Relasjonstraumer må heles i relasjon.

Innhold i dette innlegget:

• Relasjonsbevissthet. Å gjenkjenne gode og dårlige relasjoner.

• Hva kjennetegner en god relasjon?

• Menns relasjonelle heling.

• Heling gjennom relasjonell støtte.

• Til støttende relasjoner.

Innledning.

En dyptgripende konsekvens ved sviket av å bli seksuelt misbrukt av personer vi hadde tillit til, er at vi mister tilliten til alle relasjoner. Mange av oss har derfor store vanskeligheter med å inngå i nære relasjoner. Vi mangler grunnleggende tillit til både oss selv og andre. Mange av oss har hatt og har få, kanskje ingen trygge relasjoner å inngå i, og mange mangler gode nok nettverk.

På den andre siden kan vi fortsatt være i relasjoner med mennesker som ikke er bra for oss, også overgriper. Å lære oss å gjenkjenne gode og dårlige relasjoner og øke vår relasjonsbevissthet er en viktig del av helingsprosessen.

For deg som leser dette som støtteperson er det flere ting du bør tenke gjennom: dine egne utfordringer og holdninger, relasjonens betydning for deg, hva du kan bidra med, hvor grensene dine går og hva du kan gjøre for å ta vare på deg selv.

Relasjonsbevissthet. Å gjenkjenne gode og dårlige relasjoner.

Det er ingen tvil om at overgrepene har gjort det vanskelig for oss å være i nære relasjoner. De fleste av oss har problemer med å stole på andre, sette passende grenser, inngå i nære vennskap, kunne gi og motta omsorg og vise hengivenhet, og mange av oss føler at vi ikke fortjener kjærlighet. Vi kan lett føle oss utnyttet og forrådt, og vi stoler ikke på noen, eller motsatt, vi stoler for mye på andre og for lite på oss selv. Noen får panikk når folk kommer for nær, andre kan bli for klengete. Noen tester relasjoner gjentatte ganger fordi de forventer at folk vil forlate dem. Andre involverer seg i upassende relasjoner, og til og med i relasjoner som medfører nye overgrep (Bass & Davis, 2008).

Helt fra vi bestemmer oss for å starte helingsprosessen er det derfor viktig å lære å differensiere mellom gode og dårlige relasjoner. For å lære forskjellen må vi bli gode på:

• å oppdage tanker, følelser og kroppsfornemmeler som dukker opp både i forkant, under, og i etterkant av møter med alle typer relasjoner.

• å føle og tolke stemninger i oss selv og legge merk til om vi blir optimistiske, motiverte og lette i kroppen, eller nedstemte og tunge i kroppen.

• å kjenne etter hvem som gir og hvem som tar energi.

  
  

Når vi omgås mennesker som tømmer oss for energi og gjør oss umotiverte og triste vil det trigge emosjonelle flashback fra barndommen. Med andre ord vil en negativ relasjon stadig gi påminnelser om tidligere vonde opplevelser, og vi får bekreftet våre indre antagelser om at vi ikke er verdige, ikke er bra nok, og vi opplever å være tilbake igjen i barndommens håpløshet. Dette er relasjoner vi bør revurdere om vi skal fortsette å ha kontakt med, uansett om det er familie, venner, en kjæreste, en lege eller en psykolog.

Ved å bli mer bevisst på hvordan dine relasjoner påvirker deg på godt og vondt, vil du etter hvert bli god på å oppdage hvem du ønsker å ha mer kontakt med, og hvem du ønsker å ha mer avstand til, eller kanskje kutte helt ut.

Relasjonsbevissthet handler også om grenser, om hvem som respekterer dem og hvem som ikke gjør det. Når vi omgås mennesker som ikke respekterer grensene våre, små og store, indre og ytre, blir vi igjen de maktesløse barna som blir invadert av andres interesser og behov. Det er derfor så viktig at vi lærer å si ifra hvor våre grenser går og hvilke behov vi har. Grenser er en av forhandlingspilarene i mellommenneskelige relasjoner, og i alle relasjoner pågår det hele tiden forhandlinger om mine og dine behov. Vi trenger trygge relasjoner der vi over tid får mulighet til å kjenne etter og oppleve at våre grenser blir akseptert og respektert – gjentatte ganger. Slik lærer vi å bli tydelige på hvor våre grenser går, og gode på å akseptere og respektere andres grenser.

Hva kjennetegner en god relasjon?

Enhver relasjon må bygges på en felles forventning og en felles innstas for å skape trygghet og tillit for begge parter. Trygghet og tillit er helt nødvendig for at vi skal tørre å vise hvem vi er. Bass & Davis har skrevet ned seks forslag til spørsmål du kan stille deg selv for å finne ut om du føler deg trygg i en relasjon.

1. Respekterer jeg denne personen? Respekterer denne personen meg?

2. Er dette en person jeg vanligvis kan kommuniserer med?

3. Prøver vi begge å lytte og jobbe oss gjennom konflikter? Er det gi og ta i relasjonen? Gjør vi begge kompromisser?

4. Kan jeg være ærlig overfor denne personen? Kan jeg vise mine ekte følelser?

5. Tar vi begge ansvaret for forholdets suksess og problemer?

6. Er det rom for at jeg kan vokse og endre meg i denne relasjonen? (Bass & Davis, 2008).

Gjensidighet er en nøkkelkomponent i en likeverdig relasjon. Nærhet, åpenhet, ærlighet og sårbarhet må komme begge til gode.

«Gjensidigheten er en del av veien til nærhet. Vi søker mot hverandre, men vi stopper fort og rygger om den andre ikke gir noe av seg selv tilbake. Det er kanskje ingen nærhet uten sårbarhet. Nærhet koster. Men vi må vise hverandre at det er verdt prisen. Det koster mer å bli sittende med en følelse av å være forlatt» (Dønnestad, 2016).

For å oppnå gjensidighet og inngå i en trygg og tillitsfull relasjon må begge parter være villige til å være ekte – ikke perfekte.

«For å få kontakt med andre, må vi gi dem vår tid og ærlige følelser og ideer og ha felles erfaringer og åpenhet. Vi får ikke kontakt med andre ved å prøve å oppnå godkjenning, ærefrykt, komplimenter, takknemlighet, misunnelse eller overlegenhet. I prosessen med å gjenopprette en forbindelse med andre, kan vi innse at vi faktisk skaper en forbindelse med oss ​​selv. De fleste tror en tilknytning er noe de tjener ved å være "god nok" når det virkelig er noe de utvikler ved å være villige nok» (Hari, 2019).

Vi må åpne oss for hverandre gjennom å være sårbare, for bare da kan tillit og trygghet oppstå. Vi må ikke fortelle hverandre alt vi har opplevd, alt vi tenker og alt vi føler til enhver tid, men vi må tørre å være ærlig til stede for oss selv og for hverandre. Dette gjelder like mye i allerede eksisterende relasjoner som i nye relasjoner.

Menns relasjonelle heling.

Relasjonstraumer og ettervirkningene rammer kvinner og menn på samme måte gjennom sviket og den brutte tilliten. Likevel kan det være flere utfordringer knyttet til relasjoner for menn enn for kvinner. Blant annet har kvinner i mye større grad enn menn emosjonelle erfaringer med å uttrykke egne følelser og å snakke om dem.

I en amerikansk studie fra 2010 ble 16 menn, alle seksuelt misbrukt som barn, intervjuet om helingsprosessen og deres relasjonelle utfordringer nå og i barndommen. Nesten alle mennene kunne fortelle at de som barn ikke hadde hatt noen å gå til for trøst etter overgrepene. De hadde vokst opp uten trygg tilknytning til omsorgsgiverne, en umiskjennelig følelse av isolasjon og mangel på støtte. Som voksne hadde de alle store problemer med å utrykke følelser og inngå i intime relasjoner. Til tross for de relasjonelle barrierene hadde mennene likevel klart å jobbe seg frem til gode relasjoner. De hadde jobbet med å lære sunne måter å håndtere relasjoner og fortalte om fire veier til relasjonell heling:

• Å finne trygge forhold, inkludert forhold til kjæledyr, barn og milde voksne.

• Få en følelse av tilhørighet gjennom delte erfaringer, for eksempel å finne relasjoner der de følte at de tilhørte eller kunne tilby hjelp til andre i nød.

• Å utvikle relasjonelle ledelsesferdigheter, inkludert å sette grenser, kontrollere sinne, bygge tillit og utvikle intimitet.

• Oppnå personlig aksept, som blant annet innebar å anerkjenne egne grenser (Kia-Keating, Sorsoli & Grossmann, 2010).

Heling gjennom relasjonell støtte.

Å ha relasjonell støtte, er helt avgjørende for heling. Relasjonell støtte innebærer blant annet at vi blir møtt med anerkjennelse for traumene vi ble påført som barn, for styrken og motet som kreves for å leve med disse erfaringene, og at det tar tid å heles. Vi trenger minst en utviklingsstøttende relasjon (kan være en terapeut) for å kunne endre tanker, følelser og antagelser om oss selv og andre, og for å utvikle oss og trives.

(…) det å bli møtt med anerkjennelse og å inngå i utviklingsstøttende relasjoner, er et allmennmenneskelig behov og nødvendig for trivsel og utvikling hele livet igjennom (Møller, 2012).

Heling kan skje gjennom hele livet, men kun gjennom gode relasjoner. Selvbildet som ble dannet på grunnlag av overgrepserfaringene i de negative relasjonene vil nå kunne repareres i gode relasjoner (Søftestad, 2005). Ved å oppleve støtte, motta anerkjennelse og ved å føle tilhørighet kan vi heles (Getz, Kirkengen, Ulvestad, 2011). En ny verden åpner seg der glede og nysgjerrighet får utløp gjennom trygge relasjoner, og ved å gi og motta omsorg og kjærlighet. Kjærlighet som ikke kun er bundet til andre mennesker eller dyr, men også til deg selv gjennom økt selvmedfølelse.

Vi vil fortsatt oppleve å føle oss sårbare i situasjoner som ligner på den gangen vi ble traumatisert, men vi lærer å leve med det som en del av historien vår som ikke lenger definerer oss og hverdagen vår. Vi blir bedre på å navigere og skjerme oss selv fra relasjoner og situasjoner som ikke er sunne. Sårbarheten, sammen med gode grenser, gjør oss bare mer tilgjengelig for dyp kontakt med oss selv og med dem vi velger å inngå i nære og tillitsfulle relasjoner med.

«Når du aksepterer deg selv mer, kan du være tryggere på deg selv, du kan være ærligere om hva du ønsker deg og trenger, og hva du vil godta fra andre» (Willis et al. 2016).

Relasjonene vi sitter igjen med, eller skaffer oss underveis vil være overveide. Relasjoner der vi kan fortsette å utvikle oss, bygge motstandskraft, finne våre ressurser og våre gleder, hvor vi kan dele våre bekymringer og sorger, og hvor vi kan støtte og oppmuntre hverandre.

Vår relasjonelle utvikling og forhøyede emosjonell intelligens gjennom følelsesregulering og selvmedfølelse, gjør oss mindre reaktive og det vil bli færre av konfliktene som tidligere oppsto på grunn av stadig aktivering av forsvarssystemet vårt.

Pete Walker skriver at traumatiserte individer som har gått gjennom helingsprosessen oppnår utvikling på flere områder av stor betydning for relasjoner, og at det på en måte er et paradoks, når det var i relasjon vi ble traumatisert. Men også nettopp derfor blir vi nødt til å jobbe ekstra mye med alt det som inngår i og berører relasjoner (Walker, 2013).

Til støttende relasjoner. 

Sviket og mistilliten. En av de fire traumatiserende dynamikkene ved seksuelle overgrep er sviket. Sviket gjør at man mister tilliten til alt og alle, inkludert en selv. En svært utfordrende del av helingsarbeidet er derfor å klare å snu mistillit til tillit. For å skape tillit som støtteperson må du være tålmodig, både med den utsatte og deg selv. Det tar tid å skape tillit og det tar tid å heles. Det vil oppstå frustrerende, uforståelige og vanskelige situasjoner, men etter hvert som endringer skjer og tilliten øker, vil det bli mindre av dem og mer av gode opplevelser gjennom nysgjerrighet, utforsking og glede.

For å skape tillit er det også viktig at det er samsvar mellom det du sier og det du gjør. Om du sier du skal ringe, så ring. Om du sier at du bryr deg, så vis det. Handling er viktigere enn ord. Å skape tillit og å være støttende er også å forstå viktigheten av å holde avtaler, opprettholde rutiner og tilrettelegg for færrest mulig uforutsette hendelser.

Tålmodighet og raushet. Å være tålmodig er også å være raus, og det er avgjørende at du er raus, både med deg selv og den utsatte. Dere kommer begge to til å si og gjøre feil, såre hverandre og bli irriterte på hverandre. Dine ord og handlinger får ikke det utfallet du hadde håpet på. Du kommer til å si ting som var ment som trøst, men som blir tatt imot som kritikk, og dine forsøk på å støtte blir misforstått og avvist. Noen ganger kan selv den minste endring i ditt kroppsspråk eller ansiktsuttrykk sette i gang forsvarssystemet hos den utsatte, og det som blir sagt og gjort kan tolkes ut ifra utrygghet og skam. Det er viktig at du er obs på dette, men også at du aldri bruker dette som et argument mot den utsatte. Dette er en overlevelsesrespons fra fortidens utrygghet, så det beste vil være om du viser forståelse og ikke tar det personlig. Klarer du det, vil du automatisk roe situasjonen og mye smerte kan unngås for dere begge. Dessuten er det betryggende for den utsatte å ikke bli avvist i situasjoner som er utrygge, og det igjen vil øke tilliten til deg og relasjonen.

Rigiditet. Mange overgrepsutsatte kan oppfattes som ekstremt rigide og det er det gode grunner til. Redsel og skam er ekstreme følelser å bære, og dermed kan mestringsstrategiene for å bære dem også bli ekstreme og rigide, preget av svart/hvitt holdninger og katastrofe- og krisetanker. Vi må huske at mange av disse strategiene ble utviklet i barndommen og kan derfor oppfattes som svært umodne for utenforstående, men for den utsatte er det bare sånn det er fordi det alltid har vært sånn. Som støtteperson er det viktig at du forstår hvilke mekanismer som ligger bak overlevelsesstrategiene. Å endre tanker, følelser, adferd og holdninger er et omgripende og sårbart arbeid, og kan kun skje når den utsatte føler seg trygg på ikke å bli bagatellisert, latterliggjort eller avvist.

Tillit. Tillit går begge veier i en relasjon, og begge parter må være ærlige om hva som oppleves som utrygt og hva som anses som tillitsbrudd. Det er ikke bare den utsatte som trenger å føle seg trygg og ha tydelige grenser for hva som er greit og ikke i relasjoner, det gjør alle mennesker. Tillit bygges både ved å vise sårbarhet og ved å sette grenser. Med tid og ved gjentatte gode opplevelser sammen, kan dere begge opparbeide gjensidig tillit som gir trygghet for dere begge. Gjennom tillit og trygghet styrkes relasjonen.

Frivillig relasjon. Uansett hvilken relasjon du har til den utsatte må den være frivillig og ønsket. Ingen tjener på at du er i relasjonen på grunn av skyldfølelse, skam eller redsel. Vi må aldri undertrykke våre egne behov for å møte andres behov (Rosenberg, udatert). Det vil isteden føre til irritasjon og nag, og du vil stå i fare for å beskylde den utsatte for alt som er vanskelig i relasjonen. Det er viktig å huske at i en relasjon møter begge parter opp med sine personlige historier og erfaringer på godt og vondt. Begge parter møter også opp med hvert sitt sett av verdier, holdninger, fordommer, antagelser og fortolkningsgrunnlag. Og hver part møter opp med sitt tilknytningsmønster, sine forsvarsmekanismer og mestringsstrategier – bevisste og ubevisste. For noen kan den utsattes helingsprosess være en katalysator for å ta tak i egne utfordringer, og gjennom egen terapi kunne vokse sammen med den utsatte.

Å kunne si unnskyld. Noe annet som er viktig for å skape tillit i relasjonen er at du sier unnskyld når du har gjort og sagt noe sårende, eller når følelsene har tatt overhånd og du har sagt ting du ikke mener. Det er veldig viktig at du tar ansvar for dine ord og handlinger fordi det er del av overgrepsdynamikken. Overgriper tok ikke ansvar og det var barnet som satt igjen med skyld- og skamfølelsene. Ved at du tar ansvar for dine handlinger kan du bidra til å rette opp i antagelsen til den utsatte om at «ingen bryr seg om mine grenser», «ingen bryr seg om hva jeg føler». Ved at du tar ansvar hjelper du den utsatte å få tillit til at du er til å stole på. Samtidig tar du vekk noe av den destruktive kraften til de påførte skyld- og skamfølelsene i den utsatte. En stor del av det å få tillit til et annet menneske er at man kan være ærlig om egne feil og mangler og bli godtatt for dem, nettopp fordi man innrømmer at man har dem. Vi gjør alle feil fordi det er menneskelig å feile, og det er ofte gjennom våre feil vi lærer best.

Ta vare på deg selv. Som støtteperson er det viktig at du tar vare på deg selv og din egen helse, tar ansvar for dine egne behov og ivaretar egne grenser. Du har også behov for trygghet og forutsigbarhet, og det er viktig at du er ærlig om dette. Kanskje spesielt ærlig på hvor stor eller liten kapasitet du har til å være sammen med din venn, bror, svigerinne etc. eller hvor tilgjengelig du kan være på telefon. Du trenger ikke å være tilgjengelig 24/7 for å være støttende. Lag noen kjøreregler for relasjonen og lag avtaler dere begge kan leve med. Spesielt viktig er det i akuttfasen rett etter at den utsatte har fortalt/blitt hørt for første gang. I denne tiden er det mange tanker, følelser og minner som tar stor plass hos den utsatte, og som det er vanskelig å være alene om, spesielt om nettene. Noen trenger kanskje bare å vite at noen er tilgjengelige på telefon, mens andre trenger noen til å være der sammen med dem. Lag en plan sammen med den utsatte. Hvem finnes i nettverket som kan stille opp (og som ikke gjør vondt verre)? Det kan være venner, familie eller helsevesenet.

Søk støtte. For at du skal være en så god venn, søster eller partner som mulig, kan det være lurt om du søker støtte til deg selv utenfor relasjonen. Det blir mange inntrykk og følelser også for deg, og det kan være lurt å finne noen å prate med som forstår og støtter deg. Flere av støttesentrene rundt i landet har både grupper og enesamtaler med nærstående.

Ikke hjelpe, men støtte. Som støtteperson skal du ikke hjelpe eller fikse den utsatte, men være en støtte gjennom helingsprosessens opp- og nedturer. Du er støttende når du møter den utsattes følelser med aksept og medfølelse. Og du er støttende når du oppmuntrer til mestring, grensesetting, utvikling av selvkontroll og egenverd.

«Du er viktigere enn du selv tror. (…) En av de tingene vi vet, er at det å være tilknyttet noen er noe av det viktigste når du skal heles» (Thorkildsen, 2018).  

Kilder:

Bass, E. & Davis, L. (2008). The Currage to Heal. A guide for Women Survivors of Child Sexual Abuse (4. utg.). USA: Harper.

Dønnestad, E. (2016). Selvbeskyttelse og nærhet. RVTS Sør. https://rvtssor.no/aktuelt/15/selvbeskyttelse-og-naerhet/

Getz, Kirkengen & Ulvestad (2011). Menneskets biologi – mettet med erfaring. Tidsskriftet Den Norske Legeforening 7 (131), s.683–687.

Hari, J. (2019). Lost Connections. Why you’re Depressed and How to Find Hope. SD Books.

Kia-Keating, M., Sorsoli, L. & Grossmann, F. K. (2010). Relational Challenges and Recovery Processes in Male Survivors of Childhood Sexual Abuse. Journal of Interpersonal Violence. Vol. 25(4). 666-683.

Møller, L. (2012). Anerkjennelse i praksis - om utviklingsstøttene relasjoner. Kommuneforlaget. Oslo.

Søftestad, S. (2005). Seksuelle overgrep: fra privat avmakt til tverretatlig handlekraft. Oslo: Universitetsforlaget.

Thorkildsen, S. L. (2018). Ablon og Perry til hjelperne: – Du er viktigere enn du selv tror. RVTS Sør. https://rvtssor.no/aktuelt/230/ablon-og-perry-til-hjelperne-ndash-du-er-viktigere-enn-du selv-tror/

Walker, P. (2013). Walker, P. (2013). Compllex PTSD: From Surviving to Thriving. An Azure Coyote Book. USA.

Willis D. G., Rhodes, A. M, Dionne-Odom, J. M., Lee, K. & Terreri, P. (2016). A Hermeneutic 235 Phenomenological Understanding of Men’s Healing from Childhood Maltreatment. Journal of Holistic Nursing, 33(1): 46–57