Kropp, kroppskontakt og egenomsorg etter seksuelle overgrep.

Innhold i dette innlegget:

• Triggervarsel!

• Det er gjennom kroppen vi føler og opplever livet.

• Kropp, skam og selvforakt etter seksuelle overgrep.

• Fysisk berøring og kroppskontakt etter seksuelle overgrep.

• Egenomsorg, hygiene, tannhelse og søvn.

• Helingsmuligheter.

• Til støttepersoner.

Innledning.

Det er gjennom kroppen vi føler og opplever livet, men for overgrepsutsatte kan kroppen ofte føles som en fiende, preget av skam og selvforakt. Siden skillet mellom omsorg og krenkelse ofte ble visket ut i barndommen, kan både fysisk berøring og daglig egenomsorg som tannpuss, hygiene og søvn utløse sterke stressreaksjoner eller dissosiasjon i voksen alder.

Veien til heling handler om å lære nervesystemet at det endelig er trygt, slik at vi gjennom tålmodighet og traumesensitiv aktivitet gradvis kan bli trygge i våre egne kropper.

Som støtteperson er det avgjørende at du anerkjenner og er medfølende for våre fysiske begrensninger, men ta oss gjerne med på nye eventyr der vi kan få oppleve kroppslig mestring og glede.

Triggervarsel!

For mange overgrepsutsatte er kroppen noe vi forbinder med overgrep, vold, smerte og svik. Kroppsfornemmelser er noe vi ofte ikke har tilgang til eller orker å forholde oss til, og som vi sjelden snakker om. Mange av oss føler så mye skam i forhold til kroppen vår at vi behandler den som om den var en fiende vi vil straffe og pine. Dette innlegget kan derfor være utfordrende å lese.

Les litt av gangen og kjenn etter i hele deg om du fortsatt puster og er rolig, eller om du blir trigget, holder pusten, stivner i kroppen, blir kvalm eller svimmel. Da må du ta pause til du er roligere igjen, eller ringe noen (Hjelp og støtte).

Du kan også lese 101 Grounding Techniques og 13 Steps for Managing Flashbacks før du leser videre.

For deg som leser som støttende relasjon kan du lese 21 Ways to Help Someone with PTSD Handle a Triggering Appointment.

Det er gjennom kroppen vi føler og opplever livet.

De fleste av oss, utsatt eller ikke, lever mesteparten av det voksne livet vårt i hodet. Vi fyller hodet med informasjon, leser og lærer, lager planer og avtaler. Kroppen har liksom bare blitt et redskap for å nå dit hodet vil. Det er som om vi forventer at alt kan fikses i hodet. Bare vi fokuserer nok, tenker riktig og lager gode nok planer, vil alt ordne seg.

Også innen psykisk helse er normen at man skal kunne gå til psykolog og prate seg ut av problemene. En slags ide om at hvis vi bare snakker om det mange nok ganger, ser det fra flere sider og finner ut hvorfor det skjedde etc. vil smerten, angsten, depresjonen eller hva symptomene viser, til slutt gå over av seg selv. Men i verste fall kan faktisk det å prate om traumatiserende opplevelser og overveldende smerte, gang på gang uten noen løsning, i stedet forsterke både smertene, skammen og hjelpeløsheten, og retraumatisere oss. Heldigvis er traumefeltet i stor endring, og mange terapeuter har begynt å ta hensyn til både kroppens signaler i terapien, og kroppens rolle i helingsprosessen.

Kroppen forteller oss stadig hva vi opplever, men likevel er det som om vi tror vi tenker det som skjer. For eksempel når vi innimellom skvetter skikkelig er det ganske tydelig at det er kroppen som skvetter, ikke tankene, de kommer etterpå «Hva skjedde nå?». Samme skjer når vi ser noen bli påført fysisk smerte. For eksempel å se en som slår ut fortennene, blir slått i magen eller blir sparket mellom beina. Vi krymper oss sammen og prøver liksom å beskytte oss selv fra smerten den andre personen opplever. Vi tenker ikke på smerten, vi prøver instinktivt å beskytte oss mot den. Motsatt kan kroppen føle gode følelser både ved å oppleve noe selv eller ved å se at andre opplever noe fint, både i virkeligheten og på skjerm. For eksempel blir vi varme i brystet når vi ser et barn fryde seg over naturen eller vennskapet med et dyr. Vi kan bli rørt til tårer av å se noen møter hverandre igjen etter mange år, og vi kan hoppe av glede når favorittlaget vinner en kamp. Det er med kroppen vi føler, ikke med hjernen. Vi kan tenke oss til følelser for så å føle dem, for eksempel ved å tenke på noe veldig trist som skjedde for flere år siden kan vi kjenne at tristheten sniker seg tilbake. Men det går faktisk ikke andre veien. Vi kan ikke tenke vekk tristheten vi føler på annen måte enn å bruke forsvarsmekanismene fortrenging og undertrykking, og med det dytte følelsene tilbake inn i kroppen. Et tydelig eksempel på det er når vi er triste, men nekter oss selv å gråte. Energien som kunne blitt forløst gjennom tårer, blir sittende igjen som uforløst energi i kroppen.

Vi opplever livet på godt og vondt gjennom kroppen. Som barn følte vi ikke håpløshet og ensomheten med tankene, og vi ble ikke seksuelt misbrukt i tankene. Derimot ble vi alene igjen med tankene etter overgrepene og disse tankene førte til nye uhåndterbare følelser av skyld, skam og fortvilelse. Og vi ble igjen med en kropp full av smerter, frykt og utrygghet, og med et nervesystem i full overlevelsesmodus. Les mer om det i innlegget «Kroppens reaksjoner under og etter seksuelle overgrep». Heldigvis opplever vi også livets gode sider gjennom kroppen, og i innlegget «Du kan omstrukturere hjernen hele livet!» kan du lese om flere måter vi kan endre våre traumeresponser og traumemønstre så vi kan bli tryggere i kroppen vår og i livet vårt generelt.

Om vi ga kroppen litt mer oppmerksomhet ville vi oppdage at den er mye mer levende enn vi kanskje tror. Og det er det viktig å være klar over når vi skal heles etter barndomstraumer, og spesielt etter seksuelle overgrep. Det er i aller høyeste grad kroppslig å bli utsatt for seksuelle overgrep eller annen vold. I tillegg er forsvarsverket vårt kroppslig. Det er med kroppen vi kan forsvare oss med kamp eller flukt, og det er kroppen som blir nummen under frys for å unngå fysisk smerte. Men både vi og terapeuten må være klar over og ta hensyn til at det kan være svært utfordrende å nærme seg kroppen i terapi, både muntlig og gjennom sensasjoner og bevegelse. All terapi bør foregå innenfor toleransevinduet, men av egen erfaring vil jeg si at det er ekstremt viktig å hele tiden sjekke hvor man er i toleransevinduet når man jobber med kroppen. Som sagt, det er kroppen vi har opplevd overgrep, smerte og svik gjennom.

Kropp, skam og selvforakt etter seksuelle overgrep.

I innlegget «Påført og internalisert skyld og skam» skriver jeg om hvordan skammen har forgiftet kroppene våre, og at mange har blitt fysisk syke av skam. Kroppen bærer i likhet med våre kognitive minner også med seg minner og erfaringer om skam, og ved fysisk nærhet til et annet menneske kan disse minnene reaktiveres. Når traumet i tillegg er så konkret påført kroppen som ved seksuelle overgrep, setter dette dype spor (Farstad, 2011). Skammen lagres i kroppen og kommer ut i form av å bli «lammet og lamslått, syk og nedbrutt, stiv og vond» (Farstad, 2011). Kirkengen bruker uttrykket «å skamme seg helt inn i margen» (Kirkengen, 2006). Ved seksuelle overgrep vil krenkende og smertefulle opplevelser mot kroppen kunne manifestere skammen i kroppsbildet og kroppsfølelsen. Skammen over kroppen gjør det vanskelig å bli sett på og tatt på (Farstad, 2011). 

Mange overgrepsutsatte hater kroppen sin fordi den har vært med på alt det grusomme, og de beskylder kroppen for det som skjedde. De føler seg ikke vel i egen kropp og mange skader den gjennom forskjellige former for misbruk, selvskading og spiseforstyrrelser (Bass & Davis, 2008). Kroppen blir i tillegg en fiende fordi den informerer om følelser vi ikke orker å føle, men forsøker å undertrykke. Kroppen minner oss om overgrepene og det blir vanskelig å like den. Selvdestruktiv adferd som ved selvskading viser hvordan den dype skammen fører med seg en sterk selvforakt. Denne selvforakten gjør det vanskelig å ta vare på kroppen, og for noen kan selvforakten overfor kroppen føre til at de trekker seg unna fysisk nærhet og intimitet (Farstad, 2011).

Fysisk berøring og kroppskontakt etter seksuelle overgrep.

Fysisk berøring og kroppskontakt av alle slag, kan være utfordrende for overgrepsutsatte. Det kan trigge minner fra overgrep, og samtidig kan det aktivere selvforakten og den giftige skammen. For mange er skillene uklare mellom vennlig og omsorgsfull berøring, og berøring av seksuell karakter. I barndommen opplevde mange at overgriper kunne gi omsorg i det ene øyeblikket, for så å gjøre overgrep i det neste. Eller overgrep ble begått samtidig som andre omsorgsoppgaver ble gjort. Det er ikke en enkel oppgave som voksen å skulle skille disse opplevelsene fra hverandre. Jo flere overgrep vi har blitt utsatt for med slike sammenblandinger av overgrep og omsorg, jo mer har de blitt sammenvevd i vårt meningssystem, og vår tolkning som voksne er fremdeles at alt av situasjoner der kroppen er involvert er potensielt farlige situasjoner – What fires together – wires together, Hebbs lov.

Det kan også oppstå uklare linjer mellom seksualitet og overgrep. At noen tar på kroppen din kan oppleves som svært invaderende, også en klem kan oppleves invaderende. All fysisk kontakt kan utløse stressresponsen, gi en forventning om nye krenkelser og sette i gang hele forsvarsverket av kamp, flukt, frys og underkastelse. Kroppslige responser kan trigge traumeminner og fremkalle et intenst ubehag. Kroppen blir dermed truende i seg selv, og det kan oppleves som så vanskelig å være i kroppen at selve kroppen, eller deler av kroppen spaltes/dissosieres vekk gjennom kroppsdissosiasjon. Man avspalter seg selv fra deler av kroppen som underlivet eller hele underkroppen, eller fra halsen og ned. Man kan også forlate kroppen helt, og se seg selv utenfra. Dette viser tydelig hvordan behovet for kjærlighet og nærhet, og behovet for å verne seg mot nye farer ikke enkelt lar seg forene.

Kroppen skal tas hensyn til, og en god regel er å alltid spørre om lov til å gi en klem eller ta på en annen person. Om det er venner, familie, partner, en fysioterapeut eller en lege skal kroppens integritet respekteres. Du bestemmer over din kropp, og ingen har lov til å gjøre noe mot eller med din kropp uten din tillatelse, heller ikke i helsevesenet.

Egenomsorg, hygiene, tannhelse og søvn.

For overgrepsutsatte kan flere aspekter ved egenomsorg og hygiene være både skamfremkallende og triggende. For mange kan som nevnt overgrep ha vært skjult som omsorg i situasjoner som knyttet seg til stell. Disse daglige handlingene minner fremdeles så mye om overgrep at mange har store problemer med båe dusjing og tannpuss som voksne. Noen løser fremdeles disse oppgavene med dissosiasjon, noen gjør det så sjelden som mulig, og noen slutter for eksempel helt å pusse tenner. Forskning har blant annet vist at mange overgrepsutsatte har sammensatte problemer knyttet til munn og tenner. I en norsk studie med åtte overgrepsutsatte menn, hadde alle dårlig tannhelse, de vegret seg for å gå til tannlegen, og hadde vanskeligheter med å pusse tennene fordi det minnet dem om orale overgrep (Amundsen, 2018). Dårlig tannhelse blant overgrepsutsatte av begge kjønn er et kjent fenomen (Kranstad, Søftestad, Fredriksen & Willumsen, 2019). I en annen norsk studie beskriver de utfordringene mange overgrepsutsatte har med å gå til tannlegen:

«Erfaringer fra tannbehandlingssituasjoner hadde mange likheter med traumatiske overgrep. De befant seg i en objektivisert posisjon, invadert av en person som overgikk grensene, og med følelser av å bli fanget. Noen rapporterte hvordan tannlegen ble personifisert under behandlingen. På samme måte ble oral egenomsorg oppfattet som seksuelt misbruk når gjenstander (tannbørste, tannpirkere f.eks.) ble satt i munnen, og når væske (tannkrem, vann osv.) fylte munnen» (Søftestad, Kranstad, Fredriksen & Willumsen 2020, s.67).

Vanskeligheter med, eller unngåelse av personlig hygiene speiler selvforakten og skammen over egen kropp etter overgrepene, og kan ha elementer av selvskading og selvsabotasje i seg (som ved å slutte å pusse tenner).

På den andre enden av skalaen finner man de som konstant føler seg møkkete og blir overdrevne hygieniske. Som rengjør, renser og skrubber til de blør, og noen utfører hygieniske tvangshandlinger. Noen synes det er uutholdelig å bli klam og svett, få sølt noe på seg, bli klissete på henda osv., og unngår aktiviteter og situasjoner der de vet noe av dette kan skje. Det å bli svett eller at andre svetter kan oppleves ekstremt ubehagelig for de som opplevde overgriper eller seg selv som svett eller klam under overgrep. Minnene og skammen fra den gangen vekkes og kan bli uutholdelige.

En annen viktig del av vår egenomsorg er søvn og hvile, men begge deler er utfordrende når man har et overaktivt forsvarssystem, i tillegg til at mange overgrep har blitt begått i en seng og om natten. Mange opplevde å bli vekket av overgriper og ble liggende alene i mørket etter overgrepet. Mange overgrepsutsatte sliter forståelig nok med å få tilstrekkelig søvn, opplever hyppige mareritt og søvnparalyse. Kroppen klarer ikke å finne ro og hvile og vi våkner ofte like utslitte og trøtte som da vi la oss. Noen har angst for å sove, og noen klarer bare å sovne på sofaen med TV’n på. Når kroppen og hjernen får for lite søvn og hvile, forsterkes stresset som allerede er i kroppen, og det går utover både den fysiske og psykiske helsen vår.

Vi kan også oppleve å våkne i et emosjonelt flashback etter mareritt, også om vi ikke husker marerittet, men våkner i en tilstand av håpløshet – forlatthetsdepresjonen. Les om emosjonelle flashback og forlatthetsdepresjonen i innlegget «Emosjonelle flashbacks».

Helingsmuligheter. 

Det er kroppen vi møter mennesker og verden med. Når kroppen er redd er det redsel vi møter verden med. Når kroppen er trygg er det nysgjerrighet og åpenhet vi møter verden med.

Opplevelse av trygghet er ikke en overbevisning eller en tanke, men en kroppslig fornemmelse. Nervesystemet er koblet til forsvarssystemet vårt, og vi må gjentatte ganger oppleve at det er trygt for å kunne avlære den konstante antagelsen om fare. Steven Porges hevder at 80-85 % av signalene fra nervesystemet sendes fra kroppen og opp, og bare 15-20 % er signaler fra hjernen til kroppen. For å gjenkjenne disse signalene og vite hva de betyr, må vi lære å observere kroppen (Porges, 2017). For å kunne opprette kontakt med kroppen må vi klare å være i den uten å få angst eller panikk.  

Mange overgrepsutsatte har tidlig slått av kroppen i et forsøk på å føle seg trygge, og undertrykker og fortrenger dens signaler på samme måte som med vanskelige følelser og minner. Kroppen husker det vi vil glemme, og minner, følelser og smerter fra barndommen kan reaktiveres når vi begynner å utforske kroppens signaler som voksne. Dette arbeidet er ekstremt viktig og må tas på alvor. Det å klare å være i kroppen er helt essensielt for å lære forskjellen på trygg og utrygg.

Med tid og tålmodighet har vi behov for å lære å lytte til kroppen og fange opp signalene den gir. Alt fra sult, kulde og smerter til vår intimsone og ytre grenser. Vi har behov for å oppdage forskjellen på god og dårlig berøring, en ønsket og en uønsket klem. Og vi må lære å bli bevisst på hvordan vi kan oppdage at kroppen føler seg redd og truet, eller uredd og trygg. Kropper som har vært mye i frys må tines opp igjen, og kropper som har vært mye i kamp/flukt må roes ned. Alt dette kan vi lære sammen med en terapeut som forstår dette og kan hjelpe deg å tolke signaler, fornemmelser og følelser som oppstår. SE-terapeuter (metoden Somatic Experiencing av Peter Levine) jobber med dette som en integrert del av terapisamarbeidet, også noen psykomotoriske terapeuter har denne kompetansen.

Gjennom mindfulness, meditasjon og traumesensitiv yoga kan vi øve på å slappe av og være trygge på samme tid. Vi kan lære å slappe av uten at vi blir rastløse eller får angst, og faktisk lære å senke stressnivået i kroppen. Ved å bli kjent med kroppen vår i både aktivitet og hvile, vil vi også kunne lære å kjenne etter hva den trenger til enhver tid. Vi kan lære å være i kroppen og i hodet samtidig. Vi kan oppdage kroppen vår på ny gjennom dans, klatring, svømming, sykling, skøyter, ski, kajakk, tur i skogen eller på fjellet. Ved å finne måter vi kan motivere for begeistring over hva kroppen kan mestre av gode opplevelser, kan vi lære å se og bruke kroppen på nye måter. Å utforske kroppsmestring bør og skal handle om glede og spontanitet. Målet er å oppleve glede ved å kunne bruke kroppen slik vi selv ønsker. Vi vil få bedre helse, både fysisk og psykisk, og vi vil dermed kunne unngå de verste ettervirkningene som kan komme på sikt, slik som belastningssykdommer og psykosomatisk sykdom.

Kropper er lagd for å være i aktivitet og bevegelse, og det er helt essensielt å bruke kroppen, og særlig armene. Når man har vokst opp med overgrep og vold og blitt gjort hjelpeløs, er det særdeles viktig å bokstavelig talt «komme seg løs». Det er med armene vi ville ha vernet oss om det var mulig, og det var med armene vi skulle brutt oss løs eler slått bort den som truet, om vi hadde kunnet. Men det er også viktig å være klar over at alt fra bevegelse til ro og hvile kan føre til økt redsel, uro og stress. Kroppen må få slippe ned forsvarsmuren i sitt eget tempo, den skal ikke rives ned av hverken deg eller av utålmodige terapeuter. Vi må forsiktig ta den tilbake, verne den, respektere den og lære å bruke den på måter som gjør at kroppen trives, mestrer bevegelse og blir klok til å oppfatte hva den kommer ut for og hva som er sunt og bra.

Til støttepersoner.

Det er sånn jeg ser det, tre ting som er spesielt viktig for oss i forhold til kroppslige ettervirkninger i møte med støttepersoner. Det første er at du anerkjenner de kroppslige ettervirkningene vi opplever i dag som oppstått på grunn av de seksuelle overgrepene vi ble utsatt for, og svikene vi opplevde som barn. Se for deg den lille jenta eller gutten som får sin kropp invadert, misbrukt og skammet. Se for deg at dette barnet må vokse opp med disse ugjerningene lagret som en mørk og vond hemmelighet i kroppen. Da gir det mening at den blir sliten, stram og vond. Se så for deg årene som går etter overgrepene, der tenåringen fortsatt holder hemmeligheten skjult, mens ettervirkningene av alle slag stadig blir mer kompliserte og vanskeligere å håndtere. Tenk deg hvor mye energi som blir brukt til å holde det skjult og holde ut. Det setter sine spor.

Det andre er at du må tro på oss når vi har uforklarlige smerter, selv om smerten ikke har en diagnose eller et sykdomsnavn, eller når vi går tomme for energi. Vi gjør så godt vi kan med en utrygg kropp i det vi har lært er en utrygg verden. Vi bærer tunge bører og trenger medfølelse for smerten vi ble utsatt for og fortsatt bærer, og at det tar tid å heles. Min erfaring er at de kroppslige endringene tar lenger tid enn de emosjonelle og kognitive endringene.

Det tredje handler om respekt for våre ytre grenser og vår intimsone. Om du er kamerat, søster, partner eller helsearbeider er det viktig at du spør om lov til å ta på eller gi en klem. Selv om du mener å vise omsorg kan vår kropp oppfatte det som fare, særlig om det kommer overraskende på fordi vårt alarmsystem ofte er på høygir og blir lett trigget.

Om du som støtteperson klarer å møte oss på disse tre områdene kan vi sammen med deg lære å bli trygge i kroppen, og lære å bruke den på måter som skaper god helse.

«Opplevelser av støtte, anerkjennelse og tilhørighet kan derimot bidra til å styrke eller gjenopprette helsetilstanden» (Getz, Kirkengen og Ulvestad, 2011, s.683).

I tillegg kan du være en vi kan gjøre hyggelige aktiviteter sammen med, og en vi kan oppleve mestring og glede sammen med. Ta oss med på skogstur og fjelltur, eller på et kurs i dans eller kajakkpadling. Vær oppmuntrende men også lydhør til våre tilbakemeldinger underveis. Vi er alle født til bevegelse og fysisk utfoldelse, men vi er også alle nødt til å ta utgangspunkt i vårt individuelle funksjonsnivå for å finne glede og mestring. God tur!

Kilder:

Amundsen, M-L. (2018). Sinte gutter gråter ikke. Psykologi i kommunen 3-2018.

Bass, E. & Davis, L. (2008). The Currage to Heal. A guide for Women Survivors of Child Sexual Abuse (4. utg.). USA: Harper.

Farstad, M. (2011). Skammens spor. Avtrykk i identitet og relasjon. Conflux forlag, Oslo.

Getz, Kirkengen & Ulvestad (2011). Menneskets biologi – mettet med erfaring. Tidsskriftet Den Norske Legeforening 7 (131), s.683–687.

Kirkengen, A. L. (2006). Skam og avmakt i medisinske møter (s.65-85). Gulbrandsen, P., Fuggeli, P., Stang, G. H. og Wilmar, B. (Red.), Skam i det medisinske rom. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kranstad, Søftestad, Fredriksen & Willumsen (2019). Being considerate every step of the way: a qualitative study analysing trauma-sensitive dental treatment for childhood sexual abuse survivors. European Journal of Oral Science. 127: 539–546

Porges, S. W. (2017). The Pocket Guide to The Polyvagal Theory. The Transformative Power of Feeling Safe. W. W. Norton & Company, New York.

Søftestad, S., Kranstad, V., Fredriksen, T. V. & Willumsen, T. (2020). Invading Deeply into Self and Everyday Life: How Oral Health-Related Problems Affect the Lives of Child Sexual Abuse Survivors. Journal of Child Sexual Abuse, 29(1): 62–78.