Hvorfor er det så vanskelig å fortelle om overgrep?

Innhold i dette innlegget:

• Årsaker til hvorfor det er så vanskelig å fortelle om det.

• Menn som bryter tausheten.

• Årsaker til at menn ofte venter lenge med å fortelle.

  - Sosialpolitiske barrierer.

  - Mellommenneskelige barrierer.

  - Personlige barrierer.

• Positive utfall for menn ved å fortelle.

• Å bryte tausheten i minoritetsmiljøer.

• Avslutning.

Det finnes utallige årsaker til at vi ikke fortalte om overgrepene mens de pågikk, og like mange årsaker til at de fleste bruker veldig lang tid på å fortelle i ettertid. Det er sterke krefter som gjør at vi holder ut å gå med disse forferdelige hemmelighetene i så mange år (gjennomsnittlig 17-21 år), og det skal både vi som har opplevd seksuelle overgrep, og alle rundt oss ha respekt for. Forskning viser at 25-30 % av overgrepsutsatte aldri forteller om det i det hele tatt.

For de som har vokst opp i minoritetsmiljøer vil kultur, religion, sosiale normer og sosial kontroll gi tilleggsutfordringer det er viktig å kjenne til.

For menn ligger det utallige barrierer mot å fortelle i samfunnets stereotypifisering av både overgripere og ofre, og da spesielt stereotypifisering av menn og myter om maskulinitet.

Årsaker til at det er så vanskelig å fortelle om det. 

Mange av oss sa aldri noe til noen, og mange av oss har gått gjennom hele oppveksten med en mer eller mindre bevisst holdning om at ingen må få vite om det. Forskning viser at barn sjelden forteller om overgrepene de blir utsatt for, og at dette er bevisst fra barnas side (Alaggia, 2004). Særlig vanskelig er det for barn å fortelle når det er nære omsorgspersoner og familiemedlemmer som forgriper seg. Noen prøvde å si ifra, men ble ikke trodd, eller fikk sine overgrepsopplevelser bagatellisert, eller de ble selv mistenkeliggjort eller ansvarliggjort for at de var blitt misbrukt.

I artikkelen «Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep?» har forskerne laget en tabell med 43 grunner til at det gikk lang tid fra overgrepene sluttet til de utsatte fortalte det til noen (de kunne svare flere enn en årsak). 65 % svarte at årsaken var frykten for å ikke bli trodd og 63 % følte at det var deres egen skyld at overgrepene skjedde. 60 % svarte at de lenge ikke husket overgrepene og 46,6 % sa det tok lang tid før de koblet overgrepene til egne vansker i livet etterpå. 45,6 % svarte de var redd for å få kjeft og 38,3 5 svarte at de ikke visste hvem de kunne si det til.

41,5 % følte seg ødelagte, og redde for at andre ikke ville være sammen med dem om de fikk vite hva de hadde opplevd. 29,5 % var redde for stigmatisering og 26,9 % fortalte ikke av frykt for å bli behandlet annerledes. 25,9 % hadde ikke sagt noe fordi de ikke kunne bevise det. 29 % svarte at de hadde prøvd å fortelle om overgrepene, men at det ikke hjalp (Steine m.fl. 2017). Undersøkelsen inkluderte kun kvinner.

Som det kommer frem over finnes det utallige grunner til at noen aldri forteller og at de fleste av oss bruker lang tid på å fortelle. Ofte blir overgrepsutsatte spurt «Hvorfor sa du ikke noe?» Ikke sjelden når overgrep blir avdekket i voksen alder blir den lange latenstiden brukt som bevis mot den utsatte (spesielt ser vi dette i rettssaker). Folk mener at vi ville ha fortalt det før dersom det var sant. At dersom vi hadde opplevd noe så fælt så ville vi ha sagt det mens det foregikk for å sette en stopper for det. Vel, tabellen jeg refererer fra viser at det er nok av grunner til at vi har tiet.

«I gjennomsnitt går det mer enn 17 år fra et barn opplever et seksuelt overgrep til vedkommende forteller noen om dette. Den lange latenstiden skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat» (Steine m.fl. 2017).

I en svensk studie med 122 kvinner ventet to tredjedeler med å fortelle om det til de var voksne og i gjennomsnitt ventet de 21 år fra siste overgrep til de fortalte det (Jonzon & Lindblad, 2004). I en artikkel fra 2008 har de samlet flere studier om å fortelle, og skriver at representativ forskning viser at en tredjedel av overgrepsutsatte går et helt liv uten å fortelle det til noen (Ullman, 2008, s.93).

I en artikkel om menn utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for barnemishandling, hadde de 400 mennene i undersøkelsen i gjennomsnitt brukt 21 år på å fortelle det til noen. Og det hadde i gjennomsnitt gått 28 før de hadde hatt en inngående samtale om overgrepene eller mishandlingen de hadde blitt utsatt for som barn (Willis et al., 2014).

Menn som bryter tausheten. 

Det å fortelle om overgrep er en krevende og sårbar prosess for alle, uansett kjønn. Likevel gjør samfunnets maskuline forventninger det ofte ekstra vanskelig for gutter og menn å åpne seg. Når fokuset i både forskning, offentlighet og hjelpetilbud hovedsakelig rettes mot jenter og kvinner, kan det gi gutter og menn en opplevelse av at deres smerte og det de har vært gjennom ikke er like viktig. Dette fører til at mange menn bærer på vonde erfaringer i stillhet, uten å føle at det finnes et rom der de blir møtt og trodd.

Dette kommer frem i forskning fra 2016, gjort om menns erfaring med å fortelle om seksuelle overgrep til familie, venner og partnere. De fleste mennene i studien hadde ikke fortalt om overgrepene før de ble voksne, blant annet på grunn av ulike negative stereotypier og tabuet rundt seksuelle overgrep. Flere var redde for å bli stemplet som homoseksuell eller som mindre mann på grunn av mannlig overgriper, mens de med kvinnelig overgriper var redd ingen ville tro dem fordi kvinner ikke blir ansett som overgripere. Det som for de fleste hadde bidratt til at de turte å fortelle var når andre menn sto frem i media. Å få vite om andre menn med overgrepshistorier gjorde at de følte seg mindre alene, og det gav dem mot til å fortelle. Flere nevnte “The Oprah Winfrey show” i 2010, der 200 menn sto frem og fortalte om sine opplevelser fra en barndom med seksuelle overgrep. Andre menns biografier hadde også hjulpet mange til å fortelle. Mennene la vekt på hvor viktig det er å bli trodd når man først forteller. Og også hvor viktig det er å bli lyttet til, bli møtt med respekt og medfølelse, og å få emosjonell støtte i tiden etter avsløringen. De fortalte også om måter de var blitt møtt på som ikke var støttende. Dette var blant annet å ikke bli trodd, truet, latterliggjort og å bli møtt med negative holdninger. Men selv om alle hadde blitt møtt med både positive og negative reaksjoner hadde det å holde overgrepene skjult vært vondere. Å holde på hemmeligheten ble beskrevet som svært smertefullt og vanskelig. De hadde følt seg ensomme og isolerte fordi overgrepene var som en usynlig vegg mellom dem og menneskene rundt. Når de endelig fortalte hadde mennene fått mest støtte av venner og kjærester, noen også fra søsken og andre i slekta. Foreldre var sjelden støttende (Gagnier & Collin-Vezina, 2016).

I desember 2016 sendte NRK serien «Mann. Utsatt.», der fire norske menn over fire episoder forteller om sine opplevelser og ettervirkningene de lenge levde med i taushet og ensomhet. I mai 2018 sendte NRK dokumentaren om friidrettsstjernen Patrick Sjöberg som ble misbrukt av treneren sin. Det gikk 35 år før han fortalte noen om det. En av grunnene han gir for å ikke ha fortalt det til noen, var redselen for å ikke bli trodd, og redselen for at andre skulle tro at det var hans skyld.

Årsaker til at menn ofte venter lenge med å fortelle.

I en studie publisert i tidsskriftet Psychology of Men & Masculinity ønsket forskere å finne ut hvorfor det tar så lang tid for menn å fortelle om det de ble utsatt for som barn. Tittelen på artikkelen oppsummerer vel egentlig svaret: “Would You Tell Under Circumstances Like That?” (Easton, Saltzman & Willis, 2014). I studien deltok 460 menn mellom 19 og 84 år. Majoriteten av disse var tilknyttet et senter for overgrepsutsatte. Årsakene til at mennene i denne studien hadde ventet så lenge med å fortelle ble delt inn i tre kategorier: sosialpolitiske, mellommenneskelige og personlige barrierer.

Sosialpolitiske barrierer.

Disse barrierene handlet blant annet om samfunnets normer rundt maskulinitet, der menn skal være sterke, beskyttende og ha kontroll. Ved seksuelle overgrep skjer det motsatte, og den utsatte mister kontrollen, blir gjort svak, hjelpeløs, og redd. For mange av mennene hadde dette ført til at de hadde kompensert tapet med å bli svært maskuline i sin fremtoning. De ville bevise både for seg selv og andre at de var sterke og kunne beskytte seg selv. De holdt overgrepene skjult og ville ikke fortelle om dem i redsel for å føle seg svake og sårbare igjen. I sårbarheten ligger det mange sterke følelser og gråt som bryter med de maskuline normene.

En annen sosialpolitisk barriere de beskrev er samfunnets manglende evne og vilje til å anerkjenne gutter og menn som overgrepsutsatte. Og også samfunnets manglende ressurser i helsevesenet og sosiale tjenester for å ta imot og hjelpe gutter og menn som har opplevd seksuelle overgrep, også for overgrep de har opplevd som voksne. De opplever at hele systemet er laget for kvinner, og at disse systemene og de som jobber der ikke klarer å møte menn og deres behov for hjelp og tiltak på gode nok måter.

Mellommenneskelige barrierer.

Av mellommenneskelige barrierer handlet disse blant annet om at de ikke stolte på noen, og at deres tillit til andre mennesker var blitt brutt av overgriper. De hadde også liten tillit til at de ville bli trodd om de fortalte. Flere i undersøkelsen trodde dessuten at de var de eneste som hadde opplevd seksuelle overgrep, og at det derfor ikke ville være noen som ville tro på dem. De var også redde for negative sosiale konsekvenser som å bli utsatt for andres fordømmelse, bli kritisert og beskyldt, og i verste fall bli utstøtt. Samfunnets stigma rundt seksuelle overgrep gjorde at noen var redde for å bli ansett som ødelagt for alltid uten mulighet for bedring.

Andre grunner som ble beskrevet som årsaker til å ikke fortelle var skam, skyld og tvil. Mange årsaker handlet om frykt og frykten for å ikke bli trodd, ikke bli elsket, for å bli fremmedgjort, forlatt, avvist og også frykten for å miste relasjoner. Mistillit handlet også om at de ikke stolte på at noen kunne eller ville reagere på en god måte om de fortalte. Mange var bekymret for at deres overgrepsopplevelser ville bli misforstått eller minimert. De var i tillegg redde for at andre ville beskylde dem for å fremme falske anklager, og til og med bli beskyldt for å være overgriper heller enn offer. Dette ble beskrevet som overveldende å tenke på, i tillegg til alle de andre årsakene som er nevnt. Også i de tilfellene de selv mente de ville bli trodd, hadde de likevel ikke tillit til at de ville få noen som helst hjelp eller støtte etter å ha fortalt.

En annen årsak var redselen heteroseksuelle menn hadde for å bli stemplet som homo når deres overgriper var en mann, og stigmatiseringen som ville følge. Også homofile og bifile menn var redde for stigmatisering etter overgrep fra en mann. Blant annet at deres seksuelle orientering ville bli forklart ut ifra overgrepene, at de var blitt gjort homofile av overgriper. Eller at det til og med var noe de ville selv siden de var homofile, og at dette ville føre til enda større stigma og skyld fra omgivelsene. Diskriminering mot homofile og lesbiske er kjent, og da i tillegg oppleve å bli diskriminert fordi din overgriper er av samme kjønn utgjorde dermed en stor barriere. Dette ble fremhevet som ekstra vanskelig om man tilhørte en menighet der homofili i tillegg ofte blir ansett som synd.

Enda en mellommenneskelig barriere som bidro til å ikke fortelle om overgrepene handlet om overgriper. Maktforholdet mellom overgriper og offer er det essensielle ved alle overgrep, uansett om det handler om relasjon, alder, fysisk størrelse eller profesjonell status. Denne maktforskjellen gjorde at ofrene ikke sa noe, også i årene etter overgrepene. Overgripere med høy sosial status, som prester, trenere, lærere og politibetjenter ble en barriere i seg selv. Hvem ville vel tro guttene? Flere fortalte om overgripere med rockestjernestatus i lokalsamfunnet eller i kirken.

Mange av mennene fortalte også om redselen for at overgriper skulle skade dem eller noen i deres familie om de sa noe. Noen hadde også blitt truet med at det var de selv som kom til å bli beskyldt for overgrepene og utstøtt av alle om de avslørte noe.

En annen årsak til ikke å fortelle noen om overgrepene var ønske om å beskytte andre. Mennene ønsket å beskytte familie, venner og lokalsamfunnet fra å måtte føle ubehag, skam, ydmykelse, eller at en avsløring ville skape stress for andre. Dette var ofte en følge av tidligere negative erfaringer de hadde sett i forhold til hvordan folk snakket om seksuelle overgrep som noe kvalmt de ikke ville høre om, og da spesielt i forhold til menn misbrukt av menn. Negative opplevelser med å fortelle tidligere i livet var også en barriere mot å fortelle igjen.

Personlige barrierer.

Dette var barriere som har blitt formet gjennom samfunns- og mellommenneskelige forhold og verdier, men som var blitt gjort personlige og handlet om emosjonelle og kognitive forhold. En lang liste med sterke negative følelser ble beskrevet som barrierer mot å fortelle både i barndommen og som voksne. Disse var blant annet: skam, skyld, selvbebreidelse, nedverdigelse, lav selvfølelse, manglende kontroll, generalisert frykt, smerte, sinne/hat/aggresjon og avsky. Mennene fortalte også om hvordan overgrepene hadde gitt dem en følelse av å være verdiløse, permanent skadet, forgiftet, og satt i en tilstand av håpløshet. Håpløsheten ble en barriere blant annet fordi de følte at ingenting ville bli bra igjen, ingenting kunne endre det som hadde skjedd, og at det derfor heller ikke var noen grunn til å si det til noen. Også skyldfølelsen etter overgrepene, som overgriper hadde plantet i dem, ble en slik barriere.

En annen personlig barriere var at de av ulike årsaker ikke kalte det seksuelle overgrep. Noen hadde brukt lang tid på å huske overgrepene, og hadde ikke klart å sette de sammen med de psykiske, fysiske og relasjonelle problemene de slet med. Andre husket overgrepene men fortrengte dem så lenge som mulig for å unngå alle de vonde følelsene. Noen brukte rusmidler for å undertrykke både minner og følelser. Noen forsøkte å benekte overgrepene for seg selv, og det å ikke fortelle det til noen gjorde det lettere å fortsette å benekte. Andre hadde minimert egne opplevelser ved å si til seg selv at det bare var en del av det å vokse opp. Ulike mestringsstrategier og forsvarsmekanismer de selv brukte, gjorde at de heller ikke fortalte om overgrepene til noen. Noen mente de hadde begravet minnene, og ville bare glemme hele oppveksten (Easton, Saltzman & Willis, 2014).

Positive utfall for menn ved å fortelle.

I overnevnte studie ble det kun spurt om barrierer mot å fortelle, og ikke hvilke positive utfall som kan følge ved å fortelle. Men i studien til Gagnier og Collin-Vezina (2016) nevnte disse mennene flere positive utfall. Noen opplevde at den de fortalte til også hadde opplevd overgrep, og at de da følte seg mer komfortable med å prate om overgrepene med dem, og at det gjorde at de følte seg mindre ensomme. Dette gjaldt både familiemedlemmer og andre. Å snakke om det i grupper ble også nevnt som positivt, særlig i forhold til å føle gjenkjennelse med andre. For noen var det viktig å kunne snakke høyt om overgrepene de hadde vært utsatt for som barn for å kunne beskytte barna i familien. Og også for at barna skulle vite at de kunne fortelle til dem om de opplevde det samme. Samtidig opplevde flere det som meningsfylt å kunne hjelpe andre, og bruke sin erfaring til noe positivt. Flere av mennene hadde blitt motivert til å fortelle om overgrepene etter at de så TV programmer der offentlig kjente personer sto frem med sine overgrepshistorier (Gagnier & Collin-Vezina, 2016).

I en studie fra 2019, ble 253 menn fra Canada og USA spurt om deres opplevelser med å avsløre overgrepene. 80 % av mennene hadde fortalt om overgrepene før denne studien. 65 % av disse svarte at de hadde opplevd positiv respons og støtte når de fortalte. Av de 35 % som hadde opplevde negativ respons handlet det om de samme årsaken som jeg tidligere har beskrevet, som å ikke bli trodd, bli gitt skyld og ignorert. Mennene i studien var fra 18 til 59 år, likevel tok det dem i gjennomsnitt 15,4 år å fortelle om overgrepene. 20 % av mennene i studien hadde enda ikke fortalt det til noen (Romano et al. 2019).

Å bryte tausheten i minoritetsmiljøer.

Fordommer og tausheten rundt seksuelle overgrep preger minoritetsgrupper i enda større grad enn i majoritetsbefolkningen. I kollektivistiske kulturer, som i Asia og Midtøsten, sosialiseres individene til å tenke kollektivistisk. Det betyr at de blir oppdratt og opplært til å hele tiden tenke og handle ut ifra hva som er best for gruppa. En felles holdning som er sterkt preget av «vi»-følelsen, der gruppas interesser i mange henseender går foran individets. De utvikler en sterk gruppetilhørighet med sterk lojalitet innad. Lojalitet gjør at denne holdningen fungerer som en kontrollmekanisme innad i familier og grupper. Å skulle fortelle om seksuelle overgrep og avsløre overgripere i gruppa er nesten umulig, både for kvinner og menn. I kollektivistiske samfunn som også er patriarkalske, er kvinners seksualitet sterkt knyttet til ære og skam. Kvinnen er ikke bare ansvarlig for egen ære, men også hele familiens ære (Bøhn & Dypedahl, 2009). Det igjen gjør det ikke bare vanskelig, men for mange umulig å si ifra om og fortelle om seksuelle overgrep.

Patriarkalske og kollektivistiske miljøer er i tillegg preget av homofiendtlighet og gjør det nesten umulig for menn å si ifra om overgrep begått av menn. Negative holdninger mot skeive er ille nok, og når det i tillegg handler om seksuelle overgrep kan offeret føle seg dobbelt utrygg. Hets av skeive i disse miljøene er enda sterkere og farligere enn for skeive i majoritetsbefolkningen. De risikerer å bli avvist og utestengt fra familien, moskeen, fra hele det sosiale nettverket, fra arbeidsliv og boligmarked. Det er ofte tette bånd innad i gruppa som gjør det mulig å utestenge personer som ikke oppfører seg eller blir ansett som et anstendig medlem av den utvidede gruppen. Organisasjonene «Skeiv Verden» tilbyr hjelp og støtte til skeive minoriteter, og tilbyr opplæring i skeiv kompetanse til skoleklasser, nav og helsepersonell. Men det eksisterer per i dag (2024) ikke en egen tjeneste for overgrepsutsatte minoriteter i Norge.

Det samiske miljøet i Norge er også preget av og legger stor vekt på den kollektivistiske holdningen der storfamilien og det samiske miljøet kommer foran individet. I antologien «Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge», skriver de om barrierer som ligger i det samiske miljøet.

«Innad i storfamilien kan det eksistere sterke normer om hvilke temaer det er lov å snakke om, men også om hvem det er lov å omtale når det gjelder vold og overgrep. En sterk kulturell norm er å beskytte slektens omdømme, noe som kan være en barriere mot å oppsøke hjelp. Politiet melder at fornærmede i Tysfjord-saken ofte vegret seg for å fortelle på grunn av sterk lojalitet til storfamilien, slekten og egen etnisk gruppe. De var redde for å oppløse familiebånd og sin samiske identitet (Nordland politidistrikt, 2017)» (Bredal, Eggebø & Eriksen, 2020).

Avslutning.

Kanskje har du båret på dette alene i mange år, kanskje ingen vet. Kanskje du har fortalt det til noen, men ikke blitt møtt som du trengte. Uansett hvor du er i prosessen så vit at det går an å få det bedre.

Å begynne å sette ord på det som har vært vondt er vanskelig, men det vil også bli din styrke. Selv om mye ble ødelagt, er det aldri for sent å bygge opp igjen. Det finnes hjelp, støtte og forståelse. Det finnes mennesker og steder der du blir trodd for det du ble utsatt for og respekt for ettervirkningene det har medført. Finn et støttesenter her. Eller gå til fanen «Hjelp og støtte». Her vil du også finne egne tilbud for menn.

Les også innlegget «Om å fortelle, konfrontere og anmelde».

Kilder:

Alaggia, R. (2004). Many ways of telling: Expanding conceptualizations of child sexual abuse disclosures. Child Abuse & Neglect, 28, 1213-1227

Bredal, Eggebø & Eriksen (red.), (2020). Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge. Cappelen Damm Akademiske.

Bøhn, H. & Dypedahl, M. (2009). Veien til interkulturell kompetanse. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Easton, Saltzman & Willis (2014). Would You Tell Under Circumstances Like That? Barriers to Disclosure of Child Sexual Abuse for Men. Psychology of Men & Masculinity. Vol.15(4), 460 469.

Gagnier & Collin-Vezina (2016). The Disclosure Experiences of Male Child Sexual Abuse Survivors. Journal of Child Sexual Abuse, Vol.25(2), 221–241.

Jonzon, E. & Lindblad, F. (2004). Disclosure, Reactions, and Social Support: Findings from a Sample of Adult Victims of Child Sexual Abuse. CHILD MALTREATMENT, 9(2) 190-200

Romano, E., Moorman, J., Ressel, M. & Lyons, J. (2019). Men with childhood sexual abuse histories: Disclosure experiences and links with mental health. Child Abuse & Neglect, 89: 212–224.

Steine, Winje, Nordhus, Milde, Bjorvatn, Grønli & Pallesen (2017). Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 55, nummer 2, 2017, s. 204-208.

Ullman (2008). Social Reactions to Child Sexual Abuse Disclosures: A Critical Review. Journal of Child Sexual Abuse. Vol.12(1). 89-121.

Willis et al. (2014). Dwelling in Suffering: Barriers to Men’s Healing from Childhood Maltreatment. Issues in Mental Health Nursing, 35:569–579.