Historisk om seksuelle overgrep.

Innhold i dette innlegget:

• Historisk om seksuelle overgrep.

• Norges historie om seksuelle overgrep.

• Norges første støttesenter.

• Individualisering av ettervirkningene.

• Feminisering av offerrollen.

• Avslutning.

Historisk om seksuelle overgrep.

Allerede på slutten av 1800-tallet ble sammenhengen mellom seksuelle overgrep i barndommen og ettervirkninger som posttraumatisk stress, dissosiasjon, psykiske og somatiske plager i voksenlivet oppdaget av psykiaterne Sigmund Freud og Pierre Janet. Tenk det! For over 100 år siden! Men hverken Freud eller Janet ble hørt, og teoriene deres ble glemt. Temaet forble uberørt helt til kvinnebevegelsen og feministiske aktivistgrupper klarte å bringe det inn i politikken på 70- og 80-tallet (Blindheim, 2012). I USA klarte de feministiske aktivistgruppene å nå frem til både helsevesenet og rettsvesenet. Det ble opprettet hjelpetelefoner og krisesentre der kvinner og barn som var utsatt for vold og seksuelle overgrep fikk hjelp og støtte. Det ble startet selvhjelpsgrupper, og noen kvinner turte endelig å fortelle sine overgrepshistorier gjennom selvbiografiske bøker som: Kiss Daddy Goodnight: A Speak Out on Incest av Louise Armstrong (1978) og Father-Doughter Incest av Judith Herman (1981). Dette ble to viktige bøker, sammen med boken Thou Shalt Not Be Aware: Society’s Betrayal of the Child (1981), av den Sveitsiske psykoterapeuten Alice Miller. Miller dokumenterer i boken at seksuelle overgrep mot barn eksisterer, og boken står fremdeles som en av de viktigste bøkene som er skrevet om incest og seksuelle overgrep mot barn. I 1988 kommer den første selvhjelpsboken om ettervirkninger og helingsmuligheter – The Currage To heal, av Ellen Bass og Laura Davis. De startet arbeidet med boken i 1984, og skriver i innledningen at boken er et resultat av kvinnebevegelsen, med ønske om politisk og individuell empowerment for kvinner. De skriver også om hvor lite kunnskap det var om fenomenet og om ettervirkningene på denne tiden. De få som fortalte opplevde å bli møtt med fornektelse, minimering og skyld. De sier videre at de skrev boken for å gi overgrepsutsatte en respektfull og medfølende rettledning i helingsprosessen, der historier fra andre overgrepsutsatte kunne gi inspirasjon og styrke. Og det viktigste av alt, å vite at de ikke var alene, at de ikke hadde skyld i overgrepene, og at det er mulig å heles etter seksuelle overgrep (Bass & Davis, 2008).

Norges historie om seksuelle overgrep.

Herbjørg Wassmo var trolig den første forfatteren i Norge som skrev om seksuelle overgrep mot barn, i triologien om Tora. Den første boken «Huset med den blinde glassverandaen» kom ut i 1981. Triologien er skjønnlitterær, men nesten 30 år senere, i 2009, gir Wassmo ut boken «Hundre år» der hun skriver selvbiografisk om egen barndom med seksuelle overgrep. Utover 80-tallet blir det sakte introdusert filmer og dokumentarer om incest og seksuelle overgrep mot barn på norsk TV. Noe forskning fra utlandet ble også presentert, men det var lite oppmerksomhet og kunnskap om omfang, skadevirkninger og behandling (Søftestad, 2005). I 1984 gir Universitetsforlaget ut boken «Seksuelle overgrep mot barn» skrevet av Eli Knudsen Ingnes og Karin Haarberg Aas. Boken er skrevet for fagfolk og gir informasjon og råd om hvordan man skal håndtere tilfeller av seksuelle overgrep mot barn, eller ved mistanke om det. Den første omfangsundersøkelsen i Norge ble gjort i 1986 (Sætre et al., 1986), men ikke før i 1998 kom den første norske satsingen på landsomfattende tiltak mot seksuelle overgrep i regi av Sosialdepartementet, «Oppbygging av tiltak for barn som er utsatt for seksuelle overgrep». Tenk det – 1998! (Mossige & Huang, 2010).

Norges første støttesenter.

I 1986 klarte to modige og utholdende kvinner å etablere Norges første støttesenter mot incest i Oslo. Marianne Lind og Inger Gilje var selv blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, og nå ville de nå ut til andre i samme situasjon. Inger Gilje døde samme år, men Marianne Lind jobbet aktivt mot incest og seksuelle overgrep, både som faglig ansvarlig for støttesenter mot incest og seksuelle overgrep i Oslo og som terapeut helt til hun ble pensjonert i 2020. Hun fikk kongens fortjenestemedalje i 2006, og Oslo kommunes høyeste utmerkelse St. Hallvard-medaljen i 2017 for sitt engasjement for å bekjempe incest og seksuelle overgrep mot barn. I tillegg til støttesenteret i Oslo (Nok Oslo) har vi i Norge til sammen 22 sentre fordelt over alle landets fylker. I 1998 ble Senter for Seksuelt Misbrukte Menn (SSMM), etablert i Oslo. SSMM er kun for menn, mens de andre støttesentrene åpnet for menn i 2009. Både SSMM og mange av de 22 støttesentrene tilbyr samtaler, selvhjelpsgrupper og åpent hus (innomstikk). Marianne Lind var også med på å opprette Stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep (FMSO) i 1999. Dette er en fellesorganisasjon for de av landets støttesentre som ønsker å være medlem, og for DIXI ressurssenter mot voldtekt. Stiftelsen byttet navn til «Nok. Norge» høsten 2020, og mange av de 22 sentrene byttet også til Nok. – som i at «det er nok nå». I 2004, ble Landsforeningen Mot Seksuelle Overgrep, LMSO, stiftet. De het den gangen Blålys Landsforeningen for seksuelt misbrukte, og var en brukerorganisasjon. I 2013 byttet de navn og gikk over til å bli en interesseorganisasjon. 

Individualisering av ettervirkningene.

Frem til 1960-tallet kalte man seksuelle overgrep i familien for blodskam, og det var ansett som noe ingen utenfor familien hadde noe med. Heldigvis er vi kommet lenger, og mange jobber med forebygging gjennom åpenhet og kunnskapsformidling. Men fremdeles er det vi utsatte som bærer skylda og skammen, og som sitter alene igjen med de psykiske, fysiske, relasjonelle og sosiale ettervirkningene av de seksuelle overgrepene vi ble påført som barn.

Da de feministiske aktivistene og kvinnebevegelsen på 60- og 70-tallet satte seksuelle overgrep på dagsordenen fikk de også rettet oppmerksomhet mot de mange og komplekse ettervirkningene. Med det kom en begynnende traumeforståelse som skilte overgrepstraumer fra andre traumer som krig og naturkatastrofer. Denne forståelsen gav de første sykdomsmodellene der ettervirkningene ble tatt på alvor. Men samtidig var det å lage sykdomsmodeller av ettervirkningene også en måte å frata overgripere og samfunnet ansvar, og legge det over på kvinnene. Overgriperne og konteksten overgrepene skjedde i ble oversett i etterkant, og kvinnene ble sittende igjen som eneste gjenværende etter overgrepene. De ble sittende igjen med ettervirkningene som ble målt i symptomer og diagnoser, og på denne måten bidro psykiatrien til å minimalisere traumene til å bli et individuelt problem (Gilfus, 1999).

Siri Søftestad bekreftet i 2005 at dette fenomenet fremdeles eksisterte i Norge, men la mer vekt på vår tids individualisering (Søftestad, 2005, s.23). Det er ingenting som tyder på at dette har endret seg noe særlig de siste 20 årene heller.

Den australske forskeren Georgia Ovenden konkluderte med det samme i 2012. Ovenden beskriver hvordan selvhjelp, empowerment og recovery-litteratur er med på å ansvarliggjøre de utsatte, og dermed frita overgripere, samfunnet og myndighetene ansvar. Hun trekker frem hvordan individualiseringen har gjort det nødvendig for kvinner å komme sammen og snakke om det, både lukket i selvhjelpsgrupper og åpent i talk shows som Operah. Og at begge deler har vært med på å styrke disse kvinnene, men at det likevel også har vært med på å underbygge samfunnets både sosiale og politiske syn på utsatte som ansvarlige for egen heling. Med andre ord er selvhjelp, recovery og empowerment tosidig. På den ene siden er det oppbyggende og styrkende, på den andre siden er selvhjelpsgrupper og selvhjelpslitteratur med på å gjøre de overgrepsutsatte en bjørnetjeneste ved å fortsette å ta hele ansvaret for helingen selv (Ovenden, 2012).

Feminiseringen av offerrollen.

Kvinnekampens feminisering av overgrepsproblematikken var nødvendig, men den fikk samtidig en uheldig konsekvens for utsatte menn som ble utelatt i prosessen. Holdningen om at menn var overgripere og kvinnen offer, formet også teori og behandling av overgrepsutsatte i et feministisk perspektiv og med feministisk metode. Som igjen skapte en feminisering av store deler av helingsprosessen. Feminismen gjorde det vanskelig for menn å stå frem med sine overgrepsopplevelser, og det gjorde det vanskelig for menn å få tilgang til støtte og hjelpetjenester. Det skulle gå lang tid før menn fikk sine støttesentre og selvhjelpsgrupper, både i USA og i Norge (1998).

Kjønnssegregeringen av vårt syn på overgripere som har sitt utspring fra kvinnebevegelsen på 60- og 70-tallet råder fortsatt i dag. Menn utsatt for seksuelle overgrep fra kvinner møter enda mer stigma og enda mindre forståelse fra både samfunn, rettsvesen og helsevesen, enn den allerede marginaliserte gruppen de tilhører som utsatte menn. Sammen må vi slutte å snakke om menn som overgripere og kvinner som ofre. Det er tegn som peker mot at andelen kvinnelige overgripere vil øke i takt med nedkjempelsen av stigmaet. De er mange, men de synes ikke i statistikken – foreløpig.

Vi er ikke kjønn i overgrep, vi er mennesker og vi var barn. Ved å endre vår tankegang om kjønn og overgrep, kan vi heles sammen som mennesker, der vår felles menneskelige erfaring kan styrke oss. Seksuelle overgrep er ikke et individuelt problem for de som blir utsatt – det er et folkehelseproblem.

Avslutning.

Individualiseringen av ettervirkningene og feminiseringen av offerrollen har manifestert seg i hele systemet og må reverseres. Vi er ikke kommet særlig langt på disse årene som har gått siden Norge hadde sin spede oppvåkning på 1980-tallet. Fremdeles opplever mange av oss at vi blir ansvarliggjort for de seksuelle overgrepene vi ble utsatt for som barn. Fremdeles opplever vi at våre ettervirkninger ikke blir tatt på alvor i helsevesenet. Fremdeles opplever vi at politi og rettsvesenet ikke tar det rettslige ansvaret for å etterforske og dømme overgripere. Fremdeles er det mange gutter og menn som ikke tør å fortelle hva de har blitt utsatt for, fordi de er menn. Og fremdeles er det mange som ikke tør å innrømme at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra en kvinne. Feminiseringen av offerrollen, individualiseringen og sykdomsmodellen tjener oss ikke lenger. Vi må videre.

Kilder:

Bass, E. & Davis, L. (2008). The Currage to Heal. A guide for Women Survivors of Child Sexual Abuse (4. utg.). USA: Harper.

Blindheim, A. (2012). Ettervirkninger av traumatiserende hendelser. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2012-5/id671400/?ch=19

Gilfus (1999). The price of the ticket: A survivor-centered appraisal of trauma theory. Violence Against Women, 5(11).

Mossige, S. & Huang, L. (2010). Omfanget av seksuelle krenkelser og overgrep i en norsk ungdomsbefolkning. Norsk Epidemiologi, 20 (1): 53-62.

Ovenden (2012). Young women’s management of victim and survivor identities. Culture, Health & Sexuality, 14(8), 941–954.

Sætre M, Holter H, Jebsen E. Tvang til seksualitet. En undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn. Oslo: J.W. Cappelens Forlag, 1986.

Søftestad, S. (2005). Seksuelle overgrep: fra privat avmakt til tverretatlig handlekraft. Oslo: Universitetsforlaget.