Hvordan skyld og skam manifesterer seg i barn og ungdom.

Innhold i dette innlegget:

• Ungdommers opplevelse av skyld.

• Ungdommers opplevelse av skam.

• Skyld, skam, PTSD symptomer, den doble skammen og selvstigmatisering.

• Skam- og skyldfølelser vokser når vi må undertrykke dem.

Innledning.

Alle barndomstraumer medfører skyld- og skamfølelser, men norsk forskning viser at det er knyttet enda mer skyld- og skamfølelser til seksuelle overgrep i forhold til fysisk og psykisk vold.

Den påførte og internaliserte skylda og skammen barndomstraumer medfører blir videreført, opprettholdt og forsterket gjennom samfunnets taushet, stigma og generelle berøringsangst for seksuelle overgrep. Samfunnets holdninger blir speilet i holdningene disse ungdommene selv har overfor hva de har blitt utsatt for.

Studier viser at internalisert skam og manglende støtte fra familie og hjelpeapparat øker risikoen for alvorlige PTSD-symptomer hos overgrepsutsatte barn. Når omgivelsene reagerer med apati eller stigmatisering, forsterkes barnets selvbebreidelse og traumer risikerer å gå i arv fremfor å bli bearbeidet.

Omgivelsenes taushet og manglende hjelpetilbud bekrefter barnets følelse av uverdighet, noe som tvinger dem til å fortrenge den skremmende maktesløsheten og det dype sviket slik at skammen får vokse ubevisst.

Ungdommers opplevelse av skyld.

I NKVTS rapporten «Vold og voldtekt i oppveksten. En nasjonal intervjuundersøkelse av 16- og 17-åringer», viser de ungdommers opplevelse av skyld i prosent etter ulike negative barndomsopplevelser.

	Bebreidet seg selv	Skulle ha forhindret det	Skulle ha gjort noe annerledes	Gjorde noe galt	Hatt skyldfølelse
Voldskategori:	%	%	%	%	%
Alvorlige seksuelle overgrep *a (N=84)	56,3	81,7	68,3	51,9	53,7
Fysisk vold i familien *b (N=90)	39,3	49,4	44,9	39,3	48,3
Psykologisk vold/ omsorgssvikt *c (N=194)	36,2	57,3	47,0	42,1	39,6

 *a Inkluderer seksuelt overgrep før 13 år av en person minst 5 år eldre, voldtekt ved bruk av vold eller trusler om vold, og/eller «sovevoldtekt»  *b Inkluderer alvorlig vold fra foresatte og/eller vold mellom foresatte *c Inkluderer psykologisk vold og/eller ikke følt seg elsket. (Myhre, Thoresen & Hjemdal, 2015, s.84).

Ungdommenes svar viser tydelig at det er knyttet mye skyldfølelse til alle typer negative barndomsopplevelser, men at enda flere følte skyld etter seksuelle overgrep.

Ungdommers opplevelse av skam.

Tabellen under er fra samme undersøkelse, og i denne tabellen viser de ungdommenes opplevelse av «Skam forbundet med vold og overgrep».

	Bekymret for hva andre kan tenke om deg	Prøvd å skjule det	Skammet deg over det	Sett ned på deg selv
Voldskategori:	%	%	%	%
Alvorlige seksuelle overgrep *a (N=84)	64,4	75,6	72,0	71,9
Fysisk vold i familien *b (N=90)	40,4	55,0	37,1	41,5
Psykologisk vold/ omsorgssvikt *c (N=194)	49,7	56,4	42,9	47,8

 *a Inkluderer seksuelt overgrep før 13 år av en person minst 5 år eldre, voldtekt ved bruk av vold eller trusler om vold, og/eller «sovevoldtekt»  *b Inkluderer alvorlig vold fra foresatte og/eller vold mellom foresatte *c Inkluderer psykologisk vold og/eller ikke følt seg elsket.

Denne tabellen viser, som ved skyld, at det var enda flere som skammet seg etter å ha opplevd seksuelle overgrep, enn andre negative barndomsopplevelser. I rapporten skriver forskerne «Jo flere kategorier av voldshendelser ungdommene rapporterte, jo mer skam og skyld hadde de opplevd» (Myhre, Thoresen & Hjemdal, 2015, s.83).

Skyld, skam, PTSD symptomer, den doble skammen og selvstigmatisering.

I en langtidsstudie fra USA undersøkte forskerne forholdet mellom overgrepsutsatte barns opplevelse av skyld og skam i forhold til PTSD symptomer. Studien inkluderte 147 barn som var mellom 2-9 år ved start, og mellom 8 og 15 ved siste intervju. De ble intervjuet 3 ganger gjennom 6 år om sine overgrepserfaringer. Fra første til siste intervju tilhørte 36 % av deltagerne gruppa med høy grad av skam. De som tilhørte denne gruppa hadde internalisert skammen og utviklet en skamidentitet. De hadde også betydelig høyere symptomer på PTSD.

Flere forhold ble nevnt som mulige årsaker til at så mange av barna følte høy grad av skam 6 år etter første intervju. Barna som nå var blitt ungdommer hadde fått lite eller ingen form for behandling/terapi, få muligheter til å prate om hva som skjedde under overgrepene og lite emosjonell støtte fra familie og venner. De hadde utviklet en rekke mestringsstrategier og forsvarsmekanismer for å unngå å føle skamfølelsene, noe som over tid førte til enda mer skam og enda sterkere symptomer på PTSD (Feiring & Taska, 2005).

Disse barna og ungdommene ble i tillegg til skammen ved å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, påført ytterligere skam ved at overgrepene faktisk ble oppdaget men omgivelsene forble handlingslammet overfor dem. Hva annet forteller det disse barna og ungdommene enn at deres skam er berettiget?

«Overgrepene er vonde, men like vondt er det at andre ikke ser. Det verste er ikke nødvendigvis terroren i seg selv, men omgivelsenes apati i forhold til den» (Anstorp, Hovland & Torp, 2003, s.19).

Skyld- og skamfølelser er subjektive følelser, men de næres av stigmatiseringen barnet opplever i sitt nærmiljø (Finkelhor & Brown, 1985). Samfunnets taushet rundt seksuelle overgrep opprettholder stigmaet og tabuet, og med det opprettholder samfunnet også vår opplevelse av skyld og skam. Stigmatisering skaper skam, skriver Farstad (2011). Stigmatiseringen som foregår kontinuerlig i samfunnet danner i tillegg grunnlag for videre selvstigmatisering hos overgrepsutsatte.

I en Israelsk undersøkelse ble 30 overgrepsutsatte barn (18 gutter og 12 jenter i alderen 7-12 år) og deres foreldre intervjuet. Disse barna hadde fortalt om overgrepene til foreldrene, og rundt 50 % av barna fortalte at de ble redde og skamfulle av måten foreldrene reagerte på, og at de følte at foreldrenes reaksjon gav dem skyldfølelse (Hershkowitz et al 2007). Dette forteller oss at det i 50 % av disse familiene allerede var etablert en sterk dysfunksjonalitet, der foreldrenes egne utfordringer var så store at de ikke klarte å reagere med forståelse, medfølelse og omsorg for egne barn. Dette viser også hvordan traumer går i arv om traumenes opphav ikke blir adressert og bearbeidet.

Hva skjer med barn og ungdommers opplevelse av ansvarsfølelse og selvbebreidelse når omgivelsene ikke reagerer når vold og overgrep blir avslørt? Hva skjer med deres opplevelse av egenverd når både omsorgspersoner og helsevesen feiler så grovt at barna ikke engang etter avsløring om hva som foregår/foregikk får hjelp og støtte til å snakke om, bearbeide og integrere traumene de har blitt påført? Deres ettervirkninger blir forsterket, og deres opplevelse av skam- og skyldfølelser fortsetter å øke og herje på alle områder av livene deres.

Skam- og skyldfølelser vokser når vi må undertrykke dem.

Når ingen vil snakke med oss om hva som skjedde, eller gi oss sin støtte, gir det et signal om at andre synes det er skamfullt, kvalmt, ekkelt etc. og dermed ikke orker å prate om det. Og i tillegg kan det gi antagelser som «andre synes jeg fortjente det» eller «andre synes det var min skyld». Når vi ikke blir tilbudt terapi og andre hjelpetilbud forteller også det at vi ikke fortjener eller er verdige andres hjelp og støtte. Dette forsterker både skyld- og skamfølelsene og disse fortsetter å vokse så lenge de ikke blir anerkjent.

«For ofre for alle former for overgrep, i tillegg til skammen som opprettholdes ved å tro at overgrepet var deres skyld, er skammen forbundet med selve overtredelsen. Dette er skammen som følger med å føle seg maktesløs og dermed ydmyket, og skammen som kommer av å føle seg avvist og forlatt av en voksen som man elsker og desperat ønsker å bli elsket av. Å møte sannheten - at de var maktesløse og hjelpeløse eller at de ble forlatt av noen de elsket - er så vondt og skremmende at mange rett og slett nekter å gjøre det» (Engel, 2015, s.27).

Sviket er for stort for et barn å forstå, og fortrenging av minner og undertrykkelse av følelser blir eneste utvei for å kunne fortsette å leve. Ved å fornekte og undertrykke sviket vokser i stedet skammen. Og den vokser ubevisst. Selv om vi nå som voksne intellektuelt forstår at overgrepene, sviket, maktesløsheten og hjelpeløsheten ikke var vår feil, fortsetter vi likevel å føle både skyld og skam (Engel, 2015).

Kilder:

Anstorp, T., Hovland, B. I. & Torp, E. (2003). Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Universitetsforlaget.

Engel, B. (2015). It Wasn’t Your Fault. Freeing Yourself from the Shame of Childhood Abuse with the Power of Self-Compassion. New Harbinger Publications, Canada.

Farstad, M. (2011). Skammens spor. Avtrykk i identitet og relasjon. Conflux forlag, Oslo.

Feiring, C. & Taska, L. (2005). The Persistence of Shame Following Sexual Abuse: A Longitudinal Look at Risk and Recovery. CHILD MALTREATMENT, 10 (4): 337-349

Finkelhor, D. & Brown, A. (1985). The traumatic impact of child sexual abuse: A conceptualization. American Journal of Orthopsychiatry, 55(4), 530-541.

Hershkowitz, I., Lanes, O. & Lamb, M. E. (2007). Exploring the disclosure of child sexual abuse with alleged victims and their parents. Child Abuse & Neglect 31: 111–123

Myhre, Thoresen & Hjemdal (2015). «Vold og voldtekt i oppveksten. En nasjonal intervjuundersøkelse av 16- og 17-åringer». NKVTS Rapport 1/2015 https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/08/vold_voldtekt_i_oppveksten.pdf