Da vi som barn ble fratatt våre medfødte og rettmessige grenser.

Innhold i dette innlegget:

• Grenseoverskridelser overfor barn.

• Da våre ytre og indre grenser ble invadert av seksuelle overgrep.

• Manglende grenser og umøtte behov i dysfunksjonelle familier.

Da vi ble utsatt for seksuelle overgrep som barn ble våre grenser invadert, og vårt behov for trygghet, beskyttelse, trøst og omsorg ble neglisjert. Vi ble gjort maktesløse, og ble dermed nødt til å undertrykke våre behov, våre kroppslige signaler og vår indre stemme. Til og med forsvarssystem vårt lærte at det ikke var noen mulighet for å unnslippe ved å gå til kamp eller flukt, men at frys var den eneste løsningen. Vi fikk vår naturlige evne til å ha, eie og sette egne grenser avlært.

I dysfunksjonelle familier med emosjonelt umodne omsorgspersoner ble dette forsterket ved å gjelde også andre områder der våre behov og grenser ble neglisjert.

Grenseoverskridelser overfor barn.

Overgrep mot barn er grenseoverskridelser på verst tenkelige vis på alle måter, også rettslig. Den juridiske grensen er satt av Norges lover og FNs Menneskerettigheter, i tillegg til at alle vet at dette er et etisk og moralsk brudd på barnets integritet og på tillit i relasjon.

Forskning har vist at det er et fåtall individer som er pedofile, og dermed vet vi at de fleste overgripere utfører overgrep på barn fordi de har muligheten til det. Det er deres måte å få egne behov tilfredsstilt, om det er seksuell tilfredstillelse, behov for intimitet, behov for å utøve makt og kontroll eller andre behov.

Barn er enkle ofre på så mange måter, fordi de er lojale, de har ikke språk til å fortelle og de tar automatisk på seg skylda og skammen. Som barn er vi på vårt mest sårbare, for vi har ikke selv mulighet til å sette grenser.

Små barn har ikke minner med bilder og ord som forklaringer, men det setter seg som minner i kroppen og det forstyrrer utvikling og skaper mistillit i relasjoner og til dem selv og egen kropp. Det samme gjelder ved fysisk og psykisk vold, og neglisjering av barns behov. Barn er lojale og omsorgspersoner kan utføre de mest grusomme handlinger mot barn uten at det får noen konsekvenser for dem. Men for barna og deres psykiske og fysiske helse kan det få en haug av negative konsekvenser som følge av blant annet toksisk stress.

Da våre ytre og indre grenser ble invadert av seksuelle overgrep.

Kroppen representer vår ytre grense. Den er intuitiv, og informerer oss når noen er for nærme gjennom ulike signaler som at vi snur oss bort, vrir oss unna, eller dytter bort. Indre grenser handler om våre følelser og tanker, vår integritet og våre verdier, om hva som er riktig eller galt. Indre grenser fungerer som vårt moralske kompass (Ogden & Fisher, 2015).

Da vi som barn og ungdom ble utsatt for seksuelle overgrep ble hverken våre ytre eller indre grenser respektert, og våre kropper og vår opplevelse av ‘oss selv’ som individ ble invadert. Invasjonen overkjørte kroppens naturlige varslingssystem (nervesystemet). Vi hadde ikke mulighet til å verne oss hverken fysisk eller med ord. Forsvarssystemet vårt ble igangsatt, men også det uten å kunne gå til kamp eller flukt, og vi ble tvunget av nervesystemet vårt gikk til å gå i frys/underkastelse – vi ble gjort maktesløse. Når dette skjedde gang på gang ble vi i tillegg avlært de intuitive reaksjonene kroppen har på grenseoverskridelser og som normalt skal hjelpe til å beskytte oss.

For hvert nye overgrep ble frysresponsen aktivert sammen med maktesløsheten (Hebbs lov), og for mange av oss ble dette vår respons også i andre hverdagslige situasjoner der vi hadde trengt grenser.

«Avmaktsfølelsen i den reelle avmaktssituasjonen kan bli overført til andre områder, situasjoner og relasjoner i livet hvor individet ikke reelt sett er avmektig, men føler seg slik» (Farstad, 2011).

Dette fører igjen til lært hjelpeløshet, som for mange er en katastrofal konsekvens av barndomstraumer og gjentagende seksuelle overgrep over lengre tid i oppveksten. Lært hjelpeløshet er det som fører oss inn i offerrollen, og om vi ikke kommer oss ut av den blir livet fryktelig vanskelig. Jeg vil skrive mye mer om denne ekstremt stigmatiserte ettervirkningen og hvordan vi kan snu den til selv-empowerment i senere innlegg.

En annen ettervirkning av å få være grenser så til de grader overkjørt som ved seksuelle overgrep er at vi samtidig ble fratatt opplevelsen av ‘å være oss selv’ fordi også våre indre grenser ble overkjørt. Vi kunne ikke lenger stole på vår medfødte tro på at våre nærmeste ville oss vel, ville beskyttet oss og holde oss trygge. Vi kunne ikke lenger stole på vår medfødte evne til å oppleve verden som meningsfull og trygg. I tillegg ble vi gjort usikre på hva vi egentlig opplevde, hvorfor det skjedde, og de fleste av oss tok på oss ansvaret for at det skjedde akkurat oss. Vi ble dermed gjort usikre på vår egen uskyldighet og verdighet, vår identitet og hvem vi var i relasjon til andre. Vår rettferdighetssans ble rystet, våre verdier, tro og håp for fremtiden ble fratatt oss og erstattet med tvil, redsel, skyld og skam. Det ble vanskelig å vokse, utvikle seg og bli ‘seg selv’, når vi ble frastjålet vårt utviklingsfundament.

«Når man frarøver andre deres kontroll over egen kropp, frarøver man mennesket dets mulighet til å være seg selv i relasjon til andre» (sitert fra Judith Herman i Farstad 2011).

Manglende grenser og umøtte behov i dysfunksjonelle familier.

For de av oss som også vokste opp med emosjonelt umodne omsorgspersoner med påfølgende emosjonell omsorgssvikt, fikk vi sjelden våre behov møtt. Vi lærte raskt at vi ikke en gang fikk lov til å uttrykke våre behov fordi vi da ble møtt med forakt og beskyldninger om at vi var egoistiske og selvopptatte. Vi fikk beskjed om å skamme oss og slutte å være så vanskelige. Foreldrene våre klarte ikke å forholde seg til våre behov, fordi de selv ikke hadde fått dekket sine. De klarte heller ikke å akseptere våre grenser fordi deres grenser ble ignorert og invadert da de var barn. De lærte aldri noe annet og dermed førte de dette videre ved å neglisjere våre grenser og behov. Da de overkjørte våre grenser for å få igjennom egne ønsker og behov, ble vi nødt til å følge deres tanker, følelser og regler.

«Foreldre kan ha beskyldt oss for å "skade" dem når vi setter grenser. De kan ha gitt beskjeden om at vi trenger å betale dem tilbake når de gjør noe hyggelig for oss ved å la dem bryte grensene våre på en eller annen måte. Eller de kan ha truet med å trekke tilbake sin kjærlighet eller omsorg hvis vi ikke adlød dem. Hvis foreldrene våre innpodet oss en ekstrem pliktfølelse, har vi kanskje lært å overstyre våre egne grenser for å være ‘ansvarlige’» (Ogden & Fisher, 2015).

Som barn er vi avhengige av at våre omsorgspersoner lærer oss om grenser og grensesetting. Grensesetting kan hensiktsmessig deles inn i to hovedkategorier der utviklingsstøttende grensesetting er den som er positiv og forebyggende. Den andre er korrigerende eller atferdsregulerende grensesetting, som er begrensende og reaktiv (Møller, 2012). For mange av oss var utviklingsstøtte noe vi kontinuerlig manglet gjennom barndommen. Grensene som ble satt var oftere atferdsregulerende enn utviklingsstøttende. Det var vi som måtte innrette oss og følge de voksnes behov, gjøre som de ville og som de sa, også når reglene stadig skiftet.

Foreldre med egne ubearbeidede traumer «ser ubevisst på barnet sitt som et middel til å få sine egne behov dekket» (LaPera, 2021).

I dysfunksjonelle familier der den ene eller begge foreldrene manglet grenser kan grenseoverskridelser dem imellom ha ført til stadige konflikter. Den med mest makt reagerte med aggresjon overfor den med minst makt, som underkastet seg. Og for oss som vokste opp med denne maktdynamikken forbandt vi dermed grenser med enten maktesløshet eller aggresjon. Negative familiedynamikker og seksuelle overgrep gjorde at mange av oss rettet sinne innover mot oss selv gjennom negativt selvsnakk, selvhat, skam og skyld. Noen av oss har også gått til fysisk angrep på oss selv og straffet oss selv gjennom farlig og destruktiv selvskading når våre grenser har blitt ignorert og invadert.

«Destruktiv skam har oftest sin rot i grenseoverskridelser. Enten det gjelder mangelfull omsorg hvor foreldrene trår over barnets grenser i den forstand at de ikke respekterer barnet som et eget, sårbart og avhengig individ – eller traumatiske erfaringer av fysisk, emosjonell eller seksuell vold» (Farstad, 2011).

Da de voksne ikke tok hensyn til våre følelser, tanker og verdier som representerte våre indre grenser lærte de oss at vårt indre ikke betydde noe for andre. Vi ble nødt til å slutte og kjenne etter i oss selv, og vi lærte å undertrykke vår indre stemme.

Å vokse opp med omsorgspersoner som ikke lærer oss, og ikke gir oss lov til å ha tydelige egne grenser gjør oss sårbare overfor eventuelle overgripere både i og utenfor familien. Barn uten grenser og uten tilstrekkelig omsorg og beskyttelse er enkle ofre for de med umoralske intensjoner.

«Man blir utrygg om man vokser opp uten respekt og grenser. Barn som ikke verdsettes lærer tidlig at de ikke er verdt noe. De blir til unge mennesker som verken vet at de bør verne seg eller hvordan man gjør det» (Kirkengen, 2007). 

Men det kan du lære nå. Les innleggene «Å bli fratatt egne grenser som barn får store konsekvenser gjennom hele livet» og «Tydelige grenser gir trygghet og frihet».

Kilder:

Farstad, M. (2011). Skammens spor. Avtrykk i identitet og relasjon. Conflux forlag, Oslo.

Kirkengen, A. L. (2007). Forstyrret barn – forstyrret liv. Embla. Oslo.

LaPera, N. (2021). How to Do the Work: Recognize Your Patterns, Heal from Your Past, and Create Your Self. Orion Spring, UK.

Møller, L. (2012). Anerkjennelse i praksis - om utviklingsstøttene relasjoner. Kommuneforlaget. Oslo.

Ogden, P. & Fisher, J. (2015). Sensorimotor Psychotherapy. Interventions for Trauma and Attachment. W. W. Norton & Company. New York.