De som begår seksuelle overgrep mot barn og ungdom.

Innhold i dette innlegget:

• Overgripers makt over barnet.

• Å bli lurt inn i overgrep gjennom grooming.

• Et fåtall overgripere er pedofile.

• Å bli utsatt av flere overgripere.

• Det var aldri din skyld!

De er fra alle samfunnslag, av begge kjønn, i alle aldre, og de er like forskjellige som alle andre. Overgripere finnes i alle varianter, fra den tilsynelatende omsorgsfulle overgriperen til sadisten, og alt i mellom. Noen forgriper seg sjelden, noen kun mot en spesifikk aldersgruppe, kun mot et kjønn, atter andre forgriper seg gjentatte ganger over mange år, mot et eller flere barn, uansett alder og kjønn på barnet. Noen overgripere er ekstremt gode groomere og skaper store indre konflikter i barnet som fanges av taktikken til overgriper. De færreste overgripere er pedofile, dessuten er det ikke alle pedofile som faktisk begår overgrep. Det er med andre ord «helt vanlige folk» som er den største trusselen mot forsvarsløse barn.

Triggervarsel!

Overgrepsutsatt får sjelden eller aldri muligheten til å snakke spesifikt om den eller de som utførte overgrepene. Få av oss har fått korrigert våre tanker, følelser og antagelser om overgriper fra den gangen. Ny innsikt og kunnskap skaper ny forståelse, og gjenkjennelse kan gi deg emosjonelle og visuelle flashbacks, gjøre deg trist, sint og redd.

Vær obs på deg selv og stopp om du føler deg rar på noen måte. Ta en pause, ring en du er trygg på eller ring en hjelpetelefon (se Hjelp og støtte). Vær raus med deg selv, for dette kan være utfordrende.

Les gjerne 101 Grounding Techniques og 13 Steps for Managing Flashbacks før du leser videre. For deg som leser som støttende relasjon kan du lese 21 Ways to Help Someone with PTSD Handle a Triggering Appointment.

Overgripers makt over barnet. 

Enhver som seksuelt krenker et annet menneske er en overgriper, uansett alder, kjønn og relasjon. Deres fellestrekk er at de står i maktposisjon over sine ofre. Maktposisjon kan komme av status, posisjon, alder eller fysisk og psykisk overtak. Også i de tilfellene der både overgriper og utsatt er barn, som med søsken, søskenbarn eller barn og ungdom i nærmiljøet.

Det er svært vanskelig for barn å fortsette relasjonen etter et så grovt svik, og rolleforståelsen blir veldig forvirrende. Det blir aldri det samme igjen om overgriper er et søsken de skal fortsette å spise middag sammen med, gå til skolen sammen med og kanskje også leke med. Eller om overgriper er søskenbarnet de fortsatt skal være sammen med i familieselskaper, og feire jul og 17.mai med. Barn ser ofte opp til og er glad i søsken og søskenbarn, og sviket blir vanskelig for barnet å forstå og forholde seg til. Det samme gjelder overgrep der ungdom som jobber i barnehage og SFO har forgrepet seg på barna de skulle passe på og leke med. Barn ser opp til eldre barn og ungdom og vet ikke hvordan de skal unngå overgrep når det skjer, eller hvordan de skal forholde seg til overgriper etterpå.

Er overgriper en voksen person er ofte barnet fanget i relasjonen ved at de voksne bestemmer over barn, og barnet har lite annet valg enn å omgås overgriper. Om det er en besteforelder, en tante eller en trener, og om barnet blir truet og skremt til taushet elle ikke. Rolleforvirring blir noe barn må leve med uten å egentlig ha noen som helst grunnlag for å forstå hva som skjer eller hvorfor. Overgriper kan være både den som gir omsorg og den som gir smerte og skam, også samtidig, som en forelder eller annen nær omsorgsperson.

Barn ser sjelden sine overgripere som monstre, selv om de kan hate både det som skjer, og den som gjør det mot dem der og da. Som en overlevelsesmekanisme kan barn (spesielt små barn) ubevisst differensiere de to sidene av overgriper - den som utfører overgrepene og den som ikke gjør det. På den måten kan barn både dra på ferie og sitte på fanget og bli lest for av overgriper. Mange forstår ikke dette. De mener barnet burde unngått overgriper eller sagt det til noen. Men det er ikke sånn det er i virkeligheten for et barn som lever i en uvirkelig verden. Barnet er helt avhengige av å kunne leve med overgriper i sin daglige nærhet, i hvert fall når overgriper er en av hoved omsorgsgiverne, søsken eller annen familie som ofte er på besøk. Men også om overgriper er en barnet møter på skolen, på trening, ved høytider eller i ferier. Et barn har ingen annen logisk forklaring på det som skjer enn at «det er meg det er noe galt med som opplever dette». Så lenge barn ikke vet at det de opplever er straffbart og ikke deres feil, vil de tie og gjøre alt for å ikke bli oppdaget.

De fleste barn er reddere for hva som kan skje om overgrepene blir oppdaget, enn at de fortsetter. Redselen for hva andre vil si om de får vite og redselen for å bli gitt skyld og bli utstøtt er stor. Noen har blitt skremt og truet av overgriper, eller gjennom media fått vite at overgripere kommer i fengsel. Det er vanskelig for barn å tenke tanken på at et søsken, mamma, pappa, bestemor, onkel eller kusine skal sitte i fengsel på grunn av dem. Samtidig kan barn være redde for selv å bli straffet. De vil bare at overgrepene skal slutte og at de som gjør det skal bli snille.

Å bli lurt inn i overgrep gjennom grooming.

Grooming er et fenomen vi innimellom hører om i media og da ofte i forbindelse med nettovergrep, men det skjer ikke bare på nett. Grooming er en metode overgripere kan bruke for å få tilgang til barn, og for å påse at barna ikke fortelle noen om overgrepene. Både fremmede og tillitspersoner kan bruke grooming for å oppnå tillit, men som senere kan gå over til å handle om trusler og straff.

Vi har ikke noe godt ord for grooming på norsk, men vi kan oversette det med å gjøre klar. Den som groomer gjør det for å oppnå tillit hos den som groomes. Å planlegge eller utføre grooming er ulovlig og straffbart, og kan i Norge straffes med inntil ett års fengsel.

«Grooming er når noen bygger en relasjon med tillit og emosjonell kontakt med et barn for å kunne manipulere, utnytte og misbruke barnet. Hvem som helst kan være en groomer, uansett alder og kjønn. Grooming kan foregå over en kort eller lang periode - fra uker til år. Groomere kan også bygge et forhold til den unges familie eller venner for å få dem til å virke pålitelige eller autoritative» (National Society for the Prevention of Cruelty to Children, NSPCC).

Av kjente overgrepssaker vil jeg nevne to der grooming av familien har vært en del av strategien. Dette var tilfellet med de mange guttene og deres familier som Michael Jackson lot bo på Neverland sammen med han. Foreldrene var så trygge på den snille og verdensberømte «lekekameraten», at de lot sønnene sine sove på samme rom og i samme seng som han. Han betalte for familienes kost og losji, flyturer og ferier. Guttene betalte den egentlige prisen uten at noen oppdaget hva som foregikk. Dokumentaren «Leaving Neverland» ble sendt på NRKTV i 2019.

Den andre historien handler om den svenske høydehopperen Patrik Sjöberg. Han ble seksuelt misbrukt av treneren sin fra han var 11 til han var 15 år. Treneren døde i 1999, men det gikk likevel 12 år til før Sjöberg i 2011, 46 år gammel, endelig turte å fortelle noen om det. Da gav han ut boken «Det du inte såg» om sine opplevelser. I 2017 ble det laget en svensk dokumentar som ble vist på NRK TV, «Patrik Sjöbergs mørke hemmelighet». I dokumentaren forteller Sjöberg om hvordan treneren groomet han med gaver, skryt og lovord om fremtiden som verdensmester i høydehopp. Også moren ble groomet og etter en stund flyttet treneren inn som mors samboer. For Sjöberg betød det at han aldri fikk fri fra sin overgriper.

Overgripere kan manipulere sine ofre gjennom ulike strategier. De kan rettferdiggjøre overgrepene både overfor seg selv og barnet ved å for eksempel å kalle det kjærlighet. Eller ved å si at det er opplæring barnet vil ha behov for senere. En annen strategi er å bagatellisere overgrepene ved for eksempel å si at dette er en hemmelighet de har sammen som andre ikke vil forstå, at båndene er spesielle og at det ikke er noe farlig. Gjennom slike utsagn vil barna føle seg medskyldige (Stålsett, 2016). Grooming fungerer som en forberedelse til å misbruke barnet/ungdommen, og for å fjerne muligheten til motstand. Dessuten forvrenger grooming sannheten om hvem som har ansvaret, og etterlater den utsatte dypt påvirket (Spring, 2014). Grooming handler som regel først om gaver, lovnader, «vennskap» etc. Men groomingen endrer ofte raskt karakter etter at overgrepene er i gang. Manipuleringen går fra å handle om å oppnå tillit til å flytte skyld og skamfølelser over på barnet/ungdommen. Ansvarsfølelsen blir lurt over fra overgriper til barnet/ungdommen, og overgriper bruker flere taktikker for å beskytte seg selv og for å kunne fortsette (Spring, 2014).

Smith (2015) kaller det triks, og det er et godt ord for å beskrive sviket og manipulasjonen som ligger i grooming. Smith beskriver grooming som en metode for å oppnå fri tilgang til et offer med full tillit fra familien og samfunnet rundt. Overgripere groomer ikke bare sitt utvalgte offer, men også familien, og til og med hele samfunnet familien er en del av. De kan bruke måneder og år på «å klargjøre» for overgrep. De jobber hardt for å fremstå som hjelpsomme, sjenerøse, sjarmerende, sympatiske, kjærlige, oppmerksomme og orientert om barnet, men i virkeligheten er de utspekulerte, manipulerende, kontrollerende og metodiske i sin fremførsel. Smith beskriver groomingen som ikke bare en manipulasjon, men også en emosjonell forføring som er bedrag av verste sort. Grooming øker sjansen for å få full tilgang til barnet/ungdommen, og minsker sjansen for å bli oppdaget. Grooming flytter ansvaret fra overgriper til barnet/ungdommen. Når de har oppnådd tillit hos alle parter, isolerer de barnet/ungdommen og kan fritt forgripe seg. Familien og samfunnet tenker ikke en gang tanken, og barnet/ungdommen vet at de ikke kan si noe (Smith, 2015).

I forskningsartikkelen «Grooming hurts too» ble 238 kvinner og 39 menn (alle seksuelt misbrukt som barn), spurt om deres opplevelse med grooming. Svarene viste at det ikke bare er de seksuelle overgrepenes alvorlighetsgrad, når de startet, varigheten eller relasjon til overgriper som skaper alvorlige traumer, men også opplevelsen av grooming som kommer som et tillegg til overgrepene. Groomingen viste seg å ha stor innflytelse på traumesymptomer i voksen alder. Det var tre metoder for grooming deltakerne i hovedsak fortalte om. Dette var verbal tvang, rus/alkohol, og trusler/vold. Alle metodene er virkningsfulle overfor et barn, og alle metodene forsterker barnets følelse av hjelpeløshet. Den vanligste formen for grooming i denne undersøkelsen var den verbale tvangen. Verbal tvang er en metode som forvirrer barnet, og spesielt i forhold til opplevelsen av å selv være skyldig i overgrepene. Overgriper bruker bevisst ord for å ansvarliggjøring barnet, for på den måten å forsikre seg om at barnet ikke forteller om overgrepene til noen. Jo yngre barnet er, jo lettere er de å overtale og forvirre. Når overgriper er en nær relasjon som barnet i utgangspunktet har tillit til vil verbal grooming fungere på barnet nettopp fordi barnet tror at denne personen er til å stole på. Og når alle andre rundt fortsatt er så begeistret for overgriper vil barnet prøve å behage overgriper så mye som mulig. Den mest skadelige formen for grooming er trusler og vold. Barnet blir da utsatt for både overgrep og for trusselen om vold. Om barnet i tillegg bor sammen med overgriper vil barnet leve i konstant frykt og beredskap (Wolf & Pruitt, 2019).

Kunnskap om grooming er viktig for utsatte, støttepersoner og hjelpeapparatet, for å kunne forstå hvordan vi ofte ble lurt av overgripere, og hvordan de kunne få så stor makt over oss. Det er også viktig kunnskap for forebygging av seksuelle overgrep. Med kunnskap om grooming kan familiemedlemmer og andre i barn og unges nettverk begynne å følge litt bedre med på eldre ungdommer og voksne som plutselig viser veldig interesse for barnet/ungdommen, familien og lokalmiljøet. Voksne må slutte å være så naive. Det er bedre å være skeptisk og dermed kunne avdekke seksuelle overgrep, enn å tro på at de som er blide og hyggelige ikke kan begå overgrep. Overgripere er ikke monstre, tvert imot fremstår de som sympatiske og velmenende overfor barna.

«Monsters don’t get close to children – nice people do» (Ray Wyre – respektert etterforsker av seksuelle overgrep mot barn, Spring 2014).

Grooming kan foregå i alle relasjoner, både i de som allerede er etablerte som familie, slekt eller trener, til der barn blir «plukket ut» av serie-seksualforbrytere. Grooming blir etter min mening overhodet ikke gitt den oppmerksomheten som forskningen over tilsier at den bør ha.

Et fåtall overgripere er pedofile.

Noen tror at alle som forgriper seg på barn er pedofile, men det er stor forskjell på å være overgriper og pedofil. For å forklare forskjellen litt banalt og enkelt, kan vi si at pedofile tenner seksuelt på barn, og deres seksuelle drifter dreier seg om barn som «seksualpartnere». For en overgriper som ikke er pedofil vil barn representere «muligheter» for å gjøre seksuelle handlinger for egen seksuell eller relasjonell/emosjonell vinning, eller som symbol på egen makt og som metode for krenkelse, ydmykelse og straff.

I NRK artikkelen «Kan noen stoppe Stian?» forteller Erik Risnes som er psykologspesialist og jobber med seksuallovbruddsdømte i Bergen fengsel om ulikheter mellom seksuallovbrytere under overskriften: «Hva driver en overgriper?»

«Det høres rart ut, men gruppen består av langt mer ulike mennesker enn mange tror. Det er enormt store individuelle forskjeller, sier han. Enkelte har ren seksuell tiltrekning til barn. Noen tenner på spedbarn, andre på eldre barn eller tenåringer. I noen av dommene NRK har gått gjennom, står det at den tiltalte har fått diagnosen pedofil. Langt fra alle seksuelle overgrep mot barn gjøres av pedofile, ifølge Erik Risnes. På samme måte gjør ikke det å være pedofil deg automatisk til overgriper. Noen av dem som forgriper seg, er for eksempel drevet av et stort maktbehov. Barn er enkle å utnytte, enkle å ta kontrollen over. Andre har sadistiske lyster. De vil skade og ødelegge, gjerne noe som fra før er rent og urørt. Også rus, psykisk sykdom eller undertrykt seksualitet kan drive enkelte til overgrep. Ofte er det et virvar av grunner, et kaos, som har ført dem hit» (Kringstad, 2020).

Det finnes tydelige bevis på at seksualforbrytere har problemer med lav selvtillit, skam- og skyldproblematikk. Disse problemområdene vil sammen skape lav evne for empati for ofrene, noe som muliggjør overgrepene. I tillegg vil forsvar mot egen skam og egen lav selvfølelse, være med på å forvrenge deres kognitive oppfattelse og holdning til overgrepene, som igjen muliggjør dem (Marshall et al., 2009). Manglende følelsesregulering og lav kapasitet for å håndtere stress er også problemområder som er kjent ved overgripere (Ross & Fontao, 2006). Tilknytningsproblemer som følge av relasjonsskader i egen barndom gjør det vanskelig å etablere gode relasjoner med andre voksne. Noen vil da forsøke å etablere nær tilknytning til barn gjennom seksuelle handlinger (Beech & Mitchell, 2005).

Å bli utsatt av flere overgripere.

I likhet med at mange overgripere forgriper seg på flere barn, opplever også mange overgrepsutsatte å bli utsatt av flere overgripere, og det er flere ulike grunner til det. Seksuelle overgrep kan «gå i arv» gjennom generasjoner. I familier der mor eller far selv har blitt utsatt som barn (og ikke har fått hjelp til å løse egne traumer, skam- og skyldfølelser og andre ettervirkninger), kan de overføre egne seksuelle traumer på egne barn. Eller foreldrenes overgripere, som for eksempel er deres foreldre, også forgriper seg på barnebarna. Barnas foreldre klarer ikke verne egne barn mot egne overgripere på grunn av forsvars- og overlevelsesstrategier de selv har vært er nødt til å opprettholde for å kunne leve med egne traumer. Mange overgrepsutsatte har dessuten vokst opp i dysfunksjonelle familier der de ikke ble passet på hverken psykisk eller fysisk, og dermed var disse barna lett tilgjengelige for overgripere både innad i familien og i familiens omgangskrets.

Norsk forskning har vist at det ikke er uvanlig å ha vært utsatt for overgrep fra mer enn én person (Thoresen & Hjemdal 2014). Mange har i tillegg til overgrepene de ble utsatt for som barn, også blitt utsatt for voldtekter og andre grove seksuelle krenkelser gjennom ungdomstiden og i voksenlivet. Det er kjent gjennom forskning at overgrepsutsatte er 4 ganger mer utsatt for voldtekter enn normalbefolkningen (Van der Kolk, 2014).

Det var aldri din skyld!

Hvis du kjenner deg igjen i noe av det du har lest her, er det viktig at du vet at det aldri var din skyld. Ikke én eneste gang. Uansett hva du gjorde eller ikke gjorde. Det var aldri ditt ansvar å stoppe det som skjedde. Overgripere bruker manipulasjon, frykt og makt for å holde barn tause og fanget. De gjør alt de kan for å skyve skylden over på deg – men det var aldri ditt ansvar. Det var aldri din oppgave å stoppe det, forstå det, eller beskytte deg selv fra noe du ikke kunne ha kontroll over.

Mange har blitt lurt, brukt og sviktet av mennesker vi stolte på. Mange har levd i relasjoner der kjærlighet og overgrep kom fra samme person, og det gjorde det ekstra vanskelig å forstå hva som egentlig skjedde – og hvem som har skylda. Men la meg si det helt tydelig en gang til: Det var aldri din skyld!

Og vit dette: Du er ikke alene. Du er ikke ødelagt. Og det finnes et liv etter overgrep. Det går an å kjenne seg trygg igjen – i kroppen, i følelsene, i livet. Det tar tid, det krever tålmodighet og målrettet innsats, men det er mulig.

Finn ditt nærmeste støttesenter her.

Kilder:

Beech & Mitchell (2005). A neurobiological perspective on attachment problems in sexual offenders and the role of selective serotonin re-uptake inhibitors in the treatment of such problems. Clinical Psychology Review, 25:153 – 182.

Kringstad (2020). «Kan noe stoppe Stian? Han visste det var feil å forgripe seg seksuelt på barn. Likevel er han blitt dømt for det tre ganger». https://www.nrk.no/trondelag/xl/gjengangerne_-hvorfor-har-ikke-stian-stoppet-a-bega-seksuelle-overgrep-mot-barn_-1.15205833

Marshall, Marshall, Serran & O'Brien (2009). Self-esteem, shame, cognitive distortions and empathy in sexual offenders: their integration and treatment implications. Psychology, Crime & Law, Vol. 15: 217-234.

National Society for the Prevention of Cruelty to Children, NSPCC. https://www.nspcc.org.uk/what-is-child-abuse/types-of-abuse/grooming/

Ross & Fontao (2006). Self-regulation and emotional experience: Preliminary findings in nonsexual and sexual offenders. Sexual Offender Treatment, 1862-2941.

Smith (2015). An introduction to grooming. Blogpost. https://www.carolynspring.com/child-sexual-abuse/an-introduction-to-grooming/

Spring (2014). Ten things I have learned about child sexual abuse. Blogpost. https://www.carolynspring.com/blog/ten-things-i-have-learned-about-child-sexual-abuse/

Stålsett (2016). Møte med skylden og skammen. PP presentasjon. https://www.smiso-oppland.no/images/PDF/SMISOGRYSTALSETT.pdf

Thoresen & Hjemdal (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. NKVTS Rapport 1/2014. https://www.nkvts.no/rapport/vold-og-voldtekt-i-norge-en-nasjonal-forekomststudie-av-vold-i-et-livslopsperspektiv/

Van der Kolk (2014). The Body Keeps the Score. Brain, Mind and Body in the Healing of Trauma. New York: Viking.

Wolf & Pruitt (2019). Grooming Hurts Too: The Effects of Types of Perpetrator Grooming on Trauma Symptoms in Adult Survivors of Child Sexual Abuse. Journal of Child Sexual Abuse. 28 (3), 345–359.