Emosjonelt umodne omsorgspersoner og dysfunksjonelle familier.

Innhold i dette innlegget:

• Emosjonelt umoden omsorgspersoner og dysfunksjonelle familier. 

• Fysisk og psykisk vold, og seksuelle overgrep.

• Barns respons på dysfunksjonelle omsorgspersoner.

• Ettervirkninger av å vokse opp i dysfunksjonelle familier.

• Avslutning.

Altfor mange barn vokser opp i mer eller mindre dysfunksjonelle familier og får problemer senere i livet, ofte uten å forstå hvor problemene kommer fra. Andre husker godt både omsorgssvikt, vold og overgrep, og har store utfordringer med utallige ettervirkninger. Uansett, for å forstå deg selv og utfordringene dine må du først vite hvordan det startet. Hva opplevde du i barndommen som preger livet ditt i dag? Ble du født inn i en sterkt dysfunksjonell familie? Eller kanskje fungerte familie din forholdsvis bra, men andre i slekta eller noen utenfor familien utsatte deg for seksuelle overgrep?

Kommentar: De fleste familier er litt dysfunksjonelle, men om foreldrene har nok emosjonell kapasitet og omsorgsevne vil de likevel kunne gi barna en trygg oppvekst. De foreldrene jeg beskriver i dette innlegget er de som påfører barna sine tilknytningstraumer og utviklingstraumer. Foreldre som selv har ubearbeidede traumer fra egen barndom og som har utviklet en rekke ubevisste forsvarsmekanismer og overlevelsesstrategier for å leve med ettervirkningene av disse. Denne ubevisstheten gjør dem blinde for egne mangler og dysfunksjonelle reaksjonsmønstre, og de forstår ofte ikke selv at de viderefører egne traumer til egne barn.

Emosjonelt umodne omsorgspersoner og dysfunksjonelle familier.

Det som kjennetegner en dysfunksjonell familie er ikke nødvendigvis vold og overgrep, men alle manglene. Dysfunksjonalitet bunner alltid i mangel på trygg tilknytning og mangel på trygge og sunne relasjoner. Den største mangelen i dysfunksjonelle familier er mangelen på fellesskapsfølelse og emosjonell kontakt mellom foreldre og barn, som kan føre til emosjonell omsorgssvikt.

Trygg tilknytning er en forutsetning for emosjonell utvikling og muligheten til å lære følelsesregulering. Foreldre som selv vokste opp uten trygg tilknytning har ikke lært følelsesregulering, og er fortsatt emosjonelt umodne. De og er frakoblet egne følelser og orker heller ikke å forholde seg til barnas følelser. I disse familiene er det ikke lov å vise eller snakke om følelser, men de blir i stedet uttrykt gjennom ironi og doble budskap, nedlatende ordbruk og kritikk, og også gjennom blikk og kroppsspråk som kan signalisere avsky og vemmelse. Foreldrene kan raskt bli overveldet og trigget når barna uttrykker følelser, og reagerer med irritasjon og sinne mot barnet. I verste fall gjennom fysisk og psykisk vold. Og ikke bare fra forelder til barn, men også mellom foreldrene som heller ikke klarer å forholde seg til hverandres følelser.

Umodne omsorgspersoner klarer ikke å møte barnas emosjonelle behov eller lære barna hvordan de skal håndtere følelser. Barna lærer isteden tidlig å undertrykke følelser de vet trigger foreldrene. Også positive følelser som glede og stolthet kan trigge emosjonelt umodne foreldre. I disse familiene er det ikke overraskende mangel på tålmodighet, forståelse, omsorg, empati, støtte, veiledning og problemløsningsmuligheter. Barna har ingen å prate med, eller søke trøst, støtte og råd hos. Foreldrestilen er ofte oppdragende i form av irettesettelser, kjeft, kritikk, trusler og straff. Grenser er gjerne enten ekstremt rigide, eller de er utydelige og kan endre seg fra dag til dag. Uforutsigbarhet i forhold til grenser skaper redsel og stress i barnet som aldri helt vet hva som er lov og ikke, og hva som kan føre til straff.

Noen emosjonelt fraværende foreldre klarer heller ikke å forstå og møte barnets behov for hjelp ved smerter og sykdom, og kan unngå å ta med barnet til lege og tannlege. Dette kan skape dødsangst i barnet som er alene med symptomene og smertene i alt fra høy feber til pustevansker. Å være barn å oppleve at kroppen blir totalt forvandlet er forferdelig skremmende, og alle barn trenger både legetilsyn, medisiner og tilstedeværende omsorgspersoner som kan roe og trøste. Barn lærer å holde ut sykdom og smerter ved å bli beroliget og stelt med av omsorgspersoner som kan møte deres behov. Med riktig pleie og omsorg vil de av erfaring lære at det går over, og med alderen forstå at alle mennesker opplever smerter og sykdom som en del av livet.

Det er svært skadelig for barn å vokse opp med emosjonelt fraværende omsorgspersoner, og spesielt skadelig er det i de første årene av barnets liv når utviklingen går i raskt tempo. Å være barn å bli ignorert og avvist av sine omsorgspersoner når barnet trenger kontakt, trøst eller hjelp skaper både skam og enorm frykt. I tillegg føler barnet skyld for å trenge noe av foreldrene som de helt tydelig ikke klarer å gi. Barnet føler seg forlatt, hjelpeløs og ikke minst håpløs i en uhåndterlig verden. Et barn som vokser opp i et slikt miljø vil ikke bare føle seg uelsket og oversett, men vil også utvikle lav selvfølelse og stor grad av håpløshet og internalisert skam.

«Fravær av respons på det som er ens egne opplevelser og ens egen indre verden, vil medføre at barnet over tid utvikler en sterk opplevelse av å være isolert, alene og forskjellig fra alle andre» (Anstorp, Hovland & Torp, 2003, s.171).

Foreldre som selv vokste opp i dysfunksjonelle familier fører arven videre, ofte i tro om at «det er sånn en familie fungerer». Om man selv ikke har opplevd trygg tilknytning og ikke hatt omsorgspersoner som har klart å dekke emosjonelle behov, har man heller ingen forutsetning for å kunne gi det til egne barn. Med mindre man bevisst har jobbet med dette i terapi eller på annen måte tilegnet seg både kunnskap og opplevd erfaring med trygg tilknytning som voksen.

Det kan også være rus og fysisk og psykisk sykdom som hindrer foreldre i å dekke barnas grunnleggende behov. Variasjonene er mange, og gradene av dysfunksjonalitet utgjør store forskjeller for barna og deres fysiske og psykiske helse.

Fysisk og psykisk vold, og seksuelle overgrep.

I sterkt dysfunksjonelle familier er det stor sannsynlighet for at det i tillegg til emosjonell omsorgssvikt, også foregår fysisk og psykisk vold eller seksuelle overgrep. Fysisk vold kan deles i alvorlig og mindre alvorlig vold. Alvorlig fysisk vold er for eksempel å bli slått med knyttet hånd, sparket, bli tatt kvelertak på, truet med våpen og «bli banka opp». Mindre alvorlig fysisk vold kan være å bli lugget, kløpet, ristet og dyttet, eller slått med flat hånd. I en norsk studie svarte en av ti at de hadde opplevd alvorlig fysisk vold i barndommen, og en av tre hadde opplevd mindre alvorlig fysisk vold (Dale m. fl. 2023). I en annen norsk studie gjort blant ungdom svarte 21 % at de hadde opplevd fysisk vold fra foreldrene sine. 6 % av dem hadde opplevd grov fysisk vold fra foreldrene sine. Og 8 % hadde opplevd å være vitne til vold mellom foreldrene sine (Mossige & Stefansen, 2016). Å være vitne til fysisk vold mot en forelder, søsken eller familiens kjæledyr regnes også som opplevd fysisk vold. På Redd Barnas hjemmesider kan vi lese at ett av seks barn har opplevd psykisk eller fysisk vold mot mor, 1 av 7 mot far, og 1 av 20 barn har opplevd at en voksen har slått eller skadet familiens kjæledyr.

Psykisk vold er når foreldre latterliggjør, håner, ydmyker eller truer barnet. Eller gjennom sin oppførsel formidler til barnet at det er uten verdi, uelsket eller uønsket (Dale m.fl. 2023). Det er også psykisk vold når en forelder truer med å forlate familien, eller ta sitt eget liv eller ta livet av familiens kjæledyr. I følge Redd barna har 1 av 5 barn opplevd psykisk vold fra foreldre. Forskning har vist at barn utsatt for psykisk vold hadde flere helseplager enn de som var utsatt for fysisk vold (Humberset, 2021). Den aller verste formen for psykisk vold et barn kan oppleve er å vokse opp med en forelder med narsissistiske trekk eller en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. En narsissistisk mor eller far mangler empati, er selvsentrert og egoistisk, setter egne behov foran barnets og vil emosjonelt manipulere barnet for egen vinning (Preston, 2016).

I familier der enhver form for vold og eller omsorgssvikt foregår, er det alltid skadelig for et barn å vokse opp. Å bli født inn i en dysfunksjonell familie, av dysfunksjonelle foreldre, er også en stor risikofaktor for at seksuelle overgrep kan skje. Ikke bare innad i familien, men også utenfor familien fordi foreldrene ikke klarer å skjerme barna mot utrygge situasjoner. Emosjonelt fraværende foreldre vil ikke få med seg farer som barna blir utsatt for, eller være i stand til å oppdage eventuelle endringer i barnas oppførsel eller følelsesliv. Mange foreldre har så nok med sine egne utfordringer at de ikke makter å se, eller orker å involvere seg i barnas problemer, og mer eller mindre fortrenger eventuelle faresignaler eller uro. I sterkt dysfunksjonelle familier går de voksenes behov foran barnas behov, også i ganske ekstrem grad. Noen foreldre krever at barna skal stille opp for dem og gi trøst og omsorg, til og med tilfredsstille deres seksuelle behov (Benum, 2012).

Barns respons på dysfunksjonelle foreldre.

Som respons på vanskelighetene hjemme blir noen barn opprørske og utvikler atferdsproblemer som ofte blir tolket som et problem med barnet i stedet for å bli sett på som et symptom på et større problem i familien. Andre barn inntar en voksen rolle tidlig, og blir ofte ansett som «veslevoksne», og går under radaren fordi de ikke er problematiske å ha med å gjøre. Når et barn inntar en voksen rolle er det sannsynlig at barnet er nødt til å ta denne rollen fordi omsorgspersonene ikke er i stand til det. Foreldrene klarer ikke å opprettholde daglige rutiner rundt mat, søvn, hygiene etc. og barnet må selv gjøre voksenoppgavene i hjemmet og overfor seg selv (og yngre søsken om de har). Stille og snille barn kan også gå under radaren og bli tolket som nettopp bare snille og stille, eller sjenerte. Ved nærmer undersøkelse hadde man kanskje funnet et barn som ikke blir sett av sine omsorgspersoner, et barn som føler dyp skam eller skyld over å være til, et barn som ikke tør å synes for da vil alt det fæle bli synlig for andre og det vil være en enda større skam for barnet. Barn er avhengige av at foreldrene er heltene i deres liv, og når foreldrene ikke er det, tolker barn det til at det er barnet selv det er noe galt med som gjør at foreldrene ikke kan eller vil være gode foreldre.

I dysfunksjonelle familier blir ofte søsken satt opp mot hverandre av foreldrene gjennom splitt og hersk teknikker. Dette fører til at søsken ikke utvikler omsorg og støtte for hverandre, men i stedet gir dette grobunn for mer krangling om det lille foreldrene har å gi (Walker, 2013). Denne type familiedynamikk kan føre til vold og mobbing mellom søsken. Studier viser at barn som blir mobbet av søsken, oftere opplever mobbing fra jevnaldrende i tillegg. Alvorlig mobbing kan få de samme ettervirkningene som andre barndomstraumer, som depresjon, angst, selvskading og selvmordstanker. Barn og ungdom som opplever å bli mobbet av både søsken og jevnaldrende har ikke noe trygt sted å være, og dette kan gi alvorlige helsekonsekvenser senere i livet (Dantchev et al., 2019).

Ettervirkninger av å vokse opp i dysfunksjonelle familier.

Altfor mange har vokst opp i dysfunksjonelle familier uten at hverken foreldre eller barn har fått hjelp. Og alt for mange har i løpet av oppveksten vært utsatt for belastende opplevelser som omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Slike opplevelser i barndommen påvirker den psykologiske utviklingen og kan gi psykiske lidelser, lærevansker, atferdsvansker, dårlig selvbilde og vansker med å fungere i relasjoner med andre. Dette er barn som lever med en grunnleggende og vedvarende smerte. En smerte som kan ta mange uttrykk og som kan vare langt inn i voksenlivet.

Ettervirkningene av å ha vokst opp med en eller flere negative barndomsopplevelser viser seg å være på mange av de samme områdene. Dette var blant annet: medisinske og fysiske problemer, utviklingsproblemer, relasjonsproblemer, spiseforstyrrelser, psykiske lidelser og psykiatriske diagnoser som KPTSD, depresjon, angstlidelser, rusmisbruk, suicidalitet, risiko for nye overgrep, risikofylt seksuelle atferd, seksuelle forbrytelser og kriminalitet (Saunders, 2003).

En annen negativ konsekvens av å vokse opp i en dysfunksjonell familie er barnets opplevelse av hjelpeløshet og håpløshet. Barn er helt avhengige av sine omsorgspersoner for å overleve, uansett hvor lite positivt de får og hvor mye vondt de blir utsatt for. Håpløsheten og redselen for å miste det lille man har gjør at barna holder på hemmeligheter, også når det kommer til alvorlig vold og seksuelle overgrep. I en norsk rapport om hvorfor barn ikke forteller om seksuelle overgrep før lenge etter at de har opphørt svarte nesten 40 % at de var redde for å bli avvist eller utstøtt av familien eller nettverket, og 35 % at de var redde for å splitte familien. Håpløsheten og hjelpeløsheten vises i de 34 prosentene som ikke hadde tro på at det ville hjelpe å si noe uansett.

Avslutning.

Om du vokste opp med en eller to emosjonelt umodne foreldre/omsorgspersoner vet du nå hvilke konsekvenser det kan ha hatt for deg, både som barn og nå som fortsatt emosjonelt umoden voksen. Det skaper mye unødvendige smerte og konflikter i våre relasjoner når vi ikke har fått muligheten til å lære å føle og regulere våre følelser. Om det var sorg og sinne eller glede og stolthet, var vår generelle lærdom å undertrykke følelser før de skapte skam, avvisning eller straff. Om du selv har barn har du mest sannsynlig ført dette videre ute engang å vite om det. Men vi at det er mulig å vokse emosjonelt. Gjennom terapi og trygge relasjoner kan du utforske de undertrykte følelsene og hvilke følelser som har tatt over de opprinnelige.

Kilder:

Benum, K. (2012). Når tilknytningen blir traumatisert. En psykologisk forståelse av relasjonstraumer og dissosiasjon (s.22-42). Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen, M. (red.), Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Dale, Aakvaag, Strøm (red.), Augusti & Skauge (2023). Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen. Rapport nr. 1. Nasjonalt Kunnskapssenter mot vold og traumatisk stress, NKVTS.

Dantchev, S., Hickman, M., Heron, J., Zammit, S. & Wolke, D. (2019). The Independent and Cumulative Effects of Sibling and Peer Bullying in Childhood on Depression, Anxiety, Suicidal Ideation, and Self-Harm in Adulthood. Frontiers in Psychiatry, volum 10: Article 651

Humberset, K. (2021). Vold i barndommen påvirker den fysiske helsen senere i livet. Særlig ett funn overrasket forskeren. Aftenposten 3.5.2021. https://www.aftenposten.no/foreldreliv/i/M3eRm0/vold-i-barndommen-paavirker-den-fysiske-helsen-senere-i-livet-saerlig-e

Mossige, S. & Stefansen, K. (2016). Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007 – 2015. (NOVA RAPPORT NR 5/16).

Redd Barna (udatert). Fakta om vold mot barn. https://www.reddbarna.no/vart-arbeid/barn-i-norge/vold-og-overgrep/vold-mot-barn/vold-fakta-om-vold-mot-barn/

Preston, N. (2016). 10 Signs of a Narcissistic Parent. Psychology Today. https://www.psychologytoday.com/intl/blog/communication-success/201602/10-signs-narcissistic-parent

Saunders, B. E. (2003). Understanding Children Exposed to Violence. Toward an Integration of Overlapping Fields. National Crime Victims Research and Treatment Center, 18(4), 356-376.

Steine, Winje, Nordhus, Milde, Bjorvatn, Grønli & Pallesen (2017). Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 55, nummer 2, 2017, s. 204-208.

Walker, P. (2013). Complex PTSD: From Surviving to Thriving. An Azure Coyote Book. USA.