opplevelser som potensielt kan gi disse følelsene blir både bevisst og ubevisst unngått.

Positive følelser forbindes med sårbarhet og skam, og det blir skummelt å slappe av, le og tulle (Ogden et al. 2006). I terapien trenger vi derfor å lære hvordan vi kan føle glede uten å gå rett i skam, redsel eller inn i gamle minner/flashbacks. Vi må lære hvordan vi gradvis kan utvide vår toleranse for positive følelser og positive forventninger til opplevelser, alene og sammen med andre.

De vanskelige kroppssensasjonene.

Også kroppene våre må få muligheten til å lære forskjellen på positive og negative sensasjoner, som for eksempel behagelig og ubehagelig berøring, og lære å skille mellom opprømt som i å glede seg, og opprørt som i redd eller stressa.

Barn som tidlig har opplevd sterke og overveldende kroppslige reaksjoner, kan utvikle lav toleranse for aktivering i kroppen – også ved positive følelser. Kroppslige signaler som hjertebank kan trigge gamle følelser som sinne eller frykt, fordi de er blitt koblet til tidligere traumatiske opplevelser (Eide-Midtsand, 2017).

Som voksne vil vi ofte ikke klare å skille mellom opplevelsen av fare og opplevelsen av opprømthet. Sommerfugler i magen fordi man skal møte noen man liker godt kan oppleves som frykt og en advarsel på mulig fare. Også kraftige hjerteslag og høy puls på en joggetur kan aktivere fryktresponsen. Det er stor forskjell på å oppleve at kroppen pumper adrenalin etter en frivillig berg- og dalbanetur i en fornøyelsespark, og ufrivillig adrenalin fra et overgrep du var fanget i som barn. Men kroppslig kan det føles på samme måte for oss som tidlig opplevde frykt under seksuelle overgrep, vold eller neglekt.

Det er triggende å skulle kjenne etter og virkelig føle hva kroppssensasjoner gjør med oss og hvilke minner de frembringer. Et mål i terapien må derfor være å sakte utfordre vår evne til å tåle økte positive kroppssensasjoner og følelser, som glede og spenning, uten at vi utløser forsvarsverket vårt som for eksempel å forlate kroppen gjennom dissosiasjon. Noe mange av oss nettopp gjorde under vold og overgrep.

«Å lære pasienter å finne glede i kroppslige opplevelser og handlinger under terapitimer baner vei for deres egen glede i andre aktiviteter som å spise, berøre, varme bad og andre sensuelle sysler. Å fokusere på å bli nøye oppmerksom på sensoriske oppfatninger i øyeblikket - farger, lukter, lyder, følelser på huden fra teksturer, luftstrøm og temperatur - kan også være nyttige måter for klienter å lære om og tåle behagelige opplevelser» (Ogden et al., 2006).

Terapeuten må være klar over at dette er utfordrende for den utsatte som ikke har så mange erfaringer med gode følelser, positive kroppssensasjoner og positive opplevelser i relasjoner. Den utsatte kan oppleve å få angst og ikke orke de nye følelsene. Det er lettere og mindre skummelt å gå tilbake til det tolererbare i å ikke føle så mye (Ogden et al., 2006). Både terapeuten og vi må være tålmodige når vi jobber med kroppen, og vi skal ha stor respekt for hva kroppene våre har vært utsatt for og tålt gjennom årene. Ikke bare hva den tålte å bli utsatt for da vi var barn, men også hvordan mange av oss som ungdom og voksne har tynt og presset den gjennom skjødesløs behandling og selvskading.

Mestring og økt selvfølelse.

For å oppdage nye måter å mestre hverdagens opp- og nedturer trenger vi å få muligheten til finne frem de undertrykte følelsene og utforske dem. Vi må få muligheten til å prøve ut våre ferdigheter, både kognitivt, fysisk og sosialt, for å kunne bygge en positiv selvfølelse og en følelse av å mestre vårt eget liv. Det vil også gjøre det mulig for mange av oss å komme tilbake til skole eller arbeidsliv. Vi trenger gode opplevelser for å bygge god helse, men vi må føle oss trygge nok til å utforske det ukjente.

Ifølge Panksepp (1998) hjelper positive følelser som glede og velvære oss å bevege oss mot det som er bra for oss, både biologisk og psykisk. I likhet med C.G. Jungs tro på menneskets evne til selvhelbredelse, mener Peter Levine (1997, 2010) at vi – som andre pattedyr – har en medfødt evne til å komme oss etter overveldende opplevelser. Det er først når vi i barndommen mangler tilstrekkelig støtte fra omgivelsene, at denne evnen svekkes. Målet med behandling er derfor å hjelpe individet tilbake til sin naturlige evne til å lege seg selv (Eide-Midtsand, 2017).

«Klienter oppfordres også til å lære nye ting og oppdage indre glede og følelse i å mestre vanskelige oppgaver. De kan tilegne seg nye ferdigheter og kompetanser som å øke dyktigheten i sport, spille et musikkinstrument eller bli komfortabel i store grupper. I dette arbeidet lærer de å tåle frustrasjon og den behagelige opplevelsen av prestasjon og suksess» (Ogden et al., 2006, s.296).

Det er ingen tvil om at vi har behov for andre helsefremmende tiltak utenom terapien. Terapi varer i en time, en gang i uka, og hva vi bruker resten av tiden vår til er prisgitt vår økonomi og våre relasjoner og nettverk. Mange overgrepsutsatte har lav inntekt, få relasjoner og snevre nettverk på grunn av ettervirkninger fra barndomstraumene, som er et sterkt argument for at vi trenger alternative tiltak for å finne frem til våre ressurser, styrke vår selvfølelse og øke vår mestringstro, samtidig som vi går i terapi og stadig beveger oss fremover i helingsprosessen. Store Norske Leksikon skriver dette om psykologisk motstandskraft og mestringstro:

«Mestring knyttes ofte til det å stå mot utfordringer og kriser, resiliens. Her er personens optimisme, et positivt selvbilde, pågangsmot, tro på egne evner og ressurser, samt sosial støtte viktige positive faktorer, mens negativ tenkning og grubling fungerer motsatt» (SNL). 

Vi trenger både lavterskeltilbud og tilrettelagte aktiviteter for å finne styrken og pågangsmotet til å fortsette å kjempe for et verdig og trygt liv som gir mening utover å overleve.

«De positive følelsene kommer via atferd, det vil si gjennom hva vi gjør. (..) Personen trenger å våge å slippe seg løs og erfare livet» (Benum, 2012, s.240-241).

For å finne nye mestringsområder trenger vi trygge relasjoner vi kan utforske dem sammen med, og mange av oss har behov for hjelp til å skaffe et nettverk for å få denne muligheten.

Hjelp til å skaffe et stabilt nettverk.

Det er ingen tvil om at relasjonene våre også blir berørt av de seksuelle overgrepene vi ble utsatt for som barn. Både familiemedlemmer, venner og partnere blir på den ene eller andre måten berørt, eller til en viss grad involvert på et eller annet tidspunkt. Noen av disse relasjonene kan være støttende og utholdende, mens andre kan være destruktive og hindre vår heling. For oss som har vokst opp med usikker tilknytning og relasjonstraumer er det ikke lett å vite hva som er støttende og ikke. Vi har så mange forsvarsmekanismer og mestringsstrategier i møte med relasjoner at vi ikke engang legger merke til de negative mønstrene. Lav selvtillit, skyld- og skamfølelser er også med på å holde oss i relasjoner som forsterker negative mønstre.

I terapi og i hjelpeapparatet generelt er det er forbausende lite fokus på våre relasjoner, enda vår traumatisering er skjedd i relasjon og må heles i relasjon. Forskning på overgrepsutsattes nettverk foreslår blant annet at vi kan ha behov for hjelp til å differensiere mellom hvem som er støttende og hvem som ikke er støttende i vårt nåværende nettverk. Og også hvilke muligheter vi har til å skaffe oss et større og tryggere nettverk (Filipas & Ullmann, 2006).

De norske forskerne Østby og Stefansen har i artikkelen «Nettverkets betydning etter seksuelle overgrep» argumentert for viktigheten av at overgrepsutsatte har et støttende nettverk, og at fagpersoner må legge vekt på både uformell og formell nettverksbygging for den utsatte. Mange overgrepsutsatte har få relasjoner og et lite sosialt nettverk som følge av ettervirkninger. Østby & Stefansen mener dette viser at utsatte kan ha behov for et større nettverk innenfor det profesjonelle hjelpeapparatet, blant annet gjennom gruppetilbud til utsatte (Østby & Stefansen, 2017).

Avslutning.

Mye kan gjøres i terapi, men vi har behov for andre tilbud i tillegg. For at den enkelte overgrepsutsatte skal bli empowered og få muligheten til å delta som arbeidskraft og en sosial ressurs i samfunnet, er også samfunnet nødt til å legge til rette for en slik utvikling. Vi trenger empowerment-fremmende tiltak som gjør oss i stand til å ta tilbake regien over livene våre. Vi har behov for tilrettelagte aktivitetstilbud hvor vi kan få muligheten til utprøving av alle typer ferdigheter. Vi har behov for å trene på sosiale og relasjonelle ferdigheter og hvordan vi emosjonelt kan tåle å møte andre til tross for destruktiv skam og lav emosjonell energi. Vi har også behov for å finne ut hvilke ressurser, evner og talenter vi har, slik at vi får muligheten til å fremme mestring og øke vår selvfølelse, som er helt nødvendig i en empowerment prosess/helingsprosess (Askheim & Starrin, 2007).

Det er alt for mange som sitter alene og isolerte etter en barndom med seksuelle overgrep og andre negative barndomserfaringer. Ettervirkningene av traumene, kombinert med taushet, stigma og kunnskapsmangel i både helsevesenet og samfunnet for øvrig bidrar til dette.

Mitt håp er at dette er et tema som vil bli tatt hensyn til av både terapeuter og i helse- og sosialvesenet fremover.

Kilder:

Askheim & Starrin (red.) (2007). Empowerment i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Benum, K. (2012). Fra monolog til dialog. Oppmerksomhetstrening som metode for selvaksept og nærhet. Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen, M. (red.), Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg (s.229-246). Oslo: Universitetsforlaget.

Eide-Midtsand, N. (2017). Betydningen av å være trygg. 2. Et polyvagalt perspektiv på psykoterapi med utviklingstraumatiserte barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2017as10ae-Betydningen-av-a-vaere-trygg

Filipas & Ullmann (2006). Child Sexual Abuse, Coping Responses, Self-Blame, Posttraumatic Stress Disorder, and Adult Sexual Revictimization. Journal of Interpersonal Violence. 21(5), s.652 672.

Levine, P. A. (1997). Waking the Tiger – Healing Trauma. California: North Atlantic Books.

Modum Bad, Traumeklinikken (2014). Tilbake til Nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner. Traumeklinikken Modum Bad Oslo.

Ogden, Minton & Pain (2006). Trauma and the Body. A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. W. W. Norton & Company, New York & London.

Østby & Stefansen (2017). Nettverkets betydning etter seksuelle overgrep. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Vol.14 (3). 210-220.