Om å fortelle, konfrontere og anmelde.

Innhold i dette innlegget:

• Positive og negative reaksjoner når vi forteller.

• Å fortelle til opprinnelsesfamilien.

• Å fortelle venner eller partner.

• Å fortelle sjefen eller studieveileder.

• Når bør du stoppe å fortelle?

• Om å konfrontere.

• Om å anmelde.

• Til støttepersoner. Dette er viktig!

• Ditt valg!

For å komme i gang med helingsprosessen, og for å få hjelp og støtte underveis, er vi nødt til å fortelle noen om det vi ble utsatt for som barn. Det finnes ingen riktig eller feil måte å gå frem på, men alle avgjørelser som handler om å fortelle, konfrontere og anmelde skal vi bruke god tid på, og de bør være gjennomtenkte og veloverveide.

Om du ønsker å konfrontere eller anmelde overgriper(e) er det viktig at du har et godt nettverk med god støtte fra noen du er helt trygg på. Å gjøre det alene og uten støtte er ikke et alternativ.

For deg som leser dette som støtteperson er det viktig at du lar den utsattes behov for selvbestemmelse, forutsigbarhet og trygghet være i fokus. Om du har et sterkt behov for å konfrontere eller anmelde overgriper, så husk at det er ditt behov, ikke nødvendigvis den utsattes behov.

Positive og negative reaksjoner når vi forteller. 

Å fortelle er for de fleste ikke en engangshendelse, men mer som en livslang prosess. De fleste vil fortelle det til flere ulike personer gjennom livet. Hvem man forteller til, og hva man forteller avhenger blant annet av tidligere erfaringer med å fortelle (Hunter, 2011). For de av oss som har fortalt om overgrepene til familie, venner, partnere og folk i helse- og sosialvesenet har de fleste av oss opplevd både positive og negative reaksjoner over årenes løp.

En positiv måte å bli møtt på innebærer alltid å bli trodd. Når vi blir trodd og møtt med respekt og medfølelse, gir dette oss muligheten til å motta støtte, trøst og omsorg. Det igjen gir oss muligheten til å blant annet korrigere skyld- og skamfølelser. Å bli møtt med respekt og medfølelse vil motivere oss til å oppsøke profesjonell hjelp slik at vi kan begynne helingsprosessen.

For hver gang vi blir møtt på en positiv måte får vi muligheten til å endre vårt syn på oss selv og overgrepshistorien vår.

«Positiv støtte bidrar til at de utsatte forstår hva som har hendt og at de kan trenge bistand fra hjelpeapparatet» (Østby & Stefansen, 2017, s.210).

Ved å bryte tausheten kan vi komme oss ut av ensomheten og finne trygge steder vi ikke trenger «å late som ingenting». Vi får muligheten til å snakke om temaet på ulike måter. Noen velger å bryte tausheten ved å oppsøke et støttesenter, og møter raskt andre overgrepsutsatte med lignende opplevelser og ettervirkninger som dem selv. Når vi treffer andre overgrepsutsatte, blir vi mindre ensomme, føler oss mer normale og gjenkjennelsesfaktoren er stor, og viktig. «Er du som meg? Tenker og føler vi virkelig så likt?» Endelig forstår man at man ikke er alene, og at man har mye til felles med andre overgrepsutsatte.

Dessverre kan vi også oppleve negative reaksjoner når vi forteller. I en litteraturstudie fra 2015 ble 30 års forskning analysert og er dermed en god kilde for å oppsummere noen av de negative reaksjonene vi kan møte på. Dette kan være at mottakeren ikke tror på det du sier, forkaster historien som oppspinn, minimerer og/eller normaliserer overgrepene, tar parti med overgriper, ikke vil høre mer om det, ikke vil snakke mer om det, eller bare endrer tema. Negative reaksjoner inkluderer også mottagerens mangel på sensitivitet, som for eksempel om en partner begynner å spørre om seksuelle detaljer fra overgrepene, eller enda verre, viser seksuell interesse. Eller menn som har blitt utsatt av kvinnelige overgripere som blir møtt med bagatelliserende og nedlatende kommentarer som lucky bastards (Tener & Murphy, 2015).

«Generelle budskap om «å bryte tausheten» rundt overgrep, eller at man aldri må være redd for å si det til noen, er problematisk. Ikke alle som får vite om et overgrep, vil uttrykke den emosjonelle eller praktiske støtten som den utsatte har behov for. Noen vil reagere på måter som bidrar til å forsterke problemene, f.eks. gjennom å påføre den utsatte skyld og skam» (Østby & Stefansen, 2017, s.218-219).

Å fortelle og ikke bli trodd, eller å bli trodd, men møtt med bagatellisering, neglisjering eller bli gitt skyld, er svært negativt for oss utsatte og for vår helse. Å bli møtt negativt kan hindre helingsprosessen å komme i gang eller gjøre at den stopper helt opp. Det kan føre til at vi ikke forteller det igjen på mange år eller i verste fall gir opp å fortelle igjen. Dessuten vil de negative måtene å bli møtt på medføre ytterligere skyld og skamfølelser og bekrefte følelsen av at «det er meg det er noe galt med». Det medfører også at vi forsterker våre forsvarsmekanismer og øker bruken av negative og selvdestruktive mestringsstrategier, som selvskading, rus og tyning av kropp og psyke for å overleve. Å bli møtt negativt vil også forsterke følelsen av ensomhet som kan føre til full isolasjon, og med det øker også faren for selvmord. 

Når vi forteller og blir møtt negativt vil det få negative følger for oss, men forskning tyder på at det er mer skadelig å ikke fortelle, spesielt når den utsatte selv ønsker det, men ikke tør (Ullman, 2008). Og selv om det å fortelle ikke reduserer PTSD symptomene der og da, viser forskning at de som ikke forteller har økning i sine PTSD symptomer (Tener & Murphy, 2015).

Å fortelle til opprinnelsesfamilien.

I masteroppgaven min fra 2016 kom det frem at så godt som alle hadde problematiske familieforhold. Det var få familierelasjoner som ble omtalt som helende. I familier der overgrepene ble holdt hemmelige var det med på å holde den overgrepsutsatte fast i traumene og opprettholdt skammen og isolasjonen ved ikke å prate om det og ved å late som ikke noe. For noen var overgriper fremdeles i deres nærhet, noe som forsinket helingsprosessen. En måte å komme seg videre på, var for flere å distansere seg eller kutte all kontakt med opprinnelsesfamilien (Eriksen, 2016).

Også i selvhjelpslitteraturen blir forholdet mellom overgrepsutsatte og opprinnelsesfamilie beskrevet som problematisk og anstrengt. Mange føler seg utrygge og umyndiggjorte, og mange er avvist av familien. For mange oppleves familien lite støttende, overgrepene har blitt fornektet eller avfeid, overgripers behov går foran, og den overgrepsutsatte blir familiens syndebukk (Bass & Davis, 2008). Når vi blir møtt på denne måten av nære relasjoner trigger det våre allerede internaliserte følelser av selvforakt, skyld og skam, og opplevelsen av å ikke fortjene andres støtte og omsorg.

Gjennom over et tiår som bruker av støttesenteret i Oslo har jeg svært sjelden hørt noen fortelle om sine støttende familier. Derimot har jeg hørt mye om ikke støttende familier. Noen har fått støtte av et søsken, en forelder, en besteforelder eller en tante, men mange har ikke opplevd støtte fra noen familiemedlemmer. Tvert imot har mange opplevd å bli fryst ut av hele slekta.

Overgriperne vil selvfølgelig ikke avsløres, og det er det også mange utsatte som ikke vil. Det er både for skamfullt og for smertefullt, og med generasjoner av fortielse, maktoverskridelser og stramme familiehierarkier, er det for mange umulig å i det hele tatt tenke tanken på å bryte ut eller avsløre overgriper. Gjennom generasjoner med utviklingstraumer og relasjonstraumer sliter alle parter med ettervirkninger og ikke minst av traumeskammens altoverskyggende og giftige tilstedeværelse. Tilknytningssystemene er ustabile og utrygge, og dysfunksjonaliteten opprettholdes i generasjon etter generasjon. Dette er dysfunksjonelle familier i større eller mindre grad. I dysfunksjonelle familier snakker man ikke om vanske

lige ting som skjer innad i familien, og alle medlemmene underordner seg denne uskrevne regelen. Når vi som voksne/unge voksne en dag likevel bryter denne tause regelen og forteller om overgrepene vi har blitt utsatt for, blir få av oss møtt med åpenhet.

Når vi som overgrepsutsatte er så modige at vi bryter tausheten, bryter vi samtidig hemmelighetens usynlige makt over alle involverte. Vi bryter mønsteret om å tie og godta vår skjebne. Vi gjør skammen synlig og vi røper at noen er skyldige. Og samtidig som vi røper at noen (vi trenger ikke en gang å si hvem) har begått en forbrytelse mot oss som barn, røper vi også at mange andre har begått den urett det er å se en annen vei, ikke si noe, ikke forsvare og verne et forsvarsløst barn. Noen slekter er nærmest infisert av incest og skam, og det er sterke krefter som fortsatt ønsker å holde dette skjult. Tabuet er så stort at noen heller risikerer at deres egne barn blir utsatt av deres egen overgriper, enn å si noe. Skammen, sammen med fortrenging av egne opplevelser, minner og følelser, gjør at foreldre feiler i å beskytte egne barn og blir voksne som ikke ser og ikke hører. De har ikke turt eller hatt mulighet til hverken å fortelle om eller bearbeide egne opplevelser og traumer, og blir blinde for tema som en forsvarsmekanisme mot egen smerte og egen skam (Draucker et al. 2011: Martsolf & Draucker, 2008).

Mange prøver å holde fast i familien, men ender opp med å måtte forsvare seg overfor familiemedlemmer gang på gang. Det er utallige familier/familiemedlemmer som nekter å ta stilling, som sier de ikke vil ta parti, og forventer at livet skal gå videre som før avsløringen. Og for de som sier at de ikke tar stilling eller parti, så er det nettopp det de gjør. Ved å ikke tro og ikke støtte den utsatte, tar de overgriper i forsvar. De tar ikke hensyn til den overgrepsutsattes behov for støtte, og heller ikke den utsattes behov for trygghet og fravær av overgriper i livet sitt. De tar heller ikke stilling til at seksuelle overgrep mot barn er en straffbar forbrytelse. Mange overgrepsutsatte får et uttalt eller et ikke uttalt ultimatum – enten må de godta å bli utstøtt og miste familien, eller godta at bursdager, jul og andre feiringer blir gjennomført som vanlig med overgriper tilstede. Dette ultimatumet kan også søsken eller andre som forsøker å støtte den utsatte bli gitt av den/de med makten i familien. Og både søsken og utvidet familie kan føye seg etter de gamle maktstrukturene og de dysfunksjonelle mønstrene familien alltid har operert etter. Men det finnes også familier som forstår hvilke konsekvenser som følger overgrepene, og bryter med overgriper for å støtte den overgrepsutsatte. Og det finnes familier der de kutter kontakt med overgriper, men der de likevel ikke klarer å støtte den utsatte. De ser ikke de fatale konsekvensene overgrepene har medført og forventer at om de kutter ut overgriper er problemet løst.

Å være den som bryter familiearven er å være den modigste av alle i sin slekt. Vi er mange fra slike slekter, og ved å ta ansvar for oss selv og vår egen helingsprosess, tar vi også ansvar for ikke å sende den destruktive familiearven videre. Vi bryter de dysfunksjonelle mønstrene.

Om du bestemmer deg for å fortelle opprinnelsesfamilien om overgrepene, og kanskje også avsløre overgriper(e), er det viktig å ha tenkt godt igjennom konsekvensene. Hvordan vil ulike medlemmer av familien reagere? Hvem tror du vil støtte deg? Hvem har vist støtte og medfølelse for deg tidligere?

Å fortelle venner eller partner.

Det er lite forskning som forteller om venner eller partneres reaksjoner og rolle som støtteperson i helingsprosessen generelt, og ingen som eksplisitt har undersøkt venner eller partners rolle i avsløringen. Som mangeårig bruker av Nok Oslo vet jeg at det er vanligere å fortelle til venner og partner enn til familien, og at det er mer støtte i venner enn i familie. Fordelen med både venner og partnere er at vi i motsetning til vår familie, har valgt dem selv.

Å fortelle om de seksuelle overgrepene kan likevel være vanskeligere overfor en partner enn en venn. En partner kan bli redd for å nærme seg oss fysisk i redsel for å gjøre vondt verre, og usikkerheten kan gjøre det vanskelig å være fysisk nær og være sammen seksuelt. Mange er ikke vant til å snakke om hverken følelser eller nærhet, og i hvert fall ikke om sex. Vær var på hvordan partneren din tar deg imot når du forteller, og også hvordan partneren din har det med sine egne følelser og kanskje også egne opplevelser. Laura Davis skriver i boka «Allies in Healing», at partnere av overgreputsatte kan ha fortrengt overgrepene de selv ble utsatt for, og at minner kommer tilbake når teamet blir snakket om. Hun skriver at reaksjoner som er mer ekstreme enn vanlig empati kan tyde på at noe har skjedd også i partnerens barndom. Det må ikke ha vært det, men det er absolutt mulig. Hun skriver også at alle har med seg bagasje inn i et forhold, og at ikke alle utfordringer skal tilskrives den utsatte. Seksuelle problemer er noe de fleste par har, og det trenger ikke være den utsatte som har de største utfordringene. Det handler mer om samspillet, kommunikasjonen og forholdets innhold generelt (Davis, 1991).

Å fortelle sjefen eller studieveileder.

Om du skal fortelle til noen som står i en autoritetsrolle over deg, for eksempel sjefen din eller studieveiler, skal du gjøre en grundig vurdering av hvilke konsekvenser det kan få for deg (Matsakis 1998). Tenk gjennom hva du ønsker å oppnå, hva du tror utfallet kan bli - både positivt og negativt. Folk har som regel lite kunnskap om seksuelle overgrep og ettervirkninger, og reagerer med de antagelsene og holdningene de innehar. Det er ikke alltid folk har gode nok forutsetninger til å møte deg med åpenhet og respekt. I et arbeidsforhold eller i studiesammenheng kan maktbalansen forsterkes negativt om den du forteller til har sine holdninger fra myter eller egne undertrykte og fortrengte opplevelser. Motsatt vil en respektfull og god mottakelse kunne føre til lettelser i arbeidsdagen eller studiehverdagen med økt mestringsfølelse og bedre trivsel. Både på jobb og ved studier kan man få tilretteleggelse, men en traumesensitiv tilretteleggelse ligger nok et godt stykke frem i tid. Vi er uansett alle ulike i ulike roller, og det er bare du som vet hva som fungerer best for deg.

Når bør du stoppe å fortelle?

I boka Trust After Trauma har Afrodite Matsakis skrevet noen punkter om når du skal stoppe å fortelle:

• Stopp å fortelle om du begynner å føle deg stressa, dissosiert eller har andre tegn på at du er på vei ut av toleransevinduet.

• Stopp å fortelle om den du forteller til viser tegn til å ikke være interessert, som ved å gjespe, har usikkert blikk, ikke-relevante kommentarer eller bytter tema.

• Stopp å fortelle om lytteren virker overveldet, ser skrekkslagen ut, begynner å hyperventilere, eller viser tegn på å gå ut av toleransevinduet.

• Stopp å fortelle om lytteren begynner å gi nedsettende kommentarer som «Det kan ikke ha skjedd», «Nå overdriver du», «Det er din egen skyld, du burde visst bedre», «Det hadde ikke skjedd meg» etc.

• Stopp å fortelle om du oppdager at lytteren har en sadistisk side, eller du får følelsen av at det du forteller kan bli brukt mot deg, eller for å latterliggjøre deg (Matsakis, 1998, s.276).

Om å konfrontere.

Dynamikken bak seksuelle overgrep handler alltid om makt over et annet menneske, og det er makten som gir overgripere kontroll over sine ofre. Maktposisjonen opprettholdes av at overgriper ikke blir avslørt og satt til ansvar for sine handlinger. Overgripere gir sjelden opp sin makt ved å innrømme skyld, hverken overfor den utsatte ved konfrontasjon, eller ved anmeldelse, eller i en rettssak.

Ved å konfrontere overgriper kan vi ta tilbake noe av makten som ble tatt fra oss som barn, selv om det ikke endrer det faktum at vi som utsatte fremdeles må jobbe oss gjennom helingsprosessen. At man kan heles i det øyeblikket man konfronterer eller anmelder overgriper er en populærvitenskapelig myte som har oppstått gjennom media, og er løgn (Matsakis, 1998).

Å konfrontere overgriper eller ikke, er forståelig nok et dilemma for mange, og er en høyst personlig avgjørelse som bør være vel overveid. Konfrontasjonen kan være direkte ansikt til ansikt, ved å ringe eller ved å skrive et brev eller en e-post. Men vi kan også gjøre det fiktivt. En måte kan være å skrive brev til overgriper for å få sagt det man ønsker å si for seg selv, uten å sende det. En annen måte er å bruke rollespill sammen med en terapeut eller gjennom en psykodramagruppe. Det viktigste blir uansett å få sagt det man selv har behov for å si, for å synliggjøre for seg selv at man har lov og mulighet til å stille opp for seg selv. Ved å si ordene høyt, med både emosjonell og kroppslig innlevelse, kan det være en like viktig og sterk opplevelse som ved å konfrontere direkte. Denne typen fiktiv konfrontasjon vil også kunne informere deg om dine følelser og behov, og være god trening frem til den dagen du eventuelt kjenner at det er tid for en direkte konfrontasjon.

Om du bestemmer deg for å konfrontere direkte er det viktig at du er godt forberedt, tar hensyn til deg selv, helsa di og opplevelsen av trygghet eller utrygghet. Ta hensyn til den lille jenta eller gutten du var da overgrepene skjedde og som fortsatt lever i deg. Ingen bør konfrontere overgriper uten å ha et godt støtteapparat rundt seg. Ideelt både en god traumeterapeut og flere tillitsfulle og trygge personlige relasjoner.

Du kjenner best dine omgivelser og din(e) overgriper(e), og tar valgene ut ifra det, men bruk fornuften mer enn følelsene i en avgjørelse som dette. Du konfronterer hvis det er viktig for deg, og du lar være å konfrontere om det er det beste for deg. Du kan konfrontere på et senere tidspunkt, eller aldri. Det er opp til deg.

Om du har overgriper i din nærhet, familiært eller geografisk, kan du ta andre forhåndsregler som gjør at du slipper å forholde deg til overgriper. Si tydelig ifra at du ikke lenger ønsker kontakt med overgriper, og at du ikke ønsker å si hvorfor akkurat nå, men at det er en avgjørelse du har tenkt nøye gjennom. Søk støtte der du kan få det, og gjør det du kan for å føle deg tryggest mulig i ditt eget liv.

Om å anmelde.

Et annet vanskelig dilemma er om man skal anmelde eller ikke. De fleste ender opp med å ikke anmelde.

«Seksuelle overgrep mot barn og unge blir som regel ikke anmeldt. En av fire oppgir at de ikke har fortalt om overgrep de har blitt utsatt for, til noen, og menn forteller i mindre grad enn kvinner om dette» (Thoresen & Hjemdal, 2014).

Mange av grunnene til at vi tier om overgrepene (se innlegget «Hvorfor er det så vanskelig å fortelle om overgrep?») er også grunner til at vi ikke anmelder. I tillegg kommer andre årsaker som foreldelsesfrist og manglende nettverk. Selv om foreldelsesfristen nå er fjernet for seksuelle overgrep mot barn, gjelder ikke dette for sakene som allerede var foreldet etter den gamle loven. For de av oss som nå er voksne er forholdene dermed uansett foreldet og sakene henlegges. Mange utsatte har uansett ikke et tilstrekkelig nettverk for støtte til å kunne anmelde. Det kan gå lang tid fra anmeldelse til saken blir ferdig etterforsket, og til en eventuell rettsak kommer opp. I denne ventetiden har vi behov for å føle oss beskyttet og støttet, også i en etterverns periode. Det er store individuelle forskjeller i ressurser i og rundt overgrepsutsatte. Det er også store forskjeller i forhold til hvem overgriper er i relasjon til den utsatte, i forhold til hvor tidlig det begynte, hvor lenge det pågikk, og hvor mange de var. Selv om vi er voksne i dag, er vi også fremdeles de overgrepsutsatte og traumatiserte barna. Noen har trygge relasjoner og en god terapeut, andre har ingen.

Til støttepersoner. Dette er viktig!

Å fortelle at man har blitt utsatt for seksuelle overgrep er å sette seg selv i en svært sårbar situasjon. For noen kan det oppleves frigjørende, mens for andre kan det oppleves som opprivende, og for noen også skremmende. Det mange grunner til at vi venter lenge med å fortelle, og når hemmeligheten først er fortalt kan den ikke tas tilbake og vi er prisgitt din reaksjon. Blir jeg møtt med aksept, forståelse og medfølelse, eller blir jeg avvist? Er hemmeligheten trygg hos deg? Er jeg trygg hos deg? Du har blitt gitt denne tilliten av en grunn. At du holder på hemmeligheten og er lojal mot den utsatte er en absolutt nødvendighet for videre tillit. Det er viktig å se tillit og tillitsbrudd i sammenheng med overgrepene. Det var nettopp tilliten i en nær relasjon som ble brutt og som gjorde den utsatte hjelpeløs, ensom og traumatisert. For å hjelpe og støtte den overgrepsutsatte i helingsprosess er tillitt den aller viktigste verdien du kan bidra med. Andre verdier og egenskaper som er viktig for den overgrepsutsattes mulighet for heling er at du viser god moral, er forutsigbar og tålmodig.

Enten du nettopp har fått vite om overgrepene, eller om du har visst om det lenge, er det uansett fremdeles den utsattes hemmelighet, og den skal ikke fortelles videre uten den overgrepsutsattes tillatelse. Om du har behov for å prate med noen kan du kontakte et av Nok. sentrene og få veiledning og støtte der.

Uansett hvilken relasjon du har til den utsatte har du ikke krav på å få vite hvem som har utført overgrepene eller hva som har skjedd under overgrepene. Det er helt opp til den utsatte å fortelle i sitt eget tempo. Vær sensitiv i spørsmålene dine og ydmyk for svarene.

Når det gjelder konfrontasjon og anmeldelse, er det viktig at du ikke pusher eller påvirker den utsatte til å gå for fort frem. Hva dine følelser og din moral forteller deg er det riktige, er ikke nødvendigvis det riktige for den utsatte, eller helsa til den utsatte. Ha respekt for hva hen har gått igjennom i livet sitt på grunn av overgrepene, og husk at du ikke vet hvordan det oppleves og føles.

NB. Ikke gjør noe uten samtykke fra den utsatte. Du gjør vondt verre om du tar saken i egne hender.  Under er et sitat fra artikkelen «Nettverkets betydning etter seksuelle overgrep», som viser eksempler på at utenforstående sin vilje har gått foran den utsattes vilje.

«To utsatte opplevde at overgrepet ble anmeldt uten at de selv hadde tatt stilling til om de ønsket det. Begge var under 18 år da overgrepet og anmeldelsen fant sted. De opplevde at det skjedde mye som de ikke hadde kontroll på etter at overgrepet ble anmeldt, og ingen av dem opplevde at dette bidro til noe positivt. En annen opplevde at en venninne presset henne til å politianmelde hendelsen. Venninnen viste forståelse og bekreftelse og var den første hun fortalte det til, men samtidig tok venninnen beslutningen på hennes vegne. Hun ble ikke møtt med forståelse hos politiet og gikk derfra med en følelse av at overgrepet var hennes ansvar. Denne måten å ta kontroll på kan være særlig negativt fordi et overgrep i seg selv innebærer at offeret fratas kontroll. Det å bli overkjørt og dirigert etter overgrepet, selv om det er med de beste intensjoner, kan bidra til en opplevelse av umyndiggjøring og forsterke opplevelsen av ikke å ha kontroll» (Østby & Stefansen, 2017, s.218).

Dette er eksempler på en handling som gjør akkurat det samme som overgriper gjorde under overgrepene – gjør den utsatte maktesløs ved å frata hen kontrollen over eget liv.

Å anmelde er det motsatte av taushet og det skal tas på høyeste alvor. Lojalitet, anerkjennelse, støtte og omsorg er det viktigste for den utsatte, uansett hva han eller hun velger å gjøre. Ha stor respekt for styrken og utholdenheten det tar å leve et liv etter å ha opplevd seksuelle overgrep i barndommen. En anmeldelse skal være nøye planlagt, over lengre tid. Støtteapparatet rundt må være på plass, og det må kunne være stabilt over tid.

Ditt valg!

Jeg håper du som leser dette ikke blir skremt til å tie. Min agenda er tvert imot å vise hvordan vi kan legge til rette for å kunne fortelle, konfrontere og anmelde på en så trygg og ansvarsfull måte som mulig for oss selv. Vi bærer allerede nok smerte og ansvar og skal ikke pålegges mer av noen av delene. Men vi skal ta ansvar for oss selv, vårt liv og vår rett til å bestemme over eget liv. Om det er å tie eller fortelle, konfrontere eller ikke, eller om det er å anmelde eller ikke, er KUN opp til deg. Om ikke i dag, kanskje en annen dag? Om ikke i år, kanskje et annet år?

Jeg heier på deg uansett hva du velger. Og husk; - du er ikke alene om å ha disse hemmelighetene, og det finnes de som kan støtte deg og samtidig holde på hemmeligheten. Finn dem!

Les også innlegget «Hvorfor er det så vanskelig å fortelle om overgrep?»

Kilder.

Bass, E. & Davis, L. (2008). The Currage to Heal. A guide for Women Survivors of Child Sexual Abuse (4. utg.). USA: Harper.

Davis, L. (1991). Allies in Heling. When the Person You Love Was Sexually Abused as a Child. HarperCollins Publishers, New York, USA.

Draucker, C. B., Martsolf, D. S., Roller, C., Knapik, G., Ross, R. & Stidham, A. W. (2011). Healing from Childhood Sexual Abuse: A Theoretical Model. Journal of Child Sexual Abuse, 20:435–466,

Eriksen (2016). Den personlige helingsprosessen etter seksuelle overgrep i barndommen. Fakultet for helsefag. Institutt for helse, ernæring og ledelse. Høgskolen i Oslo og Akershus. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/10642/3473/Eriksen_Anne-Christine_MAPO5900_2016.pdf?sequence=2&isAllowed=y

Hunter, S. V. (2011). Disclosure, of child sexual abuse as a life-long process: Implications for health professionals. Australian and New Zealand Journal of Family Therapy (ANZJFT),32,159–172.

Martsolf, D. S. & Draucker, C. B. (2008). The legacy of childhood sexual abuse and family adversity. Journal of Nursing Scholarship, 40(4), 333–340.

Matsakis, A. (1998). Trust After Trauma: A Guide to Relationships for Survivors and Those Who Love Them. New Harbinger Publications, Inc. Oakland.

Tener & Murphy (2015). Adult Disclosure of Child Sexual Abuse: A Literature Review. TRAUMA, VIOLENCE, & ABUSE 2015, 16(4) 391-400. https://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/1524838014537906

Thoresen, S. & Hjemdal, O.K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Rapport 1/2014. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress A/S

Østby & Stefansen (2017). Nettverkets betydning etter seksuelle overgrep. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Vol.14 (3). 210-220.