Å bli fratatt egne grenser som barn får store konsekvenser gjennom hele livet.

Innhold i dette innlegget:

• Hva grenser er og ikke er.

• I et forsøk på tilknytning ofrer vi vårt autentiske jeg.

• Gode intensjoner kan også være grenseoverskridende.

• Det kan bli for lite grenser, eller for mye grenser.

• Sinne er vår grensevakt.

• Manglende grenser fører etterhvert til bitterhet.

• Din egen motstand mot å sette grenser.

• Andres motstand mot dine grenser.

Grenser er viktige for utviklingen og opprettholdelsen av identitet og egenverd, og for å avgrense oss som eget individ fra andre individer. Uten grenser mangler vi selvbeskyttelse og vi blir i stedet nødt til å stadig gå til angrep eller forsvare oss. Manglende grenser kommer derfor til uttrykk på andre måter som for eksempel gjennom sinne, passiv aggresjon og ironi. Vi kan føle sterk motstand mot å sette grenser, blant annet fordi vi er redde for den andres reaksjon. Vi vil også oppleve at andre gjør motstand mot våre grenser.

Hva grenser er og ikke er.

Grenser er vår personlige opplevelse av hva vi trenger av regler for oss selv og andre, for at vi skal føle oss trygge og som oss selv.  Grensene vi setter skal beskytte oss både kroppslig, emosjonelt og moralsk. De beskytter også vår tid, fornuft, selvrespekt og selvfølelse. Egentlig alt som gjør oss til den vi er og som gjør oss til unike individer. Grenser beskytter for eksempel personlige valg vi tar, som å ikke spise kjøtt eller ikke drikke alkohol.

Noen grenser kan være ganske konstante, andre midlertidige, og vi har ulike grenser i ulike relasjoner. Grenser kan bli både mykere og strammere etter hvert som vi opplever nye hendelser på godt og vondt, og de endrer seg gjerne med alder, tid og utvikling. Når vi jobber med oss selv gjennom terapi og egenutvikling vil vi tydeligere gjenkjenne egne grenser, og også bli mer oppmerksomme og respektfulle overfor andres grenser.

Våre grenser er for vår egen skyld, og vi setter dem uavhengig av hva den andre synes om dem eller hvordan den andre reagerer på dem. Det er ikke alltid man er enige om grensene, og da må man finne en løsning begge kan gå med på innenfor begges rammer og behov.

Vi kan si at grenser er regler for hvordan vi vil bli møtt og behandlet, men de er ikke regler for hvordan andre skal oppføre seg mot oss. Vi kan ikke be andre om å oppføre seg etter vårt ønske for at vi ikke skal bli trigget av deres oppførsel, det er en preferanse, et ønske, men det ville blitt kaos om alle skulle bestemme hvordan alle andre skulle oppføre seg.

 «Du kan be om det du vil, men hvis den andre personen ikke er enig, eller ikke kan (eller vil) etterkomme, får du bestemme hva du vil gjøre – ta et skritt tilbake, avslutte forholdet, akseptere personen som den er, eller pepperspray dem i ansiktet om nødvendig!» (Runkle, 2025).

Vi kan ikke tvinge andre til å gjøre som vi sier eller endre seg for å møte våre grenser. Da er det ikke lenger vår personlige grense, men et ultimatum vi setter for den andre. Når vi uttrykker et ultimatum tvinger vi den andre til å oppføre seg slik vi vil, og gjøre det vi ønsker. Å sette en grense er derfor ikke for at den andre skal oppføre seg sånn vi vil, men for at den andre skal vite hva vi ikke vil. Akkurat som at den andre har sine grenser som vi må anerkjenne og akseptere, samtidig som vi opprettholder våre egne (LaPera, 2021).

Vi uttrykker grenser overfor andre for at andre skal få muligheten til å respektere og akseptere dem. Men ofte har ingen av partene uttrykt dem tydelig nok, og konflikter oppstår når vi merker at den andre gikk over streken.

«Når våre behov ikke blir møtt eller aktivt blir krenket, kan vi ikke peke fingeren mot en annen person og si «Du må forandre deg.» Et bedre spørsmål å stille er: Hva må jeg gjøre for å sørge for at mine behov blir bedre møtt?» (LaPera, 2021).

I et forsøk på tilknytning ofrer vi vårt autentiske jeg.

Om våre grenser ble brutt gjentatte ganger av omsorgspersoner da vi var barn, vil det føre med seg en grunnleggende utrygghet som vi også tar med oss inn i alle andre relasjoner, også som voksne. For å beholde relasjoner må vi finne mestringsstrategier for å håndtere denne utryggheten (LaPera, 2021).

Enhver form for tilknytning føles truende når vi ikke har egne klare grenser, og en måte å mestre det på er å forsøke å kontrollere folk, eller unngå dem (Runkle, 2025). En måte å kontrollere folk eller situasjoner på er å hele tiden gjøre det en tror de andre ønsker og forventer. Ved å være årvåken til andres behov og ønsker kan man, som mange av oss lærte i barndommen, hele tiden ligge i forkant og dermed unngå sure miner, dårlig stemning og konflikter. Vi kan bli utrolig gode sosiale kameleoner, men da mister vi også oss selv helt på veien. Vi blir People pleasere.

Manglende grenser kan føre til at vi blir selvutslettende og utvikler stor grad av avhengighet til andre. Et hvert tegn på avvisning trigger overlevelsessystemet, og tilknytningen oppleves så viktig at man i stedet utsletter seg selv helt for å beholde relasjonen (Modum Bad, 2014).

En annen måte å forsøke å kontrollere folk og situasjoner på er å bruke makt. Makt kan være så mangt, fra språklig veltalenhet, overbevisning og manipulasjon, til straff og fysisk vold. Makten og kontrollen jeg skriver om her blir brukt som makt over andre, og må ikke forveksles med makt over seg selv og eget liv som er et av målene i selv-empowerment.

Ved å kontrollere eller unngå relasjoner føler vi oss tryggere, men det hindrer ærlighet og oppriktighet i relasjonen, og det hindrer oss i å være vårt autentiske selv. Autentisk nærhet i relasjoner krever grenser. Men om vi som barn ikke fikk muligheten til å uttrykke våre meninger, følelser, behov eller grenser, betyr det at vi ikke fikk muligheten til å uttrykke vårt autentiske jeg (LaPera, 2021). Og når vi ikke er ærlige på hvem vi er, hva våre grenser er etc. blir det vanskelig å være ærlig tilstede med andre. Ingen kan gi deg det du ønsker deg når du aldri viser eller sier hva det er du vil eller har behov for.

Gode intensjoner kan også være grenseoverskridende.

Både støte og hjelp kan være grenseoverskridende om den andre ikke har behov for eller ønsker den. For eksempel å snakke for andre, er en måte vi kan tråkke over andres grenser. Å ta ordet på andres vegne, forsvare en annen eller på annen måte blande seg inn kan for den andre oppleves som å bli fratatt egen autonomi og identitet. Dette er å krenke en annens integritet og suverenitet.

Vi kan tråkke over andres grenser ved å være for hjelpsomme, for tilretteleggende og insisterende overfor en annen. Å hjelpe folk som ikke ønsker hjelp, eller gjøre ting for andre når de ønsker å gjøre det selv er også grenseoverskridende, selv om det er gjort i beste mening. Det kan oppleves svært invaderende når en annen skal ordne og hjelpe uten vårt ønske. Og enda mer når vi i tillegg er tydelige og uttrykker «nei, nei takk, jeg vil ikke», og den andre likevel insisterer. Dette er en slags misforstått godhet som egentlig bunner i et ønske om å bli anerkjent eller selv å bli tatt vare på.

Det kan bli for lite grenser, eller for mye grenser.

Gry Stålsett sa i et foredrag at den sunne skammen er en grensevakt, men når denne grenser blir brutt kan en ende opp med å bli grenseløs både overfor seg selv og andre. Det blir for få eller ingen grenser (Stålsett, 2016). Noen blir også grenseløse i forhold som kan gjelde liv og død. De ser ikke farer, klarer ikke skjerme seg selv for farer, og kan være utagerende på mange områder som fører dem opp i farlige situasjoner (Van der Kolk, 2014). Dette kan føles som mestring fordi grenseløsheten gir spenning og adrenalin, og gir en følelse av å leve og selv bestemme over egen kropp og eget liv.

Andre kan sette for mange grenser og noen begrenser livet sitt til et minimum av kontakt med andre mennesker (tilbaketrekning fra andre kan også være et forsvar mot internalisert skam). Frykten for å bli invadert av andre, og frykten for å oppleve nye overgrep oppleves så sterk og reell at alternativet blir å unngå relasjoner. Også redselen for konflikter og avvisning i relasjon kan føre til isolasjon. Grensene for hvem man kan omgås og hvor man kan bevege seg blir bokstavelig talt begrensende. Noen har sagt så mye nei at de har endt opp alene og isolerte.

Atter andre har blitt totalt selvutslettende ja-mennesker. Når vi har vokst opp med å undertrykke egne behov for å beholde relasjonen til omsorgspersonen, sier vi ofte ja i håp om å vinne andres kjærlighet og anerkjennelse, men ender i stedet opp med å minimere oss selv LaPera, 2021).

Sinne er vår grensevakt.

Manglende grenser skaper sinne fordi det ligger i vår menneskelige natur å beskytte oss mot farer og kroppslig invadering. Da vi ble utsatt for seksuelle overgrep som barn var vår naturlige reaksjon å bli sinte, men det hadde de fleste av oss ikke muligheten til. Vårt sinne, som var vår primærfølelse ble aktivert men ble hindret i å bli uttrykt. Når det er for farlig eller umulig å føle og vise våre primærfølelser, går vi automatisk over til sekundærfølelse. Sekundærfølelser er som oftest det motsatte, i dette tilfelle maktesløshet og tristhet.

Når vi nå som voksne opplever at våre grenser blir overkjørt vil derfor sinne være en av måtene vi «sier ifra på». Styrken i sinne varier ut ifra graden av fare vi forbinder med grenseoverskridelsen, som nå blir en trigger for overlevelsessystemet vårt. For andre som ikke vet hva som ligger bak triggeren vil det ofte virke som en overdreven reaksjon. Men for oss som lever med et reaktivt forsvarssystem kan grenseoverskridelser trigge en fryktreaksjon vi ikke har kontroll over. En måte å beskytte oss på blir dermed å angripe og beskylde den andre. Når vi reagerer med forsvaret vårt, vil personer som ofte heller mot kamp gå til angrep på den andre, verbalt og i verste fall til fysisk angrep. En som ofte går til flukt, vil kanskje forlate den andre samtidig som beskyldninger og trusler hagler. For de som heller mot frys og underkastelse vil sinne kunne komme ut gjennom passive aggressive kommentarer, gjerne uttrykt som ironi, eller gå i total underkastelse, blidgjøre eller smiske med den man opplever som grenseoverskridende og truende for å bli trygg igjen.

«Selvbeskyttelsen tar mange former og har mange fasonger. Sinne, irritasjon, avstand, flukt, fornektelse, selvutslettende tilpasning til andre, påtatt godt humør, travelhet, ord som holder andre på avstand, ignorering, isolasjon, unnvikelse, slag, håpløshet, mistro, anklager med mer. Det er ikke alltid lett å vite når murene skal settes opp, hva det er nødvendig å beskytte seg imot, og hva vi skal åpne opp for. Noen ganger legger selvbeskyttelsen et slør både over hvem vi selv er, og hvem de andre er» (Dønnestad, 2016). 

Sinne er en naturlig reaksjon på både indre og ytre grenseoverskridelser, og informerer oss om at noen er i ferd med eller har brutt grensene våre. Et sunt sinne er å være tydelig overfor den andre om grenseoverskridelsen. Men når sinne kommer ut som aggresjon gjennom trusler eller vold er det destruktivt. For å kunne uttrykke et sunt sinne blir vi nødt til å lære følelsesregulering.

Mange av oss har overhode ikke lært hvordan man setter grenser, og bruker i stedet unnskyldninger og bortforklaringer. Det er ikke særlig effektivt, men det er i det minste en strategi for å prøve å komme unna. Vi er ofte villige til å dele alt for mye personlig og sensitiv informasjon for at våre begrensninger skal få troverdighet og slagkraft. Problemet er at vi likevel ofte ender opp med å bli presset opp i et hjørne vi ikke kommer ut av når vi går tom for unnskyldninger. Når vi ikke har flere unnskyldninger vil vi oppleve et intenst ubehag og overlevelsessystemet vårt blir automatisk satt i gang for å redde oss. Enten ved at vi går i frys/underkastelse og vi overgir oss, eller vi fortsetter å kjempe.

Uansett hvordan vi reagerer er dette ikke et valg vi tar rasjonelt der og da, men noe hjernen og nervesystemet automatisk igangsetter for å hjelpe oss å overleve den ytre trusselen. Til og med små hendelser med grenseoverskridelser kan av et traumatisert nervesystem oppfattes som om selve livet står på spill.

Manglende grenser fører etterhvert til bitterhet.

Da vi gjennom oppveksten ikke fikk våre behov møtt, ble vi nødt til å fornekte dem, og mange av oss vet fortsatt ikke hvilke behov vi har. Det blir dermed lett å i stedet gjøre det andre vil og la andre bestemme. Men selv om vi ikke klarer å få tak i eller uttrykke hvilke kjernebehov vi selv har, merker vi likevel hele tiden at noe i oss ikke blir møtt. Dette kan gjøre at vi føler oss verdiløse og gledesløse, og kan føre til depresjon. Vi kjenner på urettferdigheten i å møte andres behov, uten å få noe igjen. Dette skaper etter hvert sinne og bitterhet, men også skyldfølelse og frykt for å bli forlatt. Det blir en runddans av psykisk smerte som er vanskelig å komme ut av (LePera, 2021).

Mangel på grensesetting fører ofte til overbelastning og redusert livskvalitet. Hvis vi hele tiden sier ja når vi egentlig mener nei, ender vi ofte opp utbrente, stressa og bitre. Uten klare grenser risikerer du å oppleve:

·       Konstant stress og en følelse av å være overveldet.

·       At du forplikter deg til ting du ikke har kapasitet til.

·       Snikende bitterhet overfor menneskene rundt deg (Garett, 2024).

Det fører også til bitterhet når vi lar andre tråkke på oss fordi vi ikke setter noen grenser for dem (Runkle, 2025). Og i ytterpunktet av bitterheten av å leve med manglende grenser lever martyren.

«En martyr er en som ofrer sitt emosjonelle, psykologiske og åndelige velvære uten å be om noe tilbake, fordi det var det som krevdes av henne for å motta kjærlighet i barndommen» (LaPera, 2021).

Martyrrollen er en mestringsstrategi for å prøve å oppnå anerkjennelse og kjærlighet, men fører i stedet til det motsatte. Martyrens passiv-aggressive oppførsel oppleves som manipulerende og det er emosjonelt utmattende å omgås, så folk vil trekke seg vekk. Det viktigste rådet for å være i relasjon med en martyr er å sette tydelige grenser. Det samme rådet gjelder for den som ønsker å komme seg ut av martyrrollen – lær å sette tydelige grenser. Å tørre å sette tydelige grenser er helt avgjørende for at vi skal ha det bra med oss selv og andre. Ved å definere egne fysiske, mentale og følelsesmessige rammer, beskytter vi oss mot å bli utnyttet eller tråkket på eller tråkke på og utnytte andre.

Din egen motstand mot å sette grenser. 

Å uttrykke behov og sette grenser kan ha vært både forbudt og farlig for deg som barn. Ved overgrep hadde du ikke muligheten på grunn av makt-ubalansen i relasjonen, og du måtte undertrykke behovet for trygghet, omsorg og beskyttelse. Kanskje fortalte overgriper deg at du var slem og egoistisk som ikke ville gjøre det hen ba deg om, men som du likevel ble nødt til? Da kan det å sette grenser vekke både følelsen av å være slem og egoistisk, samtidig som den vekker en sterk følelse av total hjelpeløshet.

For mange av oss som vokste opp med grenseoverskridende omsorgspersoner, eller med omsorgspersoner som ikke lot oss få muligheten til å ytre egne behov og grenser vil vi nesten uansett føle at vi gjør noe forbudt. Nettopp fordi det var forbudt da vi vokste opp. I stedet for å bli hørt og respektert ble vi fortalt at vi var selvopptatte og egoistiske. Vi ble påført skam når vi forsøkte å si ifra om rett og urett, om våre behov eller følelser. Å uttrykke behov og å sette grenser kan dermed følges av en sterk skamfølelse, og samtidig bringe frem gamle følelser av å være slem og utakknemlig.

Grensesettingen kan i tillegg trigge angst for avvisning, og tidligere fryktreaksjoner for å bli alene og ende i den altoppslukende forlatthetsdepresjonen. Da kan det oppleves som lettere å gå tilbake på egne grenser enn å holde på dem og holde ut de vanskelige følelsene og kroppslige fornemmelsene av redselen for å bli avvist og kanskje straffet.

«Mye av denne opprettholdelsen innebærer å stilne en indre stemme som sniker seg innpå oss og forteller oss at ‘jeg har ingen rett til å sette grenser. Jeg er egoistisk eller frekk eller slem’» (LaPera, 2021).

Vi kan oppleve alt fra en mildt stressende følelse av å ha gjort noe galt til å fa angstanfall. I tillegg kan det trigge internaliserte skyld- og skamfølelser. Å sette grenser, spesielt overfor mennesker vi aldri har turt å ‘stille opp for oss selv’ overfor vil kunne trigge forsvarssystemet vårt til kamp, flukt, frys eller underkastelse. Til og med ved å ytre den miste lille grense, kan nervesystemet vårt oppfatte situasjonen som «farlig» og gå i alarmberedskap. Hvordan vi da oppfatter og tolker ansiktsuttrykk og stemmeleie hos den andre kan i mange tilfeller bli mistolket til negativt eller farlig, fordi vi allerede er på vakt. Samtidig er det kanskje lurt å være litt på vakt, spesielt med de som tidligere har vist lite empati og respekt for oss.

«Grenser er essensielle – og de er også skumle som bare det, spesielt hvis vi kommer fra en sammenfiltret familiedynamikk der grenser var ikke-eksisterende eller stadig overtrådt» (LaPera, 2021).

Frykt og motstand er derfor vanlig å kjenne på når du skal begynne å sette sunne grenser for deg selv. Det betyr ikke at grensen du har satt ikke er riktig, men at det er så ukjent og tidligere var så farlig og umulig at det nå virker helt feil å gjør det. Men det er ikke feil, det er uvant, og kan som sagt trigge både forsvarssystemet og tilknytningssystemet ditt.

Andres motstand mot dine grenser.

Når du begynner å sette grenser vil menneskene du omgås reagere veldig ulikt. Noen vil bli glade på dine vegne, oppleve deg som mer autentisk og føler seg tryggere på å selv sette grenser overfor deg. Andre vil oppleve grenser dine som en avvisning av dem, eller som angrep mot deres ønske eller vilje. Spesielt de som er vant til at du ikke setter grenser og som er vant til at du sier ja, ikke gir motstand og gjør alt for å beholde fred og unngå konfrontasjon og konflikter. Dette er de som allerede har forventninger til deg om at du skal møte deres behov. Noen vil derfor kunne bli både irriterte og sinte på deg, og det blir vanskelig for deg å holde på grensen du satte. Det kan være lurt å si noe om hvorfor du setter grensen for at den andre skal få muligheten til å forstå. Du skal ikke trenge å unnskylde en grense, men du kan si noe ærlig om hvorfor likevel. Dette krever trening.

Vi vil alltid møte mennesker som bevisst eller ubevisst tester våre grenser, og som stadig pusher oss ut av balanse. Vi må derfor være forberedt på å forsvare våre ytre og indre grenser på gode måter som ikke skaper konflikt eller ubalanse hverken i oss selv eller i relasjoner. Og vi må også lære oss styrken på hvordan og hvem vi setter grenser overfor. Pendelen går gjerne fra det ene ytterpunktet til det andre. Et tidligere manglende nei blir plutselig et alt for kraftig NEI! Men uansett er gevinsten stor. Les innlegget «Tydelige grenser gir trygghet og frihet».

Kilder:

Dønnestad, E. (2016). Selvbeskyttelse og nærhet. RVTS Sør. https://rvtssor.no/aktuelt/15/selvbeskyttelse-og-naerhet/

Garett, D. (2024). Breaking free from victim mentality. Transform your mindset to embrace courage, resilience, authenticity and self-ownership. AlgoRhythms Studio, Ltd, USA.

LaPera, N. (2021). How to Do the Work: Recognize Your Patterns, Heal from Your Past, and Create Your Self. Orion Spring, UK.

Modum Bad, Traumeklinikken (2014). Tilbake til Nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner. Traumeklinikken Modum Bad Oslo.

Runkle, A. (2025). Re-regulated. Set your life free from childhood PTSD and the trauma-driven behaviors that keep you stuck. Hay House UK Ltd.

Stålsett, G. (2016). Møte med skylden og skammen. PP presentasjon. https://www.smiso-oppland.no/images/PDF/SMISOGRYSTALSETT.pdf

Van der Kolk, B. (2014). The Body Keeps the Score. Brain, Mind and Body in the Healing of Trauma. New York: Viking.