Den skjøre starten på livet.

Innhold i dette innlegget:

• Den skjøre starten på livet.

• Vår første tilknytningsrelasjon.

• Følelsesregulering.

• De fire tilknytningsstilene.

Hvordan vi som barn erfarer tilknytningen til våre omsorgspersoner er avgjørende for hvilken tilknytningsstil vi utvikler. Tilknytningsstilen legger grunnlaget for vår evne til tilknytning senere i livet. Vår evne til følelsesregulering blir også dannet i denne tilknytningsprosessen. Om vi ikke lærer følelsesregulering fra starten av, vil alt av følelser bli vanskelig for oss å holde ut, også som voksne. Men heldigvis kan vi trene opp vår evne til å tåle flere og mer intense følelser gjennom terapi og egeninnsats, og vi kan endre vår tilknytningsstil.

Den skjøre starten på livet. 

Allerede fra vi blir unnfanget vil vi være sårbare for påkjenninger som vil være med på å forme våre muligheter i familien og i livet generelt. Mors fysiske og psykiske helse vil påvirke oss som fostre, slik som mors sykdom, traumer eller stress under svangerskapet. I tillegg kan mors traumer gå i arv, rent biologisk. Amerikanske forskere har funnet sammenheng mellom tidlig omsorgssvikt i mors liv og endringer i hjernen til fosteret hun bærer (Hendrix et al, 2020). Også norske forskere har funnet ut at mors ettervirkninger av egne traumatiske opplevelser i sin barndom kan overføres til barnet. Også påkjenninger som å bli født med keisersnitt, bli født prematurt eller oppleve andre komplikasjoner under fødselen vil kunne påvirke vår helse og fremtidsmuligheter. I tillegg blir vi alle født med ulik grad av sårbarhet og med ulike personlighetstrekk, også mellom søsken. Også ytre faktorer som mors/familiens økonomi, boligsituasjon, sosiale nettverk og relasjon til øvrige familie påvirker oss i stor grad. Men det er våre foreldre/omsorgspersoners evne til å møte våre grunnleggende behov fra starten av livet og i våre første leveår som påvirker oss absolutt mest.

Vår første tilknytningsrelasjon.

Når vi kommer til verden har vi to grunnleggende behov. Det ene er behovet for omsorg og beskyttelse. Det andre behovet er muligheten til å undersøke og mestre verden (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2015). Derfor er vi helt fra fødselen av totalt avhengige av å ha minst en nær omsorgsperson som kan være vår faste tiknytningsperson, og som blir vår første tilknytningsrelasjon. En som tar ansvaret for at vi får våre grunnleggende fysiologiske behov dekket, som mat, søvn etc. Men like viktig som mat og søvn er behovet for emosjonell tilknytning. Emosjonell tilknytning er nødvendig for å kunne utvikle oss både kognitivt, emosjonelt og sosialt. Vi trenger en, og gjerne to, vi kan knytte oss til, og som «svarer» på våre behov og hjelper oss å regulere følelser.

Det er gjennom tilknytningsrelasjonen vi lærer hvem vi er i relasjon med andre (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2015).

Følelsesregulering.

Det er i tilknytningsrelasjonen vi utvikler evnen til følelsesregulering. Å lære følelsesregulering er en pågående utvikling fra vi er spedbarn, og er kun mulig ved hjelp av omsorgspersoner som trygger og hjelper oss å falle til ro etter overaktivering, og hjelper oss ut av underaktivering ved overveldelse. Spedbarn overveldes lett og kan for eksempel overveldes av lyder, lys eller brå bevegelser. Når vi ble skremt, hadde smerter, var kalde, sultne eller frustrerte, hadde vi behov for omsorgspersoner som viste oss handlinger som «svarte» på behovene våre. Når vi uttrykte redsel eller uro hadde vi behov for å vugges, bysses og bli snakket rolig og betryggende til av omsorgspersonen. Når den voksne gav «svar» på vårt uttrykk ble vi vist at følelser går over. Dette kalles samregulering. Gjennom å få «svar» og bli samregulert av vår tilknytningsperson hver gang vi uttrykte våre behov lærte vi at behov og utfordringer har løsninger. Og med det lærte vi etter hvert flere og ulike løsninger for å regulere oss selv. Vi lærte selvregulering. Med omsorgspersoner som «svarte» på våre behov og fant løsninger på våre utfordringer modnet vårt nervesystem. Vi ble raskt hjulpet ut av stressende og vonde tilstander som frykt og sult, og kunne med det falle til ro raskt. Med det lærte vi ikke bare å regulere følelser, men vi lærte også om kognitive, fysiologiske og relasjonelle prosesser (Braarud og Nordanger, 2011). Dette er begynnelsen på utviklingen av følelsessystemet og alarmsystemet vårt, og disse to henger sammen og er avhengige av hverandre. Når behovene for beskyttelse og omsorg ble dekket kunne vi trygt utforske verden og lære å mestre den. Grunnlaget for trygghet og livsglede var lagt (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2015).

Men, om de nære omsorgspersonene av ulike grunner ikke var i stand til å «svare» på våre behov, eller ikke forsto våre signaler skjedde det motsatte. Vi ble ikke lært at våre behov og utfordringer hadde løsninger. Vi ble kanskje ikke bysset når vi var redde, eller matet når vi var sultne, eller kledd på når vi frøs. Vi fikk ikke «svar» på våre behov, og vi ble ikke samregulert når vi var urolige eller redde. Muligheten til å lære selvregulering gjennom samregulering fra tilknytningspersonen var ikke tilstede. Vårt nervesystem modnet ikke gjennom trygghet og følelsesregulering. Med det lærte vi å oppfatte farer selv når det ikke var reell fare, fordi vi ikke hadde en omsorgsperson som «svarte» oss og bysset oss ut av alarmtilstanden og tilbake til ro og trygghet. Vårt alarmsystem fikk i stedet stadig bekreftelse på at det faktisk var grunn til alarm (Braarud og Nordanger, 2011).

Når vi som barn ble forlatt eller avvist opplevde vårt nervesystem dette som en ekstrem belastning. Jo mindre vi var, jo mer ekstrem belastning var det for nervesystemet vårt som var i utvikling, og helt avhengig av å bli regulert av en omsorgsperson. Vi fikk ikke utviklet den viktige strategien for selvregulering, men i stedet ble vi nødt til å utvikle selvbeskyttelsesstrategier for å overleve (Hart, 2019). Våre behov for beskyttelse og omsorg ble ikke dekket. Vi fikk ikke lagt det viktige grunnlaget for trygghet og livsglede. Det ble skummelt å undersøke og mestre en verden vi allerede var utrygge i.

Fra vi 1-2 år gamle begynner vi å utforske verden rundt oss. Trygge barn vil oppdage, oppleve og sanse verden på egenhånd, og når barnet møter noe som er skummelt fordi det er ukjent og utrygt vil det søke tilbake til omsorgspersonen. Og fordi barnet har en trygg tilknytning vil omsorgspersonen møte barnet og svare på barnets behov for støtte og forståelse. Omsorgspersonen vil dermed emosjonelt regulere det usikre og litt redde barnet tilbake til ro og trygghet, og barnet kan igjen forlate den voksne og utforske mer av sine omgivelser. Dette er måten barn lærer om seg selv og om omgivelsene. Barnet går frem og tilbake mellom det nye og spennende og det gamle og trygge. Utrygge barn derimot vet aldri om de kommer til å få støtte eller kjeft, bli møtt eller avvist, og barnet blir dermed usikker på hvor mye det tør å utforske av verden rundt seg. Det blir utrygt å utforske og utrygt å søke støtte. I dag kan foreldre gå på kurs for å lære å møte, støtte og regulere barnet sitt gjennom «Circle of security» eller på norsk Trygghetssirkelen.

Som barn har vi alle behov for emosjonell utviklingsstøtte inntil vi er minst 12 år, og 18 år er det optimale. Når vi ikke får tilstrekkelig emosjonell utviklingsstøtte i barndommen blir resultatet at vi må leve med utallige selvbeskyttelsesstrategier for å kompensere for utrygghet og manglende evne til følelsesregulering. Disse selvbeskyttelsesstrategiene er det psykologien kaller forsvarsmekanismer og mestringsstrategier.

Det er gjennom reaksjonene vi får, eventuelt ikke får fra våre omsorgsgivere, og om de evner å lære oss følelsesregulering eller ikke, som skaper vår tilknytningsstil. Og vår tilknytningsstil avgjør hvordan vi senere i livet evner å knytte oss til andre enn bare våre omsorgspersoner.

De fire tilknytningsstilene.

Tilknytningsstiler deles inn i fire typer. Disse er: trygg tilknytning, engstelig-unnvikende tilknytning, engstelig-ambivalent tilknytning og desorganisert tilknytning. Ved trygg tilknytning har omsorgspersonen/e klart å «svare» på barnets behov og med det evnet å regulere barnet tilbake i trygghet fra overaktivering eller underaktivering. Barnet har dermed fått lagt grunnlaget for å selv mestre følelsesregulering, og grunnlaget for trygghet og livsglede er lagt. Barnet vil føle mestring ved å utforske verden, og vil søke trøst og oppmuntring hos omsorgspersonen/e som barnet vet vil fortsette å «svare». Barnet er trygg på sin tilknytningsperson som setter barnets behov i sentrum og er oppmerksom og kjærlig. Barnet utvikler dermed trygghet i seg selv.

Ved engstelig-unnvikende tilknytning opplever barnet omsorgsgiveren/e som distansert og vanskelig å få kontakt med, og barnet får sjeldent riktig «svar» på sin henvendelse. Barnet blir stadig avvist og ofte med kjeft og irettesettelse for hvordan «barn bør oppføre seg». Det skaper dyp redsel og utrygghet i barnet som etterhvert vil slutte å oppsøke trøst og støtte for å slippe å bli avvist. Barnet blir heller ikke samregulert av sin omsorgsperson og lærer ikke å regulere egne følelser.

Et engstelig- ambivalent barn lærer heller ikke følelsesregulering, og er i likhet med det engstelig unnvikende barnet redde og utrygg. Barnet opplever sine omsorgsgivere som uforutsigbare, og får bare innimellom «svar» på sine henvendelser. Omsorgspersonen/e har typisk nok med egne uregulerte følelser og er ofte ikke i stand til å være tilstede for barnet. Barnet opplever unnvikelsen som at omsorgspersonen ikke hører og ser dem, og viser dermed sterke reaksjoner for å prøve å få oppmerksomhet og «svar». Barnet uttrykker dette gjennom å være klamrende og gråte mye og høyt, men opplever som oftest å bli frustrert og irritert fordi den voksne fremdeles ikke «svarer». Dette viser svært tydelig hvordan barnet ikke blir samregulert og dermed ikke lærer følelsesregulering.

Et barn med desorganisert tiknytning vil oppleve omsorgspersonen/e som skremmende og truende. Dette er omsorgsgivere som sjelden eller aldri er i stand til å «svare» barnet, og som for det meste er dysregulerte. Omsorgspersonen selv kan være alvorlig psykisk syk, rusa eller selv utsatt for pågående vold. Hen har sjelden eller aldri mulighet til å gi barnet trygghet, ofte heller motsatt ved å være den som utøver vold eller seksuelle overgrep mot barnet. Dette er en helt håpløs tilstand uten løsning. Barnet er helt avhengig av omsorgspersonen som samtidig er den som skader og påfører barnet enorm redsel. Barnet «forsøker å tilpasse seg den voksnes uregulerte tilstand uten resultat, og mange barn utvikler en opplevelse av at det da er dem det er noe galt med. Samspillet med omsorgsgiveren gir en følelsesmessig berg- og dalbane som sliter dem i flere retninger» (RVTS Nord, udatert). Her er det absolutt ingen mulighet for å bli samregulert og lær følelsesregulering.

Man kan også ha kombinasjoner av de ulike tilknytningsstilene med ulike relasjoner. Og man kan gjennom terapi og egenarbeid endre sin tilknytningsstil fra engstelig-unnvikende eller engstelig-ambivalent til trygg tilknytning. Det er også mulig å gå fra desorganisert til trygg tilknytning, men dette vil kreve enda mer terapi og egenarbeid over lang tid.

Dessverre er det alt for mange barn som vokser opp uten trygg tiknytning og uten egen evne til å følelsesregulere. Dette følger oss gjennom livet og gjør det vanskelig å være i nære relasjoner. Tilknytningssystemet vårt blir konstant trigget og det er mye frykt og negative antagelser om oss selv som gir oss store utfordringer. Ut ifra erfaringene vi får med våre omsorgspersoner danner vi vår forståelse av oss selv i verden. Erfarer vi at noen dekker våre behov og kommer når vi gråter lærer vi at vi betyr noe i verden «jeg er elsket». Erfarer vi derimot at ingen svarer på våre behov eller kommer når vi gråter, vil vi lære at vi ikke betyr noe for våre omsorgspersoner og erfaringen blir da «jeg er ikke elsket». Denne forståelsen danner etter hvert automatiserte og ubevisste antagelser som oss selv, og det er med disse antagelsene vi møter verden og nye relasjoner med (Braarud og Nordanger, 2011).

Avslutning.

Tilknytning er grunnmuren i våre liv. Det er her vi lærer hvem vi er, hvordan vi håndterer følelser, og hvordan vi relaterer oss til andre mennesker. Når denne grunnmuren er svak, skadet eller uferdig, vil det prege hele vår måte å være i verden på. Men selv om vi ikke fikk den starten vi trengte og fortjente, kan vi gradvis bygge opp denne grunnmuren som voksne. Med hjelp, støtte og bevisst arbeid kan vi lære oss å tåle egne følelser, sette grenser, stole på andre, og viktigst av alt: Vi kan lære å stole på oss selv. Og med tiden, kan vi gi oss selv den tryggheten vi en gang trengte – og som alle barn fortjener. Du kan bli din egen trygge og regulerte forelder.

Kilder:

Braarud & Nordanger (2011). Kompleks traumatisering hos barn. Tidsskrift for norsk psykologforening, 48, s.968–972. https://psykologtidsskriftet.no/node/15432/pdf

Brandtzæg, I, Torsteinson, S. og Øiestad, G. (2015). Hva er tilknytning? Norsk psykologforening. https://www.psykologforeningen.no/publikum/videoer-om-psykisk-helse/videoer-om-livsutfordringer/hva-er-tilknytning

Hart, S. (2019). Fra traumer og stress, til selvbeskyttelsesstrategier. RVTS Sør. https://rvtssor.no/aktuelt/275/fra-traumer-og-stress-til-selvbeskyttelsesstrategier/

Hendrix, Dilks, McKenna, Dunlop, Corwin & Brennan (2020). Maternal Childhood Adversity Associates With Frontoamygdala Connectivity in Neonates. Biological Psychiatry: Cognitive Neuroscience and Neuroimaging.

Jacobsen (2020). Vold og overgrep i barndommen knyttes til mer stresshormoner i svangerskapet. Forskning.no https://www.forskning.no/barn-og-ungdom-stress-svangerskap/vold-og-overgrep-i-barndommen-knyttes-til-mer-stresshormoner-i-svangerskapet/1769706

RVTS Nord (udatert). Stø Kurs, Traumeforståelse og behandling. Tilknytning: Fire tilknytningsmønstre. https://stokurs.rvtsnord.no/delkapitler/tilknytning-fire-tilknytningsmonstre/