Vi kan redusere skyld- og skamfølelser.

Innhold i dette innlegget:

• Anerkjennelse, selvmedfølelse og grenser mot skyld og skam.

• Å endre antagelsene bak skyldfølelsen.

• Sorg, tårer og trøst.  

• Fra skam til stolthet og selv-empowerment.

• Kunsten å utfordre gamle tankemønstre gjennom indre vekst.

• Til støttepersoner.

Skyld og skam er to ulike fenomener, men de oppstår gjerne sammen og de vil også kunne heles sammen. Skammen er den mest destruktive av dem, og internalisert skam sitter som en grunnfølelse i hvem vi er. Når vi etter hvert begynner å redusere skammen vil det automatisk også redusere skyldfølelsen. Skyld- og skamfølelser vil også naturlig reduseres etter hvert som vi jobber med oss selv gjennom helingsprosessen.

«Selv om det er andre aspekter ved heling av barndomstraumer, er ingen viktigere å kvitte seg med enn den svekkende skammen. Når du er helbredet fra skammen, vil du ha mer motivasjon, styrke og energi til å takle andre problemer» (Engel, 2015, s.31).

Anerkjennelse, selvmedfølelse og grenser mot skyld og skam.  

Skyld- og skamfølelser er kanskje overgrepserfaringenes verste konsekvenser, og også de vanskeligste ettervirkningene å heles fra når de er blitt internalisert. Men selv om det er mange utfordringer underveis for å heles fra skyld- og skamfølelser, er det likevel mulig.

Det viktigste er å bli møtt med anerkjennelse og medfølelse fra mennesker vi har tillit til. Helst i relasjoner vi kan ha over lengre tid, som med en terapeut.

«Det som letter skamfølelsen er aksept og sosial kontakt. Den aksepterende, ikke-dømmende kontakten med et annet menneske er helende. Skam er en av våre sterkeste sosiale følelser, derfor må den også ha en sosial løsning. Aksept og inkludering er eksempler på de viktigste sosiale løsningene i denne sammenhengen» (Benum, 2012 s.238).

Etter hvert som vi opplever anerkjennelse og medfølelse fra minst et annet menneske, blir det lettere å øve opp medfølelse for oss selv. Det er helt vesentlig at vi gjennom hele helingsprosessen jobber for å øke vår selvmedfølelse. Forskning har vist at selvmedfølelse er med på å dempe PTSD symptomer, og er en undervurdert nøkkelfaktor mot skam hos de som ble traumatisert i barndommen (Engel, 2015).

«Skyld og skamfølelse henger tett sammen med opplevelse av egenverdi og holdning til deg selv. Å støtte deg selv ved å være vennlig mot dine egne handlinger og tanker er sentralt i jobben for å redusere opplevelsen av å være feil» (Modum Bad, 2014, 159).

Skylda og skammen vi bærer og som har forgiftet alle sider av livet vårt og identiteten vår, ble påført oss av overgriper, og det er det viktig at både vi og våre støttespillere forstår og anerkjenner. Det er også viktig at vi alle forstår og anerkjenner at samfunnets taushet og stigma handler om folks uvitenhet og egne forsvarsmekanismer mot livets urettferdigheter, ikke om oss.

«Personer som har opplevd traumatiserende relasjoner, blir typisk bærere av overgriperens underkjente skam og av samfunnets holdning til overgrep. For klienten kan det faktisk virke avskammende å få satt sine egne skamreaksjoner inn i en slik større sammenheng» (Benum, 2012, s.238).

Et annet stert middel mot skyld og skam er grenser. Å lære å sette gode grenser i nåtid gir et kraftig signal til oss selv om at maktesløsheten og hjelpeløsheten vi opplevde som barn ikke gjelder lenger. Det å sette tydelige grenser for oss selv og overfor andre er selvhevdende og empowerment fremmende. Tydelige grenser er også en måte å vise oss selv og andre at våre følelser og behov betyr noe. Det er å vise oss selv og andre at vi verdsetter oss selv og at vi har både selvrespekt og selvomsorg. Å sette sunne grenser og holde på dem når de blir utfordret er i tillegg en måte vi kan vise oss selv medfølelse på. Nye, tydelige og gode grenser er derfor med på å overskrive gamle skyld- og skamfølelser, som nå snus til makt i eget liv. Makten til å si ja takk når det er noe vi vil og ønsker, og nei takk til det vi ikke vil og ikke ønsker.

Å endre antagelsene bak skyldfølelsen.

I innlegget «Påført og internalisert skyld og skam» skrev jeg om hvordan vi som barn kan ha trodd at det er vår feil når tillitspersoner tråkket over grensene våre på alvorlige måter, som ved seksuelle overgrep. Og at vi som barn kunne ta på oss skylden som en mestringsstrategi. Ved å selv ta på oss skylden for hva de voksne gjorde mot oss, trodde vi at vi kunne endre utfallet ved å endre vår oppførsel, og at det da ikke ville skje igjen.

I innlegget «Hvordan skyld og skam manifesterer seg i barn og ungdom» kunne norsk forskning fortelle oss at 53,7 % av de spurte hadde hatt skyldfølelse og 56,3 % bebreidet seg selv etter å ha blitt utsatt for alvorlige seksuelle overgrep. 68,3 % sa de selv skulle ha gjort noe annerledes, og hele 81,7 % prosent mente de skulle ha forhindret overpene (Myhre, Thoresen & Hjemdal, 2015). For å endre disse antagelsene må de utfordres gjennom kunnskap om påført, internalisert skyld og skam, og kunnskap om svik og grenseoverskridelser som kan gi oss ny forståelse. Det er stor forskjell på et barns ensomme forsøk på å holde seg trygg i en utrygg verden, og et voksent og informert syn på seksuelle overgrep mot barn. Som voksne kan vi tydelig se det ultimate sviket og de ekstreme grenseoverskridelsene, og gjennom refleksjoner sammen med en terapeut vil vi etter hvert kunne snu skyldfølelsen vekk fra oss selv og tilbake til overgriper.

Dette høres i utgangspunktet enkelt ut fordi det teoretisk er en rettferdig logikk i det, men likevel kan det være vanskelig for den som har båret skylden som en del av historien og forklaringen på eget liv. Skylden vi tok på oss, aksepterte vi for å føle kontroll og for å ikke oppleve maktesløsheten som total. Dessuten var overgriper for mange av oss en vi var avhengige av og følte en ekstrem lojalitet mot. I tillegg kan overgriper ha fortalt oss direkte eller indirekte med ord at det var vår skyld at overgrepene skjedde. Ved å utfordre og forsøke å endre vår ‘trygghetsstrategi’ vil det derfor være deler av oss som vil kjempe imot en endring. En endring nemlig vil kunne gjenskape utryggheten fra den gangen, og igjen vil det føles bedre å fortsette å ta skylden enn å trå over i noe ukjent og kanskje til og med angstfremkallende. Det er 100 % menneskelig og bare sånn vår menneskelige hjerne fungerer. Stort sett velger vi alle heller det trygge og kjente overfor det ukjente, også når det trygge og kjente ikke er bra for oss.

For å endre antagelsen som en integrert forståelse i jeget vårt og i meningsforståelsen av vår historie, vil noen derfor ha behov for å snakke om temaet gang på gang. Snakke om maktforholdet mellom voksne og barn, om ansvar, om svik og om grenser og grenseoverskridelser.

Sorg, tårer og trøst.

På en temakveld om skam i 2018 fortalte Marie Farstad om hvor viktig sorgen er for heling av skam. Hun hevder skammen må gråtes ut, og at skammen reduseres når vi blir trøstet (Farstad, 2018).

Som barn kunne vi ikke sørge over hverken det som ble fratatt oss (som vår trygghet, uskyld og vår kropp) eller det vi ikke fikk (beskyttelse, omsorg, trøst). Som barn var vi nødt til å holde ut og forsøke å holde oss så trygge som mulig i en uforutsigbar verden der tillitspersoner ikke lenger betydde tillit og trygghet. Å holde oss så trygge som mulig innebar blant annet å ikke fortelle noen om hva som foregikk, og dermed fikk vi heller ikke muligheten til å få trøst for alt vi holdt ut å leve med. Vi måtte stenge alle vonde følelser inne, og sorgen vokste i stedet til selvhat, skyld- og skamfølelser.

Sorgen er der fremdeles selv om den er forsøkt undertrykt og fortrengt gjennom alt fra å overprestere i utdanning/arbeid/sport, til rus og selvskading. Disse mestringsstrategiene viser hvilke behov som fortsatt ligger umøtt. Behovet for å ha verdi og behovet for å motta trøst. Det er derfor viktig å finne den personen som kan gi deg trygghet og trøst slik at du kan få gråte ut sorgen, og med den noe av skammen. Når vi først har blitt møtt og trøstet i sorgen vår, vil vi etter hvert også klare å både sørge og trøste oss selv, og forløse enda mer skam.

«Skammen må sørges før håpet slipper til gjennom konstruktiv skamsorg. Ved å gråte tårene, være sint og adressere sinne, rope ut urettferdigheten, finne frem til selvverdet og ressursene gjennom genuin trøst» (Farstad, 2018).

Og samtidig som skammen sørges og gråtes ut følger også skyldfølelsen. Gjennom å tørre å åpne for sorgen blir det så tydelig hvor uskyldige vi var, hvor mye smerte vi ble påført og hvor stort svik vi ble utsatt for. Skyldfølelsen transformeres til dyp sorg og sinne over urettferdigheten vi endelig ser så klart. Sorg og sinne går hånd i hånd og er begge sunne og viktige måter å reagere på etter grenseoverskridelsene den gangen, og alle grenseoverskridelsene i kjølevannet av traumene.

Gjennom sorgen og tårene endrer skyldfølelsen seg til ren sorg over tapet av uskyld, tapet av en trygg barndom og tapet av den vi kunne vært om overgrepene ikke hadde skjedd.

Farstad vil at vi skal stille oss selv spørsmål om hva vi har tapt, slik at vi også kan sørge over våre tap, men også stille oss selv spørsmål om hva vi håper på i framtida (Farstad, 2018).

Fra skam til stolthet og selv-empowerment.

Å vende den påførte skammen overgrepene førte med seg til stolthet over hvem du er, er en viktig forutsetning for heling og empowerment (Askheim, 2012). Stolthet gir nemlig høy emosjonell energi, mens skam tømmer oss for energi og har lav emosjonell energi (Starrin, 2007).

Skam er undertrykkende, og personer med mye skam og lite emosjonell energi føler mismot og motløshet, har lav selvfølelse og føler seg verdiløse. Skammen reflekterer usikkerhet og fare i relasjoner, og den er negativt ladet og tømmer oss for energi.

Stolthet derimot, er positivt ladet og gir energi. Personer med mye emosjonell energi og stolthet er entusiastiske, handlekraftige, har selvtillit og føler seg verdifulle. Den stolte tar initiativ og reflekterer trygghet (Askheim & Starrin, 2007).

«Empowerment er selve motpolen til den destruktive skammen» (Starrin, 2007).

Kunsten å utfordre gamle tankemønstre gjennom indre vekst.

I min studie fra 2016 trakk deltagerne frem flere områder for endring av skyld- og skamfølelser gjennom helingsprosessen. Et skifte i skyld og skamfølelsene kunne komme gjennom konfrontasjon, terapi eller gjennom trygge og støttende relasjoner. Gamle tankemønstre ble stadig utfordret gjennom helingsprosessen og deltakerne fortalte om en stadig indre vekst. Flere beskrev det slik at denne veksten startet når de oppdaget sine indre ressurser, og lærte seg å stole på dem. Disse indre ressursene var selvrespekt, selvmedfølelse, selvsikkerhet og evnen til å beskytte seg selv gjennom gode grenser. Vekst i indre ressurser ble ansett som et bevis på at helingsprosessen gikk fremover. De fant også styrke i å omfavne sin sårbarhet, og så den som en viktig del av helingen, og en viktig del av dem selv, også i fremtiden.

Ulike positive kognitive prosesser oppsto gjennom hele helingsprosessen og endret seg over tid. En av disse kognitive prosessene var å gå fra å se på seg selv som den skyldige i overgrepene, til å legge skylden tilbake på overgriper. Også følelser som empati og medfølelse ovenfor seg selv og andre var et resultat av endring i kognitive prosesser over tid. En slik endring skjedde gradvis og gjennom ulike kanaler som ved kunnskap, terapi, gruppeterapi, selvhjelpsgrupper og gjennom helende relasjoner. Gjennom kunnskap, samtaler og møter med andre overgrepsutsatte fikk de nye perspektiver og muligheter for endring og aksept. De oppnådde en større aksept for at overgrepene faktisk hadde skjedd, og større aksept overfor seg selv, når de etter hvert fikk mer og mer kunnskap og forståelse om hva de var blitt utsatt for. Med aksepten kom også erkjennelsen av at overgrepene var over og at de tilhørte fortiden. 

Gjennom endringer i hvordan de så seg selv, opplevde flere at også verden endret seg. De gikk fra å føle seg ødelagte, deprimerte, suicidale, skyldige og skamfulle til å føle kjærlighet, glede, at deres evner kunne verdsettes, og at de kunne bidra og være suksessfulle (Eriksen, 2016).

Engel hevder at man etter å ha jobbet vekk den internaliserte skamfølelsen vil se verden på en klarere måte. Og at man vil se på seg selv som en som hører til på lik linje med alle andre.

«Det er som om livet ønsker deg velkommen tilbake» (Engel, 2015, s.32).

Til støttepersoner.

Det viktigste du som støtteperson kan bidra med for å redusere skyld- og skamfølelser er å møte den utsatte med anerkjennelse og medfølelse for hvordan skyld- og skamfølelsene ble påført fra start av, hvordan de manifesterte seg og ble internalisert, og for hva disse følelsene har medført for den utsattes liv og helse. Det er veldig viktig at du ikke bagatelliserer hverken overgrepene, ettervirkningene eller følelsene den utsatte uttrykker, for det vil i stedet påføre mer skyld og skam.

En av de aktive måtene vi kan redusere skyld og skam er å få muligheten til å uttrykke våre følelser, og spesielt gjelder dette følelsene sinne og sorg. La oss gråte og rase, for vi har mye å være triste og sinte over. Trøst med en klem, en hånd å holde i, med anerkjennende ord og ikke minst - gi oss tid. Les mer om trøst og riktig trøst i innlegget «Validering av følelser og trøst er helt nødvendig for heling».

Ved å være omsorgsfull og inkluderende, og en det er trygt å vise følelser og søke trøst hos, kan du ikke bare være med på å redusere skyld- og skamfølelser, men være med på å endre den utsattes antagelser om at relasjoner er farlige og skampåførende.

Et annet området du kan være med på å endre disse antagelsene er gjennom grensesetting. Som jeg skrev over er det å kunne sette grenser et viktig bevis på at vi ikke lenger er underlagt overgripers vilje og behov, men at vi kan stå opp for oss selv, kan bestemme over oss selv, og at vi har valg muligheter. Og til det trenger vi trygge relasjoner der vi kan øve opp grensene våre, og der de blir respektert og akseptert. Det hjelper også om du er tydelig på dine grenser og dermed er et godt eksempel på at det er trygt å sette grenser. Gode grenser skaper trygghet og tillit i relasjoner, og gjør det mulig å for begge parter å vise mer av seg selv og sin sårbarhet. Les innlegget om grenser for å forstå bedre hvorfor grensesetting er så viktig, men også hvorfor det er så vanskelig.

På bakgrunn av at skammen er ekskluderende og ofte isolerende er det supert om du hjelper til med å opprettholde kontakten, og gjerne være med på å utforske nye mestringsarenaer og utvikling av indre ressurser. Snakk om behov, drømmer og håp. Om du kan – vær et godt forbilde for selvmedfølelse. Vi trenger alle å bli bedre på å føle medfølelse for oss selv. Det er uansett det motsatte av skyld- og skamfølelser. Dessuten,

«Det finnes motgift mot skam – og det er kjærlighet» (Farstad, 2018).

Kilder:

Askheim, O. P. (2012). Empowerment I helse- og sosialfaglig arbeid: Floskel, styringsverktøy eller frigjøringsstrategi? Oslo: Gyldendal Akademisk.

Askheim, O. P. & Starrin, B. (red.) (2007). Empowerment i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Benum, K. (2012). Fra monolog til dialog. Oppmerksomhetstrening som metode for selvaksept og nærhet. Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen, M. (red.), Dissosiasjon og Relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg (s.229-246). Oslo: Universitetsforlaget.

Engel, B. (2015). It Wasn’t Your Fault. Freeing Yourself from the Shame of Childhood Abuse with the Power of Self-Compassion. New Harbinger Publications, Canada.

Eriksen, A.C. (2016). Den personlige helingsprosessen etter seksuelle overgrep i barndommen. Fakultet for helsefag. Institutt for helse, ernæring og ledelse. Høgskolen i Oslo og Akershus.

Farstad, M. (2018). Skam, sorg og håp. Temakveld om skam. 28.11.2018. Arrangør: SMISO Oslo

Modum Bad, Traumeklinikken (2014). Tilbake til Nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner. Traumeklinikken Modum Bad Oslo.

Myhre, Thoresen & Hjemdal (2015). «Vold og voldtekt i oppveksten. En nasjonal intervjuundersøkelse av 16- og 17-åringer». NKVTS Rapport 1/2015 https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/08/vold_voldtekt_i_oppveksten.pdf