top of page
Søk

Validering av følelser og trøst er helt nødvendig for heling.

  • 16. mars
  • 9 min lesing

Oppdatert: 16. mai

Innhold i dette innlegget:

  • Manglende validering etter overgrep.

  • Følelser må valideres, men som oftest gjør vi det motsatte.

  • Validering gjennom trøst, på den trøstende måten.

  • Selvtrøst.

  • Å gråte er beroligende.


Mange av oss lærte tidlig å undertrykke det vi følte for å overleve. Vi lærte å dissosiere i stedet for å regulere, og å tie i stedet for å søke trøst. Men følelser trenger å bli sett, følt og validert for at vi skal kunne heles. Trøst er en måte å validere følelser på, også selvtrøst. Å gråte er en måte vi kan validere våre egne følelser, og det er selvtrøstende. Dessuten er gråt en del av kroppens egen medisin mot smerte.



Manglende validering etter overgrep.

Den gangen overgrepene foregikk, fikk vi ikke mulighet til å uttrykke følelsene våre og ble nødt til å undertrykke og fortrenge dem. Vi fikk ikke snakket om det som skjedde, og fikk dermed ikke validert hverken følelsene som fulgte overgrepene eller hendelsen i seg selv. Dette kan ha bidratt til å gjøre mange av oss usikre på hva vi faktisk opplevde, om det var vår skyld at det skjedde, og mange andre ubesvarte spørsmål. Vi var barn.


De seksuelle overgrepene vi ble utsatt for har for mange enda ikke blitt validert. Kanskje du enda ikke har fortalt det til noen, eller kanskje du har fortalt om overgrepene til en lege eller en venn, men ikke fått snakket om hva det faktisk innebærer. Om du oppsøker et støttesenter vil du få muligheten til å treffe andre overgrepsutsatte, og uten å måtte fortelle om deg selv eller følelsene dine, vil du kunne oppleve å bli validert. For selv om vi ikke direkte validerer hverandres følelser, så validerer vi hverandre ved å gjenkjenne oss selv i andre med overgrepserfaringer. Det kan derfor være et emosjonelt gode å møte andre med lignende erfaringer. I tillegg er det fint å treffe andre utsatte så vi slipper å føle oss så alene.


«Å bekrefte andres følelser betyr å vise at det de føler gir mening, og at det er helt greit å føle det sånn. Validering gjør at folk føler at de ikke er alene om å føle det slik og slipper å skamme seg eller føle at de må skjule følelsene sine, sier Thompson» (Dybdahl, 2021).


Thompson forteller om to gode grunner for å validere følelser i tillegg til at validering gyldiggjør og anerkjenner andres følelser. En grunn er at «ubehagelige følelser blir mindre og mer håndterlige når andre forstår og aksepterer dem» og «du lærer at sånn du føler er helt greit og helt normalt» (Dybdahl, 2021). Ved å oppsøke et støttesenter vil du kunne oppleve akkurat dette – gjenkjennelse og aksept, fra både ansatte og utsatte.


Følelser må valideres, men som oftest gjør vi det motsatte.

I en artikkel om å validere følelser refererer Axel Inge Sinding fra boken Klok på følelser. Han forklarer at våre følelser er uttrykk for hovedsakelig fire behov. Våre følelser trenger å bli sett, bli satt ord på og bli bekreftet. Og vi trenger å motta en bekreftelse for følelsen vår, som for eksempel trøst om man er trist. Vi har alle disse behovene, både som barn og som voksne (Sinding, 2019).


Validering av følelser er en viktig komponent i dannelsen av vår tilknytningsstil og i utviklingen av vår evne til å regulere følelser.  Når omsorgspersoner evner å validere barns følelser gir de dem en trygg grunnmur av forståelige følelser som de kan møte seg selv, andre og verden med, gjennom hele livet. Men om de av ulike grunner ikke evner å validere sine barns følelser frarøver de barna denne trygge grunnmuren. Barna lærer ikke hvordan de skal forholde seg til hverken egne eller andres følelser.


«Validering er å legge merke til og bekrefte følelser. Invalidering er det motsatte, det er å gjøre sine egne eller andres tanker, følelser, reaksjoner eller opplevelser ugyldige» (Thoresen, 2019).


Sinding (2019) skriver at invalidering av følelser sitter i ryggmargsrefleksen til mange av oss. Måter å invalidere følelser på kan være å bagatellisere, avkrefte, ignorere eller til og med å kritisere det den andre føler. Han minner oss også på at validering aldri inneholder ordet men (Sinding, 2019). Per Magnus Thompson, psykolog og førsteamanuensis på Handelshøyskolen BI, forsker på validering og sier i en samtale med journalist Linn Dybdahl:


«Å møte andres vanskelige følelser med rasjonelle argumenter, problemløsing, bagatellisering eller ved å bytte tema er verken effektivt eller relasjonsbyggende» (Dybdahl, 2021).


Som samfunn har vi spesielt lav toleranse for individer som viser og uttrykker følelser som blir oppfattet som ubehagelige å forholde seg til. Vi lærer å fortrenge og undertrykke følelser, og forventer at alle andre skal gjøre det samme, til og med barna våre. Mange barn vokser opp uten å få validert følelsene sine noe sted. I dysfunksjonelle familier der foreldrene ikke klarer å håndtere egne følelser, lærer heller ikke barna å håndtere sine. I barnehagen og på skolen blir barn ofte korrigert med kjeft når de uttrykker sterke følelser som for eksempel sinne. I stedet hadde de trengt hjelp til å forstå følelsene sine og hjelp til å regulere dem.


Det er derfor kjempeviktig at vi alle lærer oss hvordan vi kan validere våre egne og hverandres følelser, og avlære reaksjoner som gjør det motsatte. Dessverre opplever mange overgrepsutsatte å bli møtt med invalidering, både privat og i helsevesenet. Årsaken til invalidering har sin bakgrunn i menneskers egen beskyttelsesmekanisme mot blant annet å ta inn over seg verdens ondskap og med det føle på egen sårbarhet. Det er rett og slett en forsvarsmekanisme å ignorere eller bagatellisere overgrepsutsattes ettervirkninger. Du kan lese mer om invalidering i innlegget «Retraumatisering og sekundær smertepåføring».


Validering gjennom trøst, på den trøstende måten.

Trøst er en god måte å validere og bekrefte andres følelser, om vi trøster på den riktige måten. I artikkelen Vi må slutte å trøste hverandre på feil måte skriver Ole Magnus Vik om hvordan vi ofte tror vi at vi trøster, men det vi egentlig gjør er å berolige og oppmuntre.


Det er ubehagelig og smertefullt å se noen vi er glad i ha det vondt, og vår ryggmargsrefleks er å prøve å få de vekk fra smerten så fort som mulig. Vi vil jo at de skal ha det bra, så da blir målet vårt med trøsten å se de glade igjen. Vi prøver derfor å berolige og oppmuntre så godt vi kan. Men stort sett er dette kontraproduktivt. Den andre føler seg i stedet enda verre, og hverken hørt, sett eller validert. Gjennom å berolige og oppmuntre sier vi samtidig at vi vet best hva den andre trenger, og dessuten sier Vik, tar vi fra dem opplevelsen av autonomi og handlekraft ved å gi dem vår vinkling. Vik mener vi som gode trøstere stort sett bør unngå å berolige og oppmuntre.


«Å berolige og å oppmuntre er i praksis å forsøke å få noen til å slutte å føle det de føler. Mens å trøste, gjennom bekreftelse, er å anerkjenne den følelsen som føles» (Vik, 2023).


For at trøst skal oppleves trøstende må den derfor være bekreftende. «Å trøste gjennom å bekrefte er et uttrykk for respekt». Ved å bekrefte den andres følelser bekrefter vi at de har rett til å føle det de føler, uavhengig av om vi forstår følelsene eller ikke. Å anerkjenne den andre er med andre ord å tillate den andre å få være seg selv. «Å vise at man ser og hører noen er et enormt kraftfullt verktøy!» (Vik, 2023).


For overgrepsutsatte som hverken ble sett, hørt eller trøstet etter de seksuelle overgrepene, vil trøst gjennom validering av følelser definitivt være en kraftfullt og viktig opplevelse. Å oppleve det motsatte kan derimot få svært negative konsekvenser. Om vi søker trøst for ettervirkninger av overgrepene og blir møtt med invalidering vil mange av oss gå rett tilbake til maktesløsheten vi ble etterlatt i som barn. I tillegg kan invalidering øke skammen fordi det samtidig oppleves som en devaluering av overgrepene, og vi kan risikere å sitte igjen med en bekreftelse på barndommens antagelse om at det er vår egen skyld og at vi ikke fortjener bedre. Skyld- og skamfølelser blir lett trigget av sårbarhet i relasjoner, så det å søke trøst vil i utgangspunktet medføre stor risiko for overgrepsutsatte.


Både det å gi og motta trøst kan være vanskelig for alle mennesker, uansett hva vi har med oss i bagasjen. For om vi ikke har mottatt særlig med trøst i livet vet vi heller ikke hvordan genuin trøst oppleves eller hvordan vi kan gi det. Men en ting vi alle skal unngå er å gi falsk trøst. Falsk trøst oppleves nedverdigende og er det totalt motsatte av respekt. Om vi ikke vet hva vi skal si kan vi i stedet spørre hva personen trenger. Oftest trenger vi kanskje ikke at noen sier noe i det hele tatt, men bare er der som et medmenneske så vi slipper å oppleve smerten i ensomhet, slik vi måtte som barn. Ofte trenger vi bare å få føle det vi føler, og få gråte de tårene som kanskje endelig slapp til. Å være sammen med et ikke-dømmende medmenneske er uansett det beste selskapet vi kan ha når vi går gjennom vanskelige følelser.  


Selvtrøst.

Selvtrøst er noe vi i utgangspunktet lærer tidlig i livet gjennom samregulering med våre omsorgspersoner. Gjennom deres speiling og svar på våre behov lærer vi at det finnes løsninger. Gjennom trygge og tilstedeværende omsorgspersoner lærer vi at følelser er en naturlig del av hverdagen og at det ikke er farlig å føle. Vi lærer at vi kan møte følelsene med forståelse, validering, medfølelse og trøst og med det lære at følelser går over.


Men for mange av oss som opplevde utviklingstraumer lærte vi ikke å regulere våre følelser. Med andre ord lærte vi aldri å gjøre noe med følelsene. Vi lærte isteden å undertrykke og fortrenge dem, og vi måtte finne våre egne måter å lindre vår smerte og trøste oss selv på. Dette har for mange ført til avhengighet av sigaretter, alkohol og andre rusmidler, eller gjennom andre selvdestruktive mestringsstrategier.


Men den mest effektive strategien et barn har mot overveldende følelser er dissosiasjon som gjør at barnet «slipper» å forholde seg til hendelser og følelser som er for overveldende, som for eksempel under og etter seksuelle overgrep. Dissosiasjon ble for mange en trofast og trygg følgesvenn gjennom hele oppveksten og er det enda.


Det er alt for mange av oss som ikke lærte selvtrøst som en måte å støtte oss selv på. Mange av oss ble ikke vist tilstrekkelig empati og medfølelse når vi trengte det, og uten å lære av andres eksempler, lærer vi det rett og slett ikke. Selvtrøst er i likhet med selvmedfølelse noe vi først kan lære når vi har turt og ta det imot fra andre. Det som skulle skjedd i omsorgsrelasjonen da vi var barn, må nå skje i en relasjon vi føler oss trygge og godtatte i.


Selvtrøst er en nødvendig egenskap i møte med både hverdagslig stress og når vanskelige situasjoner dukker opp, som konflikter, brudd, sykdom og død i nære relasjoner. Selvtrøst er en måte å hjelpe oss å beholde roen og håpet når livet butter imot. En sunn måte å trøste deg selv på kan være å gå en tur, oppholde deg i naturen, kose med katten/hunden, ta en varm dusj, drikke en kopp te, meditere, høre på musikk eller praktisere en hobby. Selvtrøst er en del av selvmedfølelse, og begge er komponenter i evnen til å følelsesregulere.


Å gråte er beroligende.

Å gråte er også en måte å trøste seg selv på. Gråten viser oss at vi har medfølelse for smerten og intensiteten i smerten og virker dermed selvberoligende. Forskere har funnet ut at vi frigjør oksytocin og endorfiner når vi gråter. Oksytocin blir ofte kalt velvære hormonet, og endorfiner er det vi kaller kroppens morfin, fordi endorfiner virker smertelindrende. Gråten vil dermed lindre både psykisk og fysisk smerte. Å gråte er også en måte å regulere følelser på fordi tårer er stressreduserende. Oksytocin senker nivået av kortisol (stresshormon) i kroppen, reduserer angst og gir en følelse av ro.


Å la tårene flyte fritt stimulerer det parasympatiske nervesystemet og motvirker stressresponsen i det sympatiske nervesystemet (Walker, 2013). Med andre ord vil vi gjennom uhemmet gråt hjelpe oss selv tilbake inn i toleransevinduet fra under- eller overaktivering, som styres av det sympatiske nervesystemet.


Dessuten, om vi akseptere gråten vil den vekke vår medfødte refleks til å reagere med medfølelse for den som gråter, som i dette tilfelle er oss selv (Walker, 2013).


«Å gråte er det vi gjør når vi føler oss triste. Når vi er triste, trenger vi trøst, støtte og forståelse fra oss selv og de rundt oss. Noen ganger er det nok å trøste seg selv, andre ganger trenger vi kontakt med andre» (Aasli, 2018).


Etter en barndom med seksuelle overgrep og ofte andre utviklingstraumer bærer vi på mye sorg som trenger å få utløp gjennom gråt, og som trenger å bli validert, blant annet gjennom trøst av både oss selv og andre.

 



Kilder:

Aasli, S. K. (2018). Gråt gjerne over spilt melk. Ytringer. Psykologisk.no https://psykologisk.no/2018/11/grat-gjerne-over-spilt-melk/

Sinding, A. I. (2019). Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte? https://psykologisk.no/2019/09/hvordan-moter-vi-vanskelige-folelser-hos-barn-pa-en-klok-mate/#_ENREF_2

Thoresen, B. (2019). Bli kjent med skjulte følelser. Fra boka «Känslor som kraft eller hinder» av Sahlin & Malmquist. Psykiskhelse.no https://psykiskhelse.no/bladet/2019/selvhjelp-0219

Walker, P. (2013). Complex PTSD: From Surviving to Thriving. An Azure Coyote Book. USA.

 
 
bottom of page