Dissosiasjon som løsning på total håpløshet.

Innhold i dette innlegget:

• Hva er dissosiasjon?

• Tre nivåer av dissosiasjon.

• Dissosierte deler, splittede deler og barnedeler.

• Dissosiasjon er en mestringsstrategi og en del av forsvaret vårt.

• Kunnskap om dissosiasjon gjør heling mulig.

Vår fantastiske hjerne og vårt effektive forsvarssystem gjør det mulig for oss mennesker å overleve ekstreme påkjenninger, stress og overveldende følelser, men ikke uten konsekvenser. Når slike negative belastninger skjer tidlig i livet, gjentatte ganger, og er påført av omsorgspersoner eller andre vi er nært knyttet til, vil det kunne skape fatale omkostninger for oss også senere i livet.

En ettervirkning av tidlig traumatisering er dissosiasjon. Dette er en mestringsstrategi mange av oss måtte utvikle for å kunne leve videre etter overveldende hendelser. Dissosierte/splittede deler er en del av dissosiasjonen. Mange av oss har dissosierte deler som fortsatt påvirker vår tolkning av verden rundt oss, og som holder oss igjen i fortiden. De ulike delene hjelper oss å holde følelser og minner fra barndommen borte fra vårt daglige liv, men de holder oss også borte fra å utvikle oss emosjonelt og leve autentiske liv som voksne. Den gode nyheten er at vi kan heles fra dissosiasjon, men til det trenger vi en terapeut som har inngående kunnskap og kompetanse om denne ofte skjulte mestringsstrategien.

Hva er dissosiasjon?

Den enkle forklaringen er at dissosiasjon er det motsatte av assosiasjon. Assosiasjon er å skape eller ha en forbindelse til noe. For eksempel assosierer vi gjerne et ord med et annet, som sommer – sol, vinter – kaldt. Eller vi forbinder en opplevelse med en følelse, som å bade i sjøen med frihet. Motsatt vil vi ved dissosiasjon kutte forbindelser og vi fjerner oss vekk fra en hendelse, minne, følelse etc. ved å «bli borte».

Dissosiasjon kan forklares som at vi mister opplevelsen av å være tilstede. Våre tanker, minner, følelser, handlinger og omgivelser blir borte (Porges, 2017). Dissosiasjon kan være fra mild til alvorlig forstyrrende. Alle mennesker dissosierer innimellom, og dette er vanlige og milde former for dissosiasjon. Et eksempel på mild dissosiasjon er når du ser på TV og er så inn i det du ser på at du glemmer hvor du er og hvem du er sammen med. Folk kan snakke til deg uten at du hører det for all oppmerksomhet går til det du der på skjermen foran deg. Alvorlig dissosiasjon derimot kan oppleves som å miste seg selv og sin identitet. Man forsvinner langt vekk og det kan være svært vanskelig å komme tilbake til her og nå. Vanlig hverdagslig liv og relasjoner blir vanskelige og utfordrende. Å ha en fortid med psykiske traumer assosieres med dissosiasjon, der dissosiasjonen er en måte å tilpasse seg når det oppstår livstruende utfordringer (Porges, 2017).

«I traumepsykologi brukes ordet dissosiasjon om en tilpasning eller mestringsstrategi mennesker bruker for å håndtere overveldende og svært traumatiske hendelser» (Modum Bad, 2014, s.54).

Dissosiasjon er en måte å «slippe» å forholde seg til hendelser og følelser som er for overveldende, som for eksempel under og etter seksuelle overgrep.

«Dissosiering er et forsvar barn utvikler for å distrahere og beskytte seg mot den overveldende smerten ved forlattheten» (Walker, 2013, s.233).

Som barn uten emosjonell støtte etter overgrep hadde vi ikke mulighet til å sørge på en måte som gav lindring. Vi ble derfor nødt til å beskytte oss mot smerten ved å dissosiere (Walker, 2013).

«Hele det dissosiative systemet er bygd opp på å ikke kunne ta inn hvor hjelpeløs man var da overgrepene skjedde. Kjernen i de traumeerfaringene vi snakker om her, er barnets erfaring av å ha opplevd noe som har skapt en ekstrem redsel, samtidig som det ikke var noen der til å roe og trøste. Som voksen vil personen fremdeles være i en slik tilstand av å kjenne seg grunnleggende redd og alene» (Anstorp, 2012, s.126).

Så lenge de overveldende følelsene og opplevelsene fra barndommen forblir fortrengt og undertrykt, vil personen fortsetter å dissosiere i møte med triggere som kan minne om barndommens håpløshet. Overlevelsesstrategien gjør fortsatt jobben med å holde minnene borte, men samtidig holder strategien også personen selv borte fra selve livet her og nå. Personen har utviklet en dissosiativ lidelse. «Vi kaller det en dissosiativ lidelse når overlevelsesstrategien ikke lenger fungerer eller er hensiktsmessig» står det på hjemmesiden til Norsk Psykologi Forening (2020).

Tre nivåer av dissosiasjon.

Graden av dissosiasjon og oppsplittingen av flere deler blir gjerne delt inn i tre nivåer. Første nivå er primær dissosiasjon som er en splitting av hukommelsen og er «selve kjernen i den posttraumatiske senvirkningen». Minnene fra overgrepene er fragmenterte og ikke lagret i hjernen som hele minner.

Andre nivå er sekundær dissosiasjon, som er splitting av følelsene og forsvaret. Barnet må i tillegg til å splitte hukommelsen, også splitte seg selv vekk fra det som skjer og splitte seg selv vekk fra følelsene sine.

Det tredje nivå er tertiær dissosiasjon som er en oppsplitting av identiteten. Oppsplittingen av identiteten skjer ikke der og da, men utvikler seg etter hvert for å tilpasse seg det daglige livet barnet vokser opp i. Ulike splittede deler tar seg av ulike oppgaver og er som hjelpere for barnet. De splittede delene «sitter fast» i den tiden de oppsto og er både kognitivt og emosjonelt fortsatt overgrepsutsatte barn som tror at overgrepene fortsatt foregår, selv om personen nå er blitt voksen og overgrepene sluttet for lenge siden (Benum, 2012).

«Til tross for at en dissosiativ lidelse er en høyst belastende psykisk tilstand for den det gjelder, vil de færreste tenke om seg selv at de er splittet, delt, eller at de dissosierer. Graden og omfanget av kompenserende mestring hos dissosiative personer er stort og omfattende, og utviklet gjennom mange år» (Anstorp, 2012, s.123).

Dissosierte deler, splittede deler og barnedeler.

For å kompensere for mangelen på trygge voksne som kunne roe og trøste lagde mange av oss som barn det vi kaller en splitt. Som om vi sa til oss selv «Det som nettopp hendte, det hendte ikke». Vi splittet hendelsen vekk fra oss selv, og vi kunne for eksempel tilsynelatende uanfektet, gå ut å leke igjen etter et overgrep eller en voldsepisode. Noen barn splittet seg selv i ulike deler som kunne bære hendelsene, for da kunne barnet overføre (projisere) alle følelsene og inntrykkene over på den splittede delen. Splittede deler kalles også dissosierte deler, barnedeler, eller bare barnet i oss. De dissosierte delene/barnedelene kan være fra svakt til stede, til at de totalt overtar den traumatisertes identitet.

Det er utenfor toleransevinduet de dissosierte delene og splittene blir aktivert. Er vi i den optimale aktiveringssonen er vi hverken dissosierte eller splittede, men tenkende og handlende, trygge voksne. Når noe trigger forsvarssystemet vårt, slutter tenkehjernen vår å fungere, og vi kan ikke lenger skille mellom fortid, nåtid og fremtid. Det skjer «En frakobling og mangel på kontinuitet mellom tanker, minner, omgivelser og handlinger» (Porges, 2017). Dette er en tilpasset reaksjon på livstruende utfordringer. Det er i dette tidsvakuumet dissosiasjon oppstår, og det er her dissosierte delene lever. De vet ikke at utenfor kroppen har årene gått, og de vet heller ikke at vi egentlig ikke er i fare, men at vi er trigget av minner om gammel fare.

De dissosierte delenes fremste oppgave har alltid vært å hjelpe oss å overleve. Noen deler har tatt over følelsene våre og «bærer dem» for oss, for eksempel gjennom den triste delen eller den sinte delen. Andre deler har tatt over minnene fra opplevelsene og hjulpet oss å glemme og fortrenge dem. Atter andre deler har utviklet seg for å beskytte oss.

Beskytterdeler kan ta oss helt over når vi blir trigget. Noen av disse delene lever i overaktiverte tilstander og er gjerne gode på å ordne og fikse ting. De får alt til å se bra ut, de overdøver smerten med overdreven aktivitet, mye prat og gjerne med mye humor. De kan være utadvendte og sjarmerende og vise stor selvtillit. De kan gå så langt i å forsvare vår sårbarhet og skam at de blir promiskuøse, risikovillige og utagerende. De kan i ytterste konsekvens bli grandiose og narsissistiske. De dissosierte delene som lever i underaktivering er ofte helt motsatte i sin tilstedeværelse. De er svært føyelige overfor andre, ligger langt under andres radar, prøver å være usynlige og prøver nærmest å forsvinne.

Dissosiasjon er en mestringsstrategi og en del av forsvaret vårt.

De dissosierte delene ble som nevnt over utviklet på det tidspunktet i barndommen der vi trengte hjelp, trøst, beskyttelse, forklaringer og ord på det som skjedde og det vi følte, men uten å få det ble vi nødt til å finne våre egne metoder. Vi kan anta at jo flere traumatiserende opplevelser vi hadde i ulike aldre, jo flere deler har vi blitt nødt til å utvikle. Disse delene bærer vi med oss som en del av vårt forsvarssystem og de følger oss inn i voksenlivet. Når vi som voksne kommer i situasjoner som kan minne om den gangen, møter mennesker som minner om ustabile voksne fra den gangen, eller føler følelser som minner oss om sårbarheten og hjelpeløsheten, tar de oss over for å hjelpe oss. Akkurat sånn de gjorde når vi måtte overleve som barn.

«Som voksne vil mennesker med slike erfaringer ha lav toleranse for affekt, og lett gå inn i en annen modus som «tar over»» (Benum, 2012, s.41).

Mange av oss har dissosiasjon som forsvar, og dissosiasjonen lar oss slippe unna de ubehagelige følelsene som vekkes i oss når vi blir trigget. Men dissosiasjonen holder oss også borte fra mye som ikke er farlig, som opplevelser som kan gi glede og tilhørighet sammen med andre mennesker. Som voksne vil denne splitten mellom det som skjedde og undertrykking av både minner og følelser knytta til det, ikke bare hemme oss i våre relasjoner og i vår livsutfoldelse, men den hemmer også vår emosjonelle utvikling.

Kunnskap om dissosiasjon gjør heling mulig.

I boka «Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeget» har forfatterne og bidragsyterne samlet kunnskapen de har ervervet seg gjennom arbeidet med sine klienter, og kunnskap om traumeteori og dissosiasjon. I flere av kapitlene er teori satt sammen med klienthistorier, og det blir enklere å forstå hva dissosiasjon kan være og hva det kan bli uttrykt som. Og også hvordan dissosiasjon kan arbeides med i terapi for at vi som traumatiserte skal kunne integrere de minnene og følelsene som de dissosierte delene holder for oss. Dette er ikke et arbeid vi kan gjøre på egenhånd, og dissosiasjon er definitivt ikke noe vi bare kan bestemme oss for å slutte med. Dissosiasjon som tilpasset reaksjon på livstruende hendelser må behandles av en terapeut med inngående kunnskap og kompetanse om dissosiasjon og med stor respekt for dissosiasjonens opphav og årsak.

Uten kunnskap om dissosiasjon kan det for mange utenforstående virke både rart og skremmende, og noen mener til og med at vi spiller skuespill. Men for de som dissosierer oppleves det tvert imot som helt naturlig når ting blir for vanskelig. Det bare skjer av seg selv – det bare er sånn.

«Når faren utenfra og smerten innenfra blir altfor mye, og beskyttelse ikke finnes, er ikke splitting og dissosiering innover i en selv en magisk raritet, men heller et uttrykk for svært avansert mentalt forsvarsarbeid» (Walker, 2013, s.209).

Mange av oss har flere splittede deler, som oftest uten at vi er dem bevisst. Den amerikanske familieterapeuten Richard Schwartz lagde på 80-tallet en terapeutisk modell han kalte «The Internal Family Systems Model (IFS). Dette er en modell og en terapiform der man jobber med å identifisere de ulike splittene og hva deres oppgave er. Han har skrevet flere bøker om IFS og har en rekke forklarende videoer på sin hjemmeside.  

P.S. Dissosiasjon blir definert, forklart og brukt på ulike måter og det er derfor viktig å være tydelig på hva man snakker om når man bruker begrepet (RVTS øst, udatert).

Kilder:

Anstorp, T. (2012). Hvordan skape trygghet hos klinter med alvorlige dissosiative lidelser? Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen, M. (red.), Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg (s.122-137). Oslo: Universitetsforlaget.

Benum, K. (2012). Når tilknytningen blir traumatisert. En psykologisk forståelse av relasjonstraumer og dissosiasjon (s.22-42). Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen, M. (red.), Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Freyd, J. (2010). Betrayal Trauma: Traumatic Amnesia as an Adaptive Response to Childhood Abuse. Ethics & Behavior, 4:4.

Modum Bad, Traumeklinikken (2014). Tilbake til Nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner. Traumeklinikken Modum Bad Oslo.

Norsk Psykologi Forening (2020). Hva er Dissosiasjon og Dissosiative lidelser? https://www.psykologforeningen.no/fag-og-politikk/psykisk-helse/psykiske-lidelser/dissosiasjon-og-dissosiative-lidelser

Porges, S. W. (2017). The Pocket Guide to The Polyvagal Theory. The Transformative Power of Feeling Safe. W. W. Norton & Company, New York.

RVTS øst (udatert). Traumebehandling med voksne. Dissosiasjon. https://www.traumebehandling.no/forsta/dissosiasjon/

Walker, P. (2013). Compllex PTSD: From Surviving to Thriving. An Azure Coyote Book. USA.