Kvinner som begår seksuelle overgrep mot barn og ungdom.

Innhold i dette innlegget:

• Lite aksept i samfunnet for å godta kvinner som overgripere.

• Kvinner unngår fremdeles anmeldelser og rettsaker.

• Mødre som forgriper seg på egne barn.

Det er en tradisjon i samfunnet for å akseptere mannen som overgriper og kvinnen som offer. Og det råder fortsatt en kollektiv uvilje mot å akseptere kvinner som overgripere. Dette har ført til svært mangelfull hjelp og oppfølging av ofrene til kvinnelige overgripere. Hverken rettsvesen eller helsevesen har kompetansen eller villigheten til å ta inn over seg hva kvinner og mødre er i stand til å gjøre mot barn, og spesielt egne barn. Tabuet er så stort at til og med forskningen henger etter.

Triggervarsel!

Overgrepsutsatt får sjelden eller aldri muligheten til å snakke spesifikt om den eller de som utførte overgrepene. Få av oss har fått korrigert våre tanker, følelser og antagelser om overgriper fra den gangen. Ny innsikt og kunnskap skaper ny forståelse og gjenkjennelse kan gi deg emosjonelle og visuelle flashbacks, gjøre deg trist, sint og redd.

Vær obs på deg selv og stopp om du føler deg rar på noen måte. Ta en pause, ring en du er trygg på eller ring en hjelpetelefon (se Hjelp og støtte). Vær raus med deg selv, for dette kan være utfordrende.

Les gjerne 101 Grounding Techniques og 13 Steps for Managing Flashbacks før du leser videre. For deg som leser som støttende relasjon kan du lese 21 Ways to Help Someone with PTSD Handle a Triggering Appointment.

Lite aksept i samfunnet for å godta kvinner som overgripere.

Samfunnets syn på kvinnen som offer for mannens voldelighet gjorde det enklere på 70- og 80-tallet å få myndigheter og helsevesen til å godta de mange psykiske og fysiske ettervirkningene av seksuelle overgrep og vold. Men i kjølvannet av kvinnebevegelsen ser man i dag at feminismens vektlegging av kvinnen som offer og mannen som overgriper har ført til at hele hjelpeapparatet er bygd opp på dette prinsippet (Gilfus, 1999). Det har i tillegg gjort det vanskelig å endre uriktige myter og holdninger om at kvinnelige overgripere ikke finnes. Dette sammen med kvinners ufortjente gode rykte som naturlige og gode omsorgspersoner, og det faktum at det er kvinnen som føder barn, gjør at få folk klarer å tro, og enda mindre akseptere at det i det hele tatt finnes kvinnelige overgripere.

Dette har ført til at kvinner som begår seksuelle overgrep mot barn har fått muligheten til å fortsette uten forstyrrelser, inngrep eller avsløring. Samfunnets og hjelpeapparatets unngåelse av å akseptere kvinner som overgripere har ført til en rekke uheldige konsekvenser for deres ofre.

Alt for mange av de med kvinnelige overgripere har ikke fått muligheten til å fortelle sine historier fordi ingen har villet høre, og de har heller ikke fått den støtten og hjelpen de hadde trengt. Tvert imot er de gjennom andres vantro og unngåelse påført mer skam- og skyldfølelser for sine opplevelser.

En konsekvens av at deres historier ikke har blitt hørt er at deres opplevelser og ettervirkninger ikke har blitt beskrevet og utforsket i teori elle forskning. Akademia har i for lang tid unngått å forske på kvinnelige overgripere, og kunnskapsutviklingen henger etter. Uten tilstrekkelig kunnskap blir vi alle overlatt til myter og egne antagelser. En myte blant folk flest er oppfatningen om at seksuelle overgrep begått av kvinner er harmløse og mindre skadelige enn de som er begått av menn. En annen myte er oppfatningen om at gutter og menn utsatt av kvinnelige overgripere vil oppleve mindre skade enn det jenter og kvinner vil ved å bli utsatt av mannlige overgripere (Denov, 2004). Forskning kan tvert imot fortelle oss det motsatte.

«Selv om seksuelle overgrep mot barn begås sjeldnere av kvinner enn av menn, har de ofte mer alvorlige konsekvenser for offeret. De ser likevel ut til å bli underrapportert – og i større grad bagatellisert» (Haugland Nygaard, Vik & Lindstrøm, 2011, s.523).

Kvinner unngår fremdeles anmeldelser og rettsaker.

En annen konsekvens av manglende aksept av kvinner og mødre som overgripere og manglende forskning, er en generell kunnskapsmangel i helsevesenet, barnevernet og rettsvesenet. Dette har blant annet gitt kvinnelige overgripere muligheten til å legge skylden på menn som har vært i nærhet til barnet. Mange menn og barn har levd og lever i frykt, med fysisk og psykisk vold fra mor, der det ikke har vært mulig for mannen å søke hjelp nettopp på grunn av myten om den omsorgsfulle moren og at det er kvinnen som føder barna. Med stor sjanse for å selv bli anklaget som en følge av myter og kjønnsroller, har menn tiet altfor lenge. Det er først de senere årene menn har fått adgang til krisesentrene, og antall menn som oppsøker disse er økende. Lov om Kommunale krisesentertilbud til menn kom i 2010. Året før, i 2009, fikk menn adgang til støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep. Og som nevnt i innlegget «Historien om overgrep» har Oslo hatt et eget senter for menn, Senter for seksuelt misbrukte menn, SSMM, siden 1998.

Samfunnet har til nå ikke anerkjent kvinner generelt som lovbrytere, og de har derfor unngått å bli oppdaget og dermed også unngått anmeldelser og rettsaker (McLeod, 2015). I 2006 blir en kvinne for første gang i norsk historie dømt for voldtekt av en mann (Raae, 2006). Samme år (2006) blir en kvinnelig lærer for første gang i norsk historie dømt for å ha hatt sex med en mindreårig gutt. Han var 14 år når overgrepene startet. I denne saken kommer det også frem hvordan kvinnelige overgripere blir unnskyldt og beskyttet, og hvordan kjønnsstereotypiene gutter har mot seg kan bli brukt i en rettssak. I VG refererer de til guttens bistandsadvokat: «Han reagerer på at retten - bestående av to menn og en kvinne - har lagt til grunn at gutten kanskje syntes det var «kult» og at «jevnaldrende gutter nærmest var misunnelige» (Aartun og Laugen, 2006). Det er både kunnskapsløst og skandaløst at dommere i en så alvorlig sak kommer med slike påstander. Så går tiden, og ikke før 14. februar 2017 blir en kvinne dømt for å ha voldtatt en 12 år gammel gutt på Romerike (Svendsen, 2017). Som samfunn har vi fremdeles en lang vei å gå.

Mødre som forgriper seg på egne barn.

En som tidlig var bevisst på at kvinnelige overgripere faktisk eksisterer var Marianne Lind, grunnleggeren av det første støttesenter mot Incest og seksuelle overgrep. Allerede i 1993 opprettet hun et gruppetilbud for kvinner som var utsatt for seksuelle overgrep fra mor. Tilbudet ble etterspurt av brukere med denne erfaringen. Lind dokumenterte statistikk og utsagn fra gruppa i en rapport fra 1995. Dette var utsagn som kvinnene hadde kommet med om sine mødre, og som alle kvinnene kjente igjen og var enige i. Dette var noen av utsagnene:

«Hun har et negativt forhold til/syn på kvinner. Hennes holdning er at kvinner er potensielle horer». «Hun er kontrollerende». «Hun har et dobbelt forhold til menn: på den ene siden hat og forakt, men det er menn hun forsvarer og alltid tar parti for». «Hun har en innstilling om at kvinner/døtre har seg selv å takke for det de utsettes for. Som man reder ligger man». «Hun har forakt for svakhet, og for alle som ikke var/er bra nok». «Hun er selvmedlidende». «Hun er selvrettferdig». «Hun har ingen evne til medfølelse for andre». «Hun formidler en innstilling at datteren er til for å dekke mors behov».

Alle kvinnene opplevde det som vanskeligere å fortelle om overgrep begått av en kvinne enn av en mann. I oppsummeringen av rapporten skriver Lind:

«Mange hadde følt seg mistrodd, ikke forstått, beskyldt for å være løgner og fantast eller helt overhørt. Dette må kunne forklares med vårt samfunns motvilje eller vansker med å se på mor som seksuell overgriper – og da spesielt overfor døtre" (Lind, 1995).

I artikkelen «Ingen penis – ingen skade?» (2011), skriver forskerne at det er lite informasjon og data om mødre som begår seksuelle overgrep i Norge, men at rapporten til Lind (1995) samsvarer med funn fra andre land. Blant annet at mødrene ikke viser ansvarlighet for overgrepene, men derimot rettferdiggjør sine handlinger og mener de selv er ofrene (Strickland, 2008).

«Ansvaret og skylden for overgrep blir projisert over på barnet, på samme måte som mange selv hadde følt ansvar og skyld for overgrep de selv hadde blitt utsatte for (Haugland, et al., 2011).

I boka «Fra skam til verdighet», beskriver Trine Anstorp i likhet med Marianne Lind, disse selvrettferdige og selvmedlidende trekkene ved mødre som begår seksuelle overgrep, og hvordan de kommer til uttrykk i døtrene. Hun skriver at kvinnene som kommer til terapi på grunn av overgrep fra mor, forteller om hvor synd det er på moren. Til og med når det er far som begikk de seksuelle overgrep mot datteren, «og moren visste om det, men så en annen vei, var det likevel mor det er synd på» (Anstorp, 2003).

Over handlet forskningen om mødre og døtre, men også sønner blir seksuelt misbrukt av sine mødre, og ingenting tilsier at ikke også de opplever sine mødre som selvrettferdige, og at mødrene projiserer (overfører) ansvaret og skylden på sønnene, på samme måte som de gjør med døtrene. Og uansett om man var sønn eller datter er det fortsatt et belastende og stort tabu å ha mor som overgriper.

Dagens forskning kan blant annet fortelle oss at kvinner i oftere grad misbruker egne barn (McLeod, 2015). «Dette kan henge sammen med at kvinner, på grunn av kjønnsrollen, har lettere «tilgang på barn i familiære relasjoner»» (Johansson-Love & Fremouw, 2009). Forskning har også vist at kvinner som forgriper seg på egne biologiske barn, eller barn de har omsorgsansvar for, i større grad enn menn selv har opplevd seksuelle overgrep og traumer i egen barndommen (Matthews, Matthews, & Speltz, 1991; Strickland, 2008).

Kilder:

Aartun, J. S. F. og Laugen, S. T. (2006). Kvinnelig lærer hadde sex med elev (14). VG. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/46l8q/kvinnelig-laerer-hadde-sex-med-elev-14

Anstorp, T. (2003). Fare utenfra og smerte innenfra – hvor skal «jeg» være? Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Anstorp, Hovland & Torp (red.), (2003). Universitetsforlaget.

Denov, M. (2004). The Long-Term Effects of Child Sexual Abuse by Female Perpetrators: A Qualitative Study of Male and Female Victims. Journal of Interpersonal Violence, 19(10): 1137-1156.

Gilfus (1999). The price of the ticket: A survivor-centered appraisal of trauma theory. Violence Against Women, 5(11).

Haugland, Nygaard, Vik & Lindstrøm (2011). Ingen penis – ingen skade? Når kvinner begår seksuelle overgrep. Tidsskrift for norsk psykologforening 48:523–528. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2011as06ae-Ingen-penis-ingen-skade-Nar-kvinner-begar-seksuelle-overgrep

Johansson-Love & Fremouw, 2009. Female Sex Offenders: A Controlled Comparison of Offender and Victim/Crime Characteristics. Journal of Family Violence, 24(6), 367–376.

Lind, M. (1995). Kvinner som er misbrukt seksuelt av sine mødre. Støttesenter mot Incest, Oslo.

Matthews, Matthews, & Speltz, (1991). Female sexual offenders: A typology. In M. Patton (Ed.), Family sexual abuse: Frontline research and evaluation (199–221). Thousand Oaks, CA: Sage

McLeod, D. A. (2015). Female Offenders in Child Sexual Abuse Cases: A National Picture. Journal of Child Sexual Abuse, 24:97–114.

Raae, 2006. Dagsavisen. Kvinne dømt for voldtekt. https://www.dagsavisen.no/demokraten/nyheter/kvinne-domt-for-voldtekt-1.1399200

Strickland, S. M., (2008). Female sex offenders. Journal of Interpersonal Violence, 23(4), 474–489.

Svendsen, 2017. Romerikes Blad. Kvinne (41) dømt til fire års fengsel for voldtekt av gutt (12). https://www.rb.no/voldtekt/nyheter/kriminalitet/kvinne-41-domt-til-fire-ars-fengsel-for voldtekt-av-gutt-12/s/5-43-461951